Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden

 

Joh. 1, 9-14. "Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden." Dette er i grunnen juleevangeliet hos Johannes, oppsummert i èn setning. Evangelisten Johannes, som var Jesu disippel, skriver i kapittel 1 (Johannes-prologen) om døperen Johannes sitt vitnesbyrd om Jesus. Fortellingen om Jesu unnfangelse og fødsel har han ikke med, men han kan ha visst at den hadde blitt tatt vare på og nedtegnet av andre. Vi finner den hos Matteus og Lukas, som forteller historien henholdsvis fra Josefs og Marias ståsted.

Johannes går dypt og filosofisk til verks. Ørnen har blitt denne evangelistens symbol, han ser liksom fra oven med et klart og skarpt blikk. Han opphøyer Ham som er verdens lys, og som var det helt fra begynnelsen av. Jesus lyser for hvert menneske. Det gjør han fra sin fødsel til sin død, fra korsfestelsen til oppstandelsen, fra himmelfarten og til den dagen han skal komme igjen. Han er det evige lyset. 

Men hvordan skal hvert enkelt menneske finne dette lyset, og bli kjent med det? Johannes skriver at verden kjente ham ikke. Verden er opptatt med sitt. Det har den vært til alle tider. Det er så mange ting å holde på med, viktige og uviktige, og de tar så stor plass. Tenk deg to mennesker: Èn kjemper daglig for å overleve. En annen lever i sus og dus, i velstand og velvære. Begge kan gå glipp av lyset som løfter mening inn i livet. Den som kjemper for å ha nok å leve av, kan være mismodig bundet av det han ikke har, og snur seg ikke mot lyset. Den som lever i overflod, tror ikke at han trenger det som lyset bringer med seg. Eller, han vil kanskje ikke bli avslørt av lyset.

Men lyset er der for dem begge, rede til å romme dem. Og veien til å oppdage det, er så enkel at også den kan oppsummeres i èn setning: ... alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.

Det å tro, det er ikke en intellektuell øvelse. Det er å ta imot Jesus, som Johannes skriver om. Enten man er liten eller stor, kan man ta imot Jesus. I mange land vil man møte sterk motstand, ofte forfølgelse, for dette valget. I Norge er det fritt frem. Vi har den kristne arven i vårt samfunn og kultur, om enn på vikende front i mange sammenhenger. Mange synes det er flaut å stå frem som kristen. Er de nødt, legger de gjerne inn litt nedtoning og omskriving.

Hva er det å være flau over egentlig? Vel, man tror på noe overnaturlig, det er sant. Et både konkret og overnaturlig budskap, som man finner i evangeliene, som har blitt trodd av utallige mennesker i mer enn 2000 år. Folk har levd og dødd for dette budskapet. Alle slags mennesker har de vært, like uperfekte som oss som lever i dag. De skjønte ikke nødvendigvis alt rett. Vi skjønner slett ikke alt rett. Men når vi tror, når vi vender oss mot lyset og tar imot - da er det Guds nåde som tar bolig iblant oss. Da får vi være hans barn og arvinger. Det er helt ufattelig å ta innover seg. 

Og vi så hans herlighet, skriver Johannes, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.

Vi har ikke sett Jesus slik som Johannes og de andre disiplene fikk se ham. Men vi har vitnesbyrdene deres, de gode og sanne ordene, vi har den Hellige ånd som gjør dette levende for oss. Uten den Hellige ånd hadde ikke troen levd på jorda.

Jesus er født av Gud, og når vi tar imot ham, er vi også det - født på ny, av Gud som vi får kalle vår Far. De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje... men av Gud. For hodet er nok det ganske ubegripelig. Men hjertet kjenner seg igjen - en lengsel som er lagt ned i oss mennesker, blir møtt og får sitt svar - i det lille barnet i krybben. Gå derfor juletida trygt i møte med glede og takk!

 

Mannen med den visne hånda

 Han gikk igjen inn i synagogen. Der var det en mann med en hånd som var visnet. Og de holdt øye med Jesus for å se om han ville helbrede mannen på sabbaten, så de kunne reise anklage mot ham. Men han sa til mannen med den visne hånden: «Reis deg og kom fram!» Så spurte han dem: «Hva er tillatt på sabbaten? Å gjøre godt eller å gjøre ondt, å berge liv eller å ta liv?» Men de tidde. Da så han på dem som sto omkring, harm og bedrøvet over at de hadde så harde hjerter, og sa til mannen: «Rekk fram hånden!» Mannen gjorde det, og hånden ble frisk igjen. Men fariseerne gikk ut, og sammen med herodianerne begynte de straks å legge planer mot Jesus for å få tatt livet av ham. (Mark. 3, 1-6.)

