Ingenting er umulig for Gud

Bibelen forteller oss at ingenting er umulig for Gud. Det er interessant å se på hvor dette står, og i hvilken sammenheng. Ikke minst er det knyttet til uventede barn: 

Den gamle Abraham får høre at han skal få en sønn med sin kone Sara. Gud vil velsigne henne, og hun skal bli til folkeslag, som det står. Konger fra mange folk skal komme fra henne. Men hvordan reagerer Abraham når han hører dette? «Da kastet Abraham seg til jorden og lo.» (1. Mos.17, 17.) Det må ha hørtes helt absurd ut for ham. De var begge veldig gamle, og han hadde jo tross alt sønnen Ismael med slavekvinnen Hagar. Han hadde nok tenkt at det skulle stoppe der, men Gud hadde tenkt lenger. Gud vil opprette sin pakt med sønnen Isak, som skal komme fra Sara. 

Så får Sara vite om det. Hun ler også, men for seg selv, der hun står i teltåpningen. Dette har hun sine tvil om, og hun ser komikken i det, men Herren sier: «Hvorfor ler Sara og sier: Skulle jeg virkelig få barn, gammel som jeg er? Er det noe som er umulig for Herren?» (1. Mos. 18, 14.)  

Så blir det slik Herren har sagt. Når Isak er født, kan vi lese at Sara sier: «Gud har fått meg til å le. Og alle som hører dette, kommer til å le med meg.» (1. Mos. 21, 6). Med den nyfødte Isak i armene, tror jeg nok denne latteren kjentes bedre ut. Isak, løftesønnen, ga henne en glede hun aldri hadde trodd hun skulle oppleve. 

I NT skjer det også to umulige fødsler, eller rettere sagt unnfangelser. Begge er veldig kjente, kan man trygt si, og det er evangelisten Lukas som forteller. Først om forløperen til Jesus, han som skulle rydde vei for Herrens komme. Engelen Gabriel kommer til Sakarja der han står i Herrens tempel for å ofre røkelse. Sakarja blir slått av redsel, men engelen sier han ikke skal frykte, for hans bønn er blitt hørt. Så får han det gode budskapet, som også inneholder en profeti om hva Johannes skal bety for Israels folk. Men Sakarja sier: «Hvordan kan jeg være sikker på dette? Jeg er jo gammel, og min kone er også langt oppe i årene.»  

Stakkars Sakarja! For denne tvilen må han betale med å være stum inntil Johannes er født, og han skriver navnet hans på en tavle. Da blir stemmen løst, og han begynner å lovprise Gud. 

Men hva med Maria, som skulle bli Jesu mor? Når hun får besøk av engelen Gabriel, har hun også en innvending, selv om den er helt saklig: «Hvordan skal dette kunne skje når jeg ikke har vært sammen med noen mann»? Når hun så får vite at dette skal skje ved Den hellige ånd, ved Den høyestes kraft, da lytter hun til det uten innsigelser. Og engelen forteller henne også om slektningen Elisabeth som venter barn på sine gamle dager. For ingenting er umulig for Gud, sier Gabriel. Maria sier: «Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du har sagt.»  

Jesus blir født, sendt av Gud, han vokser til og går inn i sin gjerning. En gang møter han en rik mann som gjerne vil inn i himmelriket, men som sliter med å gi fra seg rikdommen sin. Da sier Jesus at det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn det er for en rik å komme inn i Guds rike. De forskrekkede tilhørerne spør hvem som da kan bli frelst. Så sier Jesus: «Det som er umulig for mennesker, er mulig for Gud. (Luk. 18, 27) 

Dette svaret er egnet til å gi både håp og forventning til Gud. Det ble sagt til dem som var tilhørere den gangen, men det blir også sagt til oss som lever i dag. 

Jesus kom til verden for vår frelses skyld, og han er til å stole på. «Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid.» (Hebr. 13,8) 

Søndag for de forfulgte

Joh. 15, 17-21.

