Du er min tilflukt (Sal. 31, 1-6)

 

Herre, jeg søker tilflukt hos deg,
la meg aldri bli til skamme!
Fri meg ut i din rettferdighet! 
Vend øret til meg,
skynd deg og redd meg!
Vær meg et vern, en klippe,
en borg til frelse.
Du er mitt berg og min borg,
for ditt navns skyld fører og leder du meg.
Fri meg fra garnet de har spent ut for meg! 

For du er min tilflukt.
I dine hender overgir jeg min ånd,
du løser meg ut, Herre, du trofaste Gud.

 

Dette er de første versene av salme 31, som er en ganske lang salme. Vi har fått høre at mange ukrainere ber denne salmen hver dag, nå i denne tida hvor landet og folket deres er rammet av grusomme og uforståelige krigshandlinger. Og mange ber med dem, fra land verden over. 

Slik som man trenger tilfluktsrom mot angrep fra lufta eller på bakkeplan, slik trenger mennesket også å søke tilflukt hos Gud. Jo mer kritisk situasjonen rundt en er, jo inderligere og mer livsnødvendig kan det kjennes å søke Gud. "Vend øret til meg, skynd deg og redd meg", ber - eller kanskje trygler David i vers 3. Det kan se ut som et paradoks at selv om krigshandlingene fortsetter og folk utarmes, trakasseres eller dør - fortsetter de troende å vende seg til Gud. De ber om bibler, de søker til kirke, de går sammen om å be.

Hva er det de finner i Bibelen og i den kristne tradisjonen som gjør at dette blir så viktig? Jeg tror det handler om at i Bibelen finner de en Gud som folk har ropt på før. De kan stemme i disse ropene i Salmenes bok, skrevet av David og andre salmister. En 3000 år gammel bok som folk fortsatt kan kjenne seg igjen i, finne trøst i, finne ord å be med når alle ens egne ord blir borte. De finner ord å stole på, selv om de ikke kan se alt oppfylt her og nå. Den viktigste oppfyllelsen har likevel allerede skjedd. David ber "Vær meg et vern, en klippe, en borg til frelse. Du er mitt berg og min borg, for ditt navns skyld fører og leder du meg." Alt dette peker på, eller vitner om, frelseren som skulle komme. Han kjenner vi som Jesus Kristus.

Han er virkelig den troendes tilflukt, for han kan berge mennesket for evig tid. Han kan fri ut den som roper til ham, fra garnet som er spent ut. All ondskapen i verden, alt det meningsløse, skal ikke bli stående som det siste: Kristus har overvunnet døden og djevelen. Å vente på ham i bønn gir mening som varer. Han kjenner til lidelse, han som ble korsfestet. Og på korset ber han fra Salme 31, 6: "I dine hender overgir jeg min ånd." (Luk. 23, 46.) Det verset har han nok bedt utallige ganger, ettersom Salmenes bok ble flittig benyttet i jødenes tidebønner. Det eneste "nye" er at han kaller Gud Far - "Far, i dine hender overgir jeg min ånd."  

Jesus ber altså til Gud med Davids ord rett før han utånder. Han ber under stor lidelse. Så vet han samtidig at han nettopp i overgivelsen til Gud skal vinne seier. Hans Far, den trofaste Gud, skal løse ham ut. Når Jesus finner det verdt å be til Gud med disse ordene, da må det være verdt for mennesker også i dag å løfte salmenes visdom til hjertet og munnen og finne sann hvile for urolige sjeler.

 

Ikke herske, men tjene (Matt. 20, 24-28)

  

Opptakten til teksten er at mor til Sebedeus-sønnene, Jakob og Johannes, kaster seg ned for Jesus med et ønske om at sønnene hennes skal få sitte ved siden av Jesus når han kommer i sitt rike, en på hver side av ham. Jesus hadde ganske nylig snakket til disiplene om at når alt blir født på nytt, skal disiplene, som har fulgt ham, få sitte på tolv troner som dommere over Israels stammer. (Matt.19, 28). Kanskje Jakob og Johannes fortalte om dette til moren sin? Om det er moren som her er talerør for sønnene, eller om det er hun som er pådriveren, sies det ikke noe om.

Uansett endte det ganske pinlig. Jesus avviser forespørselen. For hvem som skal sitte på hans høyre eller venstre side, er ikke hans sak å avgjøre. Der skal de sitte som min Far har gjort i stand for, sier han. (Matt. 20, 23.)

Og mens de ti andre er sinte på Jakob og Johannes, som på sin side kanskje ble flaue, benytter Jesus muligheten til å samle dem rundt det de kan lære ut av dette: "Men Jesus kalte dem til seg og sa: «Dere vet at folkenes fyrster undertrykker dem, og stormennene deres styrer med hard hånd. Men slik skal det ikke være blant dere. Den som vil bli stor blant dere, skal være tjeneren deres, og den som vil være først blant dere, skal være slaven deres. Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange.»

Det er en virkelighetsbeskrivelse Jesus kommer med - opp igjennom tidene har fyrster undertrykket folkene sine, og stormennene styrt med hard hånd. Det kjenner vi igjen fra historien og fortsatt i dag. Men Jesus setter en annen standard: Den som vil være stor blant sine, skal selv tjene. Ja, den som vil være først, skal være slaven deres. I vår tid og i vår del av verden har vi fått demokrati. Mange ledere i ulike sammenhenger setter "tjenende lederskap" som et ideal å følge. Denne ideen ville ha vært helt fremmed i Jesu samtid.

Jesus selv modellerer tjenerrollen gjennom livet sitt. Han, Menneskesønnen, har ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene. Han ble ikke kronet til konge i sitt jordiske liv, selv om tilhengerne hans gjerne kunne ønsket akkurat det. Derimot oppfyller han profetiene om Herrens lidende tjener. I løpet av påskens dager i Jerusalem går han døden i møte. Livet sitt gir han frivillig, og han gir det som løsepenge for mange. Denne ene setningen oppsummerer det som var oppdraget hans fra Gud. Alle som tror og som vil tilhøre ham, er frikjøpt ved hans død på korset.

Men vi fortsetter å være syndere - samtidig rettferdig og synder, som Martin Luther sa. Derfor ber vi den samme bønnen som Jesus lærte disiplene (Fadervår): "tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere". Vi er benådede syndere. Vi er løst fri og har del i hans seier, han som sto opp fra de døde.  

Det feirer vi i påsken, og i hver søndags gudstjeneste. Det kan vi også feire i hjertene våre, hvor som helst og når som helst. Vi er fri til å gjøre det som er godt, tjene Gud og mennesker. Og vi tar med oss inn i dagene et trygt håp og en glad forvissning om at Gud en gang skal sette alt i sin rette stand i det evige livet.