Gøym det gode, gløym det onde

I en av Norvegia-reklamene ser vi et gammelt ektepar som har holdt sammen i kjærlighet, ser det ut til, i "54 år til høsten". Jeg synes denne reklamen er helt skjønn. I en av versjonene sier kona, kanskje som et motto for ekteskapet eller livet i sin alminnelighet: "Gøym det gode, gløym det onde." Det er det visdom i. Hold fast ved det gode, verdsett det. Det onde trykker oss ned. Jeg har ikke noen tro på å late som om det ikke har skjedd, eller late som det ikke gjør vondt. Men hvis vi ikke klarer å legge det vekk til slutt, vil det fortsette å trykke oss ned. Hvor frigjørende det er å ikke la seg binde av det onde!

Ordtaket minner meg om et annet, gammelt, norsk ordtak. "Det gode skal en hogge i fjellet, det onde skal en skrive i snøen." Det som er hogd i fjell, står der for alltid. Man kan løfte blikket og orientere seg etter det. Det som er skrevet i snøen, blir borte. Men ved å skrive det, erkjenner man at "sånn var det. Dette skjedde. Det var vondt, men jeg skal ikke bære på det til evig tid." En dag kommer sola og smelter snøen. En dag kan Guds nåde smelte nag, bitterhet, anger, eller vonde minner. Hvem andre har makt til å løfte av oss slike bører, enn han?

Kjærligheten, agape, som Paulus hyller i 1. Kor. 13, viser vei: "Kjærligheten... gjemmer ikke på det onde" (v. 5) Kjærligheten har sin glede i sannheten. Og sannheten skal gjøre oss fri. (Joh. 8, 32). Når vi er fri, er det godt å puste. Jeg tror at vi kan ikke puste virkelig fritt, før vi puster inn Guds gode gaver.

Bokstavene viskes ut mens snøen smelter. Snart kommer det opp noe nytt - grønne, forsiktige spirer, og seinere; et spekter av farger og fasonger. Kanskje innser du for første gang at han som skaper noe nytt, kan gjøre det i deg også. I dag også. Det kan du hogge i fjellet, med takk til Gud.

Jesus er med i båten

"Da kom det en voldsom virvelstorm, og bølgene slo inn i båten så den holdt på å fylles. Jesus lå og sov på en pute bak i båten. De vekket ham og sa til ham: «Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?» Da reiste han seg, truet vinden og sa til sjøen: «Stille! Vær rolig!» Vinden la seg, og det ble blikk stille." (Mark. 4, 37-39)

Jesus er med i båten. Han slipper deg ikke av syne. Du ser ikke ham, og kanskje du slett ikke kjenner nærværet hans. Du hører ikke stemmen hans, bare stormen som raser. Men om du likevel velger å tro at han er med, så har du gjort noe viktig. For: "Salige er de som ikke ser, og likevel tror". (Joh. 20, 29) Det kan hende at det er mørkt. Det kan hende at du blir sjøsyk. Det kan hende at angsten eller mismotet er like sterk som hos disiplene, som trodde båten skulle gå under. Du får ingen guddommelig bedøvelse, ikke noe fritak fra det du skal igjennom. Det gjorde ikke Jesus heller, da han døde på korset for vår frelses skyld. Du er et menneske, og før eller seinere vil du bli utsatt for krefter som er sterkere enn deg. Når bølgene herjer og slår mot den skjøre båten din, må du innse at du har faktisk ingen kontroll over ditt eget liv. Din inngang og din utgang kan du ikke bestemme over selv.

Tro at Jesus er med, selv om du ikke får noen "feel-good følelse". Du lurer kanskje på om Jesus i det hele tatt bryr seg? Disiplene roper: "Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?" De vekker ham med en anklage. Men Jesus blir ikke fornærmet. Han benytter ikke anledningen til å irettesette dem. Nei, han viser dem bare at hans krefter, Guds krefter, er sterkere enn alt og overvinner alt. Han stiller stormen ved å si "stille!" Det Jesus befaler, må selv naturkreftene bøye seg for. Og Jesus, denne Jesus som du leser om i Bibelen, han er med i båten din også. Mens du strever med å holde den på rett kjøl, mens du frykter at den skal fylles med vann, er han like fullt med. Du kommer til et punkt der du ikke kan gjøre noe mer. Vent på Herren, for han vil hjelpe deg.

Noen ganger har jeg hatt en drøm, en såkalt tilbakevendende drøm. Jeg blir dratt ut mot åpent hav, flyter med strømmen ut i det store ukjente. Da føler jeg meg fortapt. Og jeg er veldig dårlig til å svømme... I våken tilstand øver jeg meg på å huske at Jesus tåler at vi er livredde. Vi trenger ikke å være tapre bestandig. Men hvis vi regner med at han er der, da vil vi også vente på at han skal strekke ut en hånd. "Hvorfor er du tynget av sorg, min sjel, hvorfor er du urolig? Jeg vil vente på Gud! Enda en gang skal jeg prise ham, min frelser og min Gud." (Sal. 42, 6)

Plutselig reiser han seg og byr stormen å tie. Plutselig kan du se vannoverflaten igjen, stille og blank. Båten vugger rolig. Fuglene synger igjen. Endelig kommer trangen til å takke. Kanskje både takke og trygle - "Å vær her alltid, Herre, gå ikke ifra meg." Minn deg selv om at Herren skal bevare din utgang og din inngang fra nå og til evig tid. (Sal. 121, 8) Salig er du som venter på ham!