Det kan ha vært i femte klasse en gang. Jeg satt og leste i læreboka med øyne som ble større og større. For der sto det om de første kristne, hvordan de ble forfulgt på de mest grusomme måter, som for eksempel å bli kastet til løvene, og at denne forferdelige døden var til underholdning for folk. 

Det man blir rystet over, det husker man, og dette er en av de få tingene jeg kan huske å ha lest i en lærebok i barneskolen. Det var ukjent informasjon for meg. Bibelen hadde jeg lest i, og jeg regnet meg som kristen. Men i så ung alder hadde jeg rimeligvis ikke lest nok til å få med meg hvor mye det faktisk står om forfølgelse, både i Det nye og Det gamle Testamente. 

I saligprisningene hos Matteus, kap. 5, avslutter Jesus med ordene «Slik forfulgte de også profetene før dere.» Og Peter skriver i sitt første brev, kap. 4, v. 12-13: «Mine kjære! Vær ikke forundret over den ildprøven dere må igjennom, som om det hendte dere noe uventet. Gled dere jo mer dere får del i Kristi lidelser, så dere også kan juble av glede når han åpenbarer seg i sin herlighet.» 

I Apostlenes gjerninger kan vi lese om Stefanus, som ble den første martyren for kristen tro. Og at apostelen Jakob, bror til Johannes, ble drept ved sverd. Fra kilder utenom Bibelen, og fra tradisjonen, kjenner vil til at alle disiplene til Jesus (med ett unntak) måtte gå i døden for sin tro. Før det hadde de som regel opplevd forskjellige typer avstraffelser. 

Johannes, trolig den yngste disippelen til Jesus, var den eneste som fikk leve til han ble gammel. Etter Jerusalem bosatte han seg i Efesos og var en av lederne der, men under den romerske keiseren Domitian (år 81-96) oppsto det forfølgelser av kristne, og han ble forvist til øya Patmos. Det var der han fikk synene som vi kan lese om i Johannes åpenbaring. 

Under keiser Nerva (år 96-98) slapp Johannes fri fra Patmos og vendte tilbake til Efesos. Han regnes for å være forfatteren av det viktige og egenartede evangeliet, pluss Johannes-brevene og Åpenbaringen. Han døde i en alder av rundt 100 år. 

Det er særlig hos Johannes vi blir kjent med hvordan Jesus er blant disiplene og hva han snakker fortrolig med dem om. Vi finner lange tekster med Jesu tale, som i kapittel 15, hvor Jesus har begynt å forberede disiplene på hva som venter dem. 

Jesus snakker rett ut. Han vil at disiplene, som er hans utvalgte, skal holde sammen i kjærlighet og være et vitnesbyrd om ham for verden. Elsk hverandre. Og han vil at de skal vite om hva som ligger foran dem, verdens hat, og konsekvensene av det. Jesus pynter ikke på noe.  

Så legger vi merke til at han også sier «Har de holdt fast på mitt ord, vil de også holde fast på deres.» I verden vil det altså finnes mottagelige lyttere, folk med åpne hjerter, folk som vil følge etter disiplene. I det ligger det håp og motivasjon. Både for dem som satt ansikt til ansikt med Jesus den gangen, og for oss i år 2023. 

En lang karavane av kristne – eller vi kan kalle det et pilegrimstog, går gjennom verden. Vi som lever nå, hekter oss på og blir del av en uavbrutt lenke. Noen ofrer livet for å fortelle om Jesus der hvor de bor. Noen lever under konstant trakassering og trusler. Noen bygger kirker som andre brenner ned. Noen blir fengslet og straffet på bakgrunn av falske anklager. Noen mister sine kjæreste, eller opplever at de får gjengjelde av myndighetene eller mobben. 

