Gled dere i Herren

 

"Gled dere alltid i Herren! Igjen vil jeg si: Gled dere! La alle mennesker få merke at dere er vennlige. Herren er nær. Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus." (Fil. 4, 4-7)

Dette er et av verdens mest søkte bibelvers på nett. Men hvis man søker bare på ordene "gled dere" i nettbibelen, får man en rekke treff, både i det gamle og det nye testamentet. Vi finner at Paulus' gledes-oppfordring har gjenklang i de gamle skriftene han kjente så godt. Et eksempel kan være Salme 105, vers 3:"Vær stolte over hans hellige navn! Gled dere i hjertet, dere som søker Herren." Et annet kan være Salme 32, vers 11: "Dere rettferdige, gled dere og juble i Herren! Bryt ut i fryderop, alle oppriktige av hjertet!" Eller Joel 2, 23: "Fryd dere, Sions barn, gled dere i Herren deres Gud!"

Ofte handler det om å glede seg i en situasjon hvor det er prøvelser på mange kanter. Det kan være skyldfølelse for synder - egne eller hele folkets. Det kan også handle om motbør man ikke kan gjøre noe med. Likevel finnes det en glede som er tilgjengelig, og som trenger seg igjennom all håpløshet. Den eller de som blir oppfordret til å glede seg, har kanskje møtt mye motstand for sin tro. De har vært eller er i en mindretallsposisjon. Som når Jesus sier til dem som blir skydd og utstøtt for hans navns skyld: "Gled dere på den dagen og hopp av fryd, stor er lønnen dere har i himmelen. Slik gjorde også fedrene med profetene." (Luk. 6, 23.)

Hvis Jesu tilhengere var i en flertallsposisjon, ville de "gått glipp av" motgangen som skulle modne dem til tjeneste og bidra til å gjøre budskapet kjent. Paulus var i fengsel i Roma da han skrev brevet til filipperne, et brev med mye glede, godt mot og takknemlighet. Selv det å være i fengsel, ble en mulighet til å bringe evangeliet videre i borgen der hvor han satt. Han sier: "Jeg vil at dere skal vite, søsken, at det som har hendt meg, har tjent til fremgang for evangeliet." (Fil. 1, 12.)

Når Paulus oppfordrer leserne til å glede seg, kan vi ane hans egen glede. Og den er ikke tatt ut av løse lufta. Det finnes en sammenheng, en følgerekke: Å glede seg i Herren, leder oss til å vise vennlighet til alle. Å vite at Herren er nær, gjør det mulig å legge fra seg bekymringene hos ham. Å be og kalle på ham med takk, er nettopp det som gir den freden som omverdenen ikke kan forstå, Guds fred. Kanskje vi ikke forstår den selv heller. Likevel er den der for oss. I denne freden bevarer Gud våre hjerter og tanker - i Jesus Kristus.

Nå er det snart jul. Vi venter på den Kristus som en gang kom til verden, og som en gang skal komme tilbake. Og hver dag, uten opphold, kommer han til sin kristne menighet på jorda. Den menigheten er vi en del av. Så derfor sier jeg også: Gled dere! Åpne lukene, luft ut bekymringene! Slipp freden til. Den er fra ham som daglig vil bevare oss i sitt hellige navn.

Lev da som lysets barn

 

"En gang var dere selv mørke, men nå – i Herren – er dere lys. Lev da som lysets barn! Lysets frukt er all godhet, rettferd og sannhet. Prøv hva som er til glede for Herren!" (Ef. 5, 8-10).

En gang var dere selv mørke - hva ligger i det? Det finnes et før og et etter for menneskene som Paulus skriver til. I sin før-tilstand kjente de ikke til Jesus Kristus som frelser, altså visste de ikke hvor den rette veien var, de var i mørket. De var mørke - egentlig et sterkt utsagn, mørket var ikke bare rundt dem, men i dem. Mørket er en form for villfarenhet, å være på avveier fra Gud.

Jesus sier i Johannes-evangeliet: «Ennå en liten stund er lyset hos dere. Dere må vandre mens dere har lyset, så ikke mørket faller over dere. Den som vandrer i mørket, vet ikke hvor han går hen. Tro på lyset mens dere ennå har lyset, så dere kan bli lysets barn.» (Joh. 12, 35-36).

Efesernes etter-tilstand er at de nå er i Herren, og i Herren er de lys. Da Jesus gikk på jorda, var han lys for dem som trodde på ham og dermed tok lyset til seg. Han døde på korset og sto opp igjen. Han for opp til Himmelen, men lot oss ikke være igjen som foreldreløse barn. Han etterlot oss den Hellige ånd, som vil opplyse oss om hva som er godt, rett og sant. Slik fortsetter lyset å skinne i verden, og treffer nye generasjoner med et gammelt og evig budskap.