 

Det var strenge regler for sabbaten. Fariseerne fulgte disse reglene med nidkjærhet, mens det som virkelig var viktig i Guds øyne, dessverre kom helt i skyggen for dem. De trodde nok oppriktig at det de gjorde og lærte var rett, men Jesus kjente hele bildet og hele sannheten. Og han refser fariseerne ved flere anledninger, vel vitende om at han kaster stadig mer brensel på bålet deres.

 

Et sted møter han dem med et sitat fra profeten Jesaja: "Dette folket ærer meg med leppene, men hjertet er langt borte fra meg. Forgjeves dyrker de meg, for det de lærer, er menneskebud." (Jes. 29, 13. Matt. 7, 6-7.) Og Jesus lar det ikke bli med det. Han fortsetter med å gjennomskue dem og irettesette dem: "Ja, dere får det fint til! Dere avskaffer Guds bud for å innføre deres egen overlevering." (Matt. 7, 9.) Det var en velkjent sak at de kunne vri og vende på budene, slik at for eksempel en gave som en ville gi for å hjelpe sin far eller mor, isteden skulle bli gitt til tempelet.

 

Nå ville de holde øye med denne oppvigleren, Jesus fra Nasaret, i håp om å få reist anklage mot ham hvis han helbredet på sabbaten. De er for blinde til å se at Jesus er den som holder budene fra Gud, ja - han er den eneste som kan oppfylle dem. Det er Jesus som ærer Guds navn der i tempelet, i den hellige Guds bolig, når han gjør det som er godt. Med en autoritet som han har fra sin Far i himmelen, kaller han til seg mannen med den visne hånda. Og mannen kommer frem. Kanskje er han skjelvende og redd der han med ett havner i søkelyset. Jeg ser for meg at det blir stille overalt. Fariseerne følger ham med blikket. Kanskje er han mest av alt fylt med håp og ydmyk tillit til at Jesus kan gjøre noe, og det veier tyngre enn frykten. Frykten for å ta imot Jesu gjerning på sabbaten, i synagogen, og utsette seg for fariseernes forargelse.

 

Så vender Jesus seg til fariseerne igjen og gjør dem svarløse ved å spørre om hva som er tillatt på sabbaten - å gjøre godt eller å gjøre ondt, å berge liv eller å ta liv? Det kunne de ikke, eller ville ikke, svare på. Så harde hjerter hadde de, at det som sto fremst for dem, var at folket holdt deres overlevering av budene. Om mannen skulle fortsette å ha en syk hånd eller få den helbredet, var ikke deres sak å bekymre seg for. Ingen barmhjertig omsorg for sin neste å spore der.

 

Men Jesus ber mannen å rekke frem hånda. Han gjør det, og med det samme er hånda frisk. Et mirakel! Gikk det et gisp av forbløffelse og undring gjennom forsamlingen? Var det noen av tilskuerne som ble varme om hjertet? Var det noen som jublet - i det minste inni seg? Var det noen som dirret av harme og egenrettferdighet? Det Jesus akkurat hadde gjort, førte ham et skritt nærmere døden på korset. Han, den uskyldige blant alle oss skyldige. Han, som kom sendt fra Gud og gjorde det som var godt. Han, som sa det som var sant, enten tilhørerne likte det eller ikke.

 

Mannen med den visne hånda kunne plutselig bruke den igjen. Kanskje løftet han den i takk. Kanskje klappet han i hendene. Kanskje bøyde han seg ned foran Jesus i ærefrykt, med gryende visshet om at dette måtte være Frelseren som skulle komme fra Gud til folkets redning. Så kunne han reise seg og gå videre i hverdagen, i livet. Bruke begge hendene i arbeidet sitt. Folde dem i bønn. Bli et vitnesbyrd og en håpsbærer for dem rundt seg. Ja, også en inspirasjon for oss. Vi får ikke helbredelse for alle våre plager. Men om vi kommer til Jesus og rekker frem det som er vissent i våre liv, vil han trofast ta imot oss og gi ny kraft. Vi får oppdage at Jesus kan overraske, og hans overraskelser er av positiv art!