Andre har det så ledig og lett på sin vandring at de fyller livet sitt med alt denne verden har å by på. De ser kanskje ikke så mye fremover i karavanen, de tenker ikke stort på dem som har gått der før, eller for den saks skyld på andre som går der nå. Å tro er noe passelig greit, men ikke til å dø for. 

Hvis man er i sånn trostilstand (eller kanskje tros-stillstand?), kan det være bra med en oppvekker. 

På en eller annen måte får man kanskje tak i hvordan vilkårene er for kristne andre steder i verden. Kanskje man snapper opp noe fra Stefanusalliansen eller Åpne dører. Eller en kristen dagsavis. I mindre grad fra de store mediehusene, som ikke er overivrige når det gjelder å dekke trosforfølgelse. Spesielt ikke når det er kristne som blir forfulgt. Sånne saker blir ofte ignorert. 

Men har man først snappet opp noe av denne informasjonen, noen av disse ropene – så har man mulighet til å våkne opp, riste litt i seg selv og engasjere seg. Det går an å begynne med å gå inn på Stefanus.no eller lese i bladet deres. Om det gjør vondt å lese, er det likevel bedre å bli orientert om hva som skjer verden over, enn å stikke hodet i sanda.  

Hva var det Jesus sa? Elsk hverandre. De forfulgte er våre trossøsken. De ønsker våre bønner og støtte, de ønsker å ikke bli glemt. De trenger at noen taler deres sak. Og de trenger midler, bibler og bibelmateriell, og noen ganger praktisk hjelp for å overleve. Vi kan gi penger, vi kan underskrive appellbrev på sms, vi kan gå i fakkeltog, engasjere oss politisk og på mange andre måter. 

Betydningen av bønn skal vi aldri undervurdere. Det er lett å tenke smått om det. Men bønn kan virkelig gjøre en stor forskjell. Å vite at andre ber, kan gi trøst, hvile og fred midt oppe i en vanskelig situasjon. Og Gud vil jo at vi skal be og kalle på ham, komme til ham med alt og alle vi har på hjertet. Hans hånd er ikke uvirksom. 

Jeg leste i september-nummeret av magasinet Stefanus en artikkel om kinesiske kristne og deres vanskelige kår. Der var det nevnt ønsket om å erfare hva Guds plan er under forfølgelsen.  

Ingen forfølgelse kan hindre Gud i å ha en plan for sine barn. Han baner en vei gjennom lidelser og prøvelser. Han forlater oss ikke. Det kan mange mennesker vitne om. Og sammen med dem kan vi både stole på og gjenkjenne det Jesus sier i Joh. 16, 33: «I verden har dere trengsler. Men vær frimodige, jeg har seiret over verden!» 

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var er og blir èn sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.

(Preken i Åmot kirke 12.11.23)

Heldig (Matt, 5, 1-12)

Saligprisningene – de av oss som ikke er helt unge, har nok hørt dem noen ganger. Muligens så mange ganger at de høres “naturlige” ut og vi overser det store paradokset i dem. De som blir kjent salige av Jesus, er eller var kanskje ikke så veldig salige i sitt jordeliv. Det er ikke de som hadde høye posisjoner og vellykkede liv som Jesus trekker frem. De blir ikke gjenstand for verdens beundring, de som er fattige i ånden, som sørger, er ydmyke eller lengter etter rettferdighet. De kan heller ikke vente mye belønning for å være barmhjertige, rene av hjertet, skape fred eller bli forfulgt for rettferdighets skyld. 

Men himmelriket, altså Guds rike, er deres. For de åpner hjertet sitt for budskapet til Jesus og lytter. Han åpner armene og inviterer dem inn til fellesskap. Saligheten ligger der som en forsmak på det som venter i evigheten. En trøst, et håp, en mening, en fred her og nå. Og et løfte som varer lenger enn livet her på jorda. Guds rike spirer der hvor Jesus har satt spor. 