Men så tilbake til Paulus: Vi legger vi merke til at han skriver "Lev da som lysets barn!" Det må bety at efeserne - og alle oss som leser dette - ikke nødvendigvis lever som vi lærer. Ellers hadde vi ikke trengt denne formaningen. Vi er lysets barn når vi tror på Jesus som Guds sønn og verdens frelser. Likevel kan vi både si, gjøre og tenke ting som om vi fortsatt var i mørket. Da ærer vi ikke Gud. Da hjelper vi ikke vår neste. Da bygger vi ikke menighet, men bryter ned. Da har mørket falt over oss, og vi vet ikke hvor vi går hen. Om vi ikke vet hvor vi går hen, kan vi heller ikke lede andre rett.

Derfor trenger vi å bruke de dyrebare dagene godt. Ingen av oss vet hvor mange vi får. Vi trenger hver dag å bekjenne syndene våre og be om tilgivelse og rettledning. Det er ikke en trist ting å gjøre - det er heller noe som letter et menneskehjerte. Når vi legger saken vår åpent frem for Gud, kan hans lys avsløre oss og rense oss. Så er vi omsluttet av lyset og kan gå videre, selv om vi ikke er, og aldri blir, fullkomne mennesker med glans og glorie. Det er en viktig erkjennelse, dette: Vi kommer ikke inn i lyset fordi vi er så flinke og flotte og har forstått så mye. Det er snarere hos den hjelpeløse, med sin enkle tillit og trang til Gud og hans ord, at lyset virkelig får fylle livet og får troens øye til å skinne.

Og fruktene av å leve som lysets barn, er godhet, rettferd og sannhet. På mange ulike måter kan de gi seg til kjenne - som små og store ting gjort i nestekjærlighet. En duft av Kristus bringer de med seg. Slike frukter er til glede for Gud og mennesker.

Jeg er oppstandelsen og livet

 

Et av mine yndlingssteder i Bibelen (Joh. 11, 25-26), kommer i dialogen mellom Jesus og Marta før Jesus oppvekker Lasarus, som hadde ligget fire dager i graven. Joh. 11, 17-27.

Jesus kommer for å møte to søstre i sorg, og det er både sorg og et vitnesbyrd om tro Marta møter ham med når hun sier: "Herre, hadde du vært her, var ikke broren min død." Hun har allerede anerkjent, eller kanskje man kan si kjent igjen Jesus som Messias - frelseren jødefolket ventet på. Kanskje bærer hun på en dyp skuffelse likevel, for Jesus kom jo ikke i tide til å gjøre Lasarus frisk. Lasarus døde. Hva var det som holdt Jesus tilbake fra å komme til dem straks? Det kunne ikke Marta vite.

 Disiplene skjønte det ikke heller, selv om Jesus hadde sagt det til dem rett ut: "Lasarus er død. Og for deres skyld er jeg glad for at jeg ikke var der, så dere kan tro." Jesus visste at han skulle vekke Lasarus opp fra graven, og med det føre mange folk til tro. Dette skulle også peke frem mot hans egen død og oppstandelse. Alt som lå foran ham, det visste Jesus om. Han kom fra himmelen hos Gud, og hans makt over liv og død var fra Gud. 

Jeg tror nesten Marta hadde forstått mer enn disiplene på det tidspunktet - for hvor kom ellers det håpet hennes fra, idet hun sier: "Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil han gi deg." Hadde hun et håp midt i sorgen, et håp om at Jesus nå skulle gjøre et under? 

"Din bror skal stå opp", sier Jesus. Og Marta viser at hun har god kunnskap om det jødene lærte og trodde, når hun sier: "Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag." Der kunne det hele ha endt - inntil enden kommer. For Martas svar er jo rett. På den siste dag, dommens dag, skal vi stå opp fra gravene våre, alle som en. Den makten har Gud, og bare han vet når det skal skje.

Men Jesus svarer: "Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Tror du dette?" Med det forteller Jesus at han er nøkkelen som åpner døra til himmelriket og frelsen. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. De ordene har nok trøstet både Marta og utallige mennesker seinere. Også meg. Jeg har lurt mye på hvor de troende døde er i tida mellom døden og den endelige oppstandelsen. Dette er ett av flere bibelvers som gjør at jeg tror på det som kalles "den salige mellomtilstand", at de troende døde er i Guds favn. For han er ikke en Gud for døde, men for levende, som Jesus også sier et annet sted. (Luk. 20, 38.)

Marta var blant de jødene som trodde på Jesus og stolte på ham. Så hun svarer trygt: "Ja, Herre, jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden."

En stund tidligere hadde Jesus sagt til folket: "For slik Far reiser opp de døde og gjør dem levende, slik gjør også Sønnen levende hvem han vil." (Joh. 5, 21.)

Så viser han denne allmakten på akkurat Lasarus, ved å kalle ham ut av graven. Jesus bekrefter sine egne ord ved denne undergjerningen. De som har åpne øyne, skjønner nå at han er noe mye mer enn en profet. Han handler i kraft av å være Messias, og gir stor undring og lengsel, glede og håp, hos de troende både den gangen og til alle tider.

Ved å tro på Jesus og ha tillit til ham, vil ufattelige ting skje. For også vi vil være blant dem som lever om vi enn dør. Det er godt å støtte seg til hans egne ord om dette - for han har sagt: "Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som holder fast på mitt ord, skal aldri i evighet se døden." (Joh. 5, 51).