Salige er de som sørger, for de skal trøstes. Det finnes mange slags sorg, det finnes mange slags tap. Det vet dere noe om, dere som sitter her. Det finnes mange slags sykdomsforløp, ulykker og andre årsaker til død. Det finnes mennesker som dør etter et langt liv og mennesker som ikke har fått leve livet ferdig. 

Jeg vil fortelle dere om Maren Walvik Johnsen, stedatter til en kusine av meg. Hun døde den 16. juni i år av livmorhalskreft, 29 år gammel. Maren hadde fulgt det anbefalte programmet med å teste seg med celleprøve fra man er 25 år. Hun hadde også fått vaksinen mot HPV-viruset. Men celleprøven Maren fikk tatt, ble feiltolket. Hun fikk vite at den var i orden, mens den i virkeligheten viste store celleforandringer. Da det ble avdekket kreft hos henne to år seinere, ble det gitt alt av behandling. Håpet gikk i en bølgedal opp og ned. Men det var for seint. Kreften hadde kommet for langt. 

Hva skjer med et ungt menneske som får en sånn beskjed? Hun ble redd og sårbar. Hun ble sint og kamplysten. Men ut fra det jeg har lest av henne, og hørt i intervjuer hun gjorde, så ble hun ikke bitter. Hun begynte å navigere i det håpløse farvannet; hun ville prøve å redde andre, ved å kjempe for blant annet bedre testing og en bedre vaksine. Hun sto frem i mange medier i løpet av sykdomsforløpet, og faren, Kjetil Johnsen, lagde også en film. Hun startet en podcast og var stolt av den. Til tross for alt det smertelige, fikk hun brukt evnene sine. 

Den siste tida fikk hun gjort ting som hun likte, som å reise. Og være omgitt av familien og kjæresten som betydde så mye for henne. Maren følte seg heldig. Hun fikk designet et armbånd i samarbeid med Kreftkompasset. Der er det perlet inn ordet «heldig». 

Maren forklarer: 

«Da jeg fikk kreft var det flere som fortalte meg hvor uheldig jeg var. Hvor uflaks jeg hadde. Jeg kan ikke si at de tok feil, men det er heller ikke helt rett. For jeg, jeg er heldig. Heldig som har verdens beste mennesker rundt meg. Heldig som har fått se verden. Heldig som forstår så innmari godt hva det er som egentlig betyr noe, og som jeg vet at jeg vil sette pris på så lenge jeg lever. Dette livet blir kanskje kortere enn de fleste andre liv, men jeg er heldig som har fått leve det. Og når alt kommer til alt, så ville jeg aldri byttet det mot noe. 

Fargene i dette armbåndet minner meg om stedet jeg trives aller best; ved sjøen, i sola, med mennesker som verdsetter det de har. Nå håper jeg dette armbåndet kan minne folk på nettopp det, at vi må bruke tiden vår best mulig. Fordi ingen av oss vet hvor mye vi får av den.» (sitat slutt) 

Maren ville kanskje ikke brukt ordet «salig», men det greske ordet makarios som oversettes med salig, betyr også heldig, lykkelig, velsignet. I det hele tatt den beste tilstanden man kan være i. 

Paradokser er det flust av i verden. Ikke alle av dem blir forstått av menneskene rundt, som helst ser det som er på utsiden, det åpenbare. Men salige er mennesker som til tross for tap, maktesløshet og mørke, åpner døra på gløtt så lyset kan slippe inn. Lyset som vokser og varmer, så veien videre blir mulig å gå.  

Salige er de som lar Guds rike få bryte igjennom og komme med trøst, med styrke, med håp og sannhet.  

Vi hørte hos Jesaja: For han som er barmhjertig, skal føre dem og lede dem til kilder med vann. (Jes. 49, 10 b). Og i Åpenbaringen: Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne. (Åp. 7, 17b). 

 

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir èn sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.  

(Preken i Snarum kirke 05.11.23)