Gud oppdrar oss

Ordet oppdragelse gir kanskje ikke så gode vibrasjoner. Som voksne synes vi vel dessuten at vi burde være ferdig oppdratt. Men det er et område vi aldri slutter å være barn på: Under Guds blikk, under Guds vinger, der fortsetter vi å være små. Små, men uendelig mye verdt. Når vi kaller ham Far og vil tilhøre ham, skulle vi ikke da høre på det han sier - ja, la oss oppdra?

Moses sier til folket sitt: Og du skal vite i ditt hjerte at Herren din Gud vil oppdra deg som en mann oppdrar sin sønn. Da skal du også holde Herren din Guds bud så du går på hans veier og frykter ham. (5. Mos. 8, 5-6) Å frykte Herren handler om å vende seg bort fra det onde, alt som fører oss vekk fra Gud.

I det gamle testamentet møter vi en Gud som griper inn i livene til sine tjenere på en aktiv måte. Han samhandler med dem, men krever også alt. Det kan virke brutalt. Den unge Jeremia, som skulle bære frem Herrens bud i en vanskelig situasjon, ber: Oppdra meg, Herre, men gjør det rett, ikke i vrede, så du gjør meg liten. (Jer. 10, 24.) Å bli gjort liten er en vond følelse. Jeremia var utvalgt av Gud, og hadde Guds løfter om at han skulle være med ham og berge ham. Likevel er han, menneskelig nok, redd for å bli gjort liten når Gud arbeider med ham.

Noen ganger oppdrar Gud oss gjennom andre mennesker. Det kan kjennes ubehagelig og ydmykende, men kan også gi aha-opplevelser. Jeg tror Salomo hadde opplevd at refs fra en klok person fører noe nytt og godt med seg, siden han sier: Som en ring av gull, som et smykke av fint gull er refsende ord fra den vise for et lydhørt øre. (Ordsp. 25, 12) For at det skal komme noe godt ut av refs, må den være gitt i visdom. Og visdommen er ikke kald og ukjærlig. Den kan gi oss en syndserkjennelse vi trenger, eller hjelp til å gjøre ting på en annen måte.

Hvordan merker vi at Gud oppdrar oss? Noen tenker nok at alt som rammer dem av lidelse, ulykker, sorg og motgang er sendt av Gud for å prøve dem eller oppdra dem. Jeg klarer ikke å finne bibelsk belegg for at det er sånn. Da måtte jo alt som skjer her i verden, være Guds vilje. Og det gir ingen mening. Jeg tror at Gud vet om det som skjer - ja. At han vil berge oss igjennom det - ja. At det ligger en prøvelse i alle ting - ja. Men at Gud straffer oss i oppdragelses-øyemed - nei. Det tror jeg ikke. Samtidig kan jeg ikke benekte at Gud handler med det enkelte menneske slik han vil, og kan gjøre ting som er langt over min fatteevne. Noen kan for eksempel ha erfart at en bestemt sykdom eller ulykke hindret dem i å slå inn på vei som ikke var god, og da vil de gjerne se hendelsen som noe Gud sendte for å stoppe dem. Jeg har respekt for det. Kanskje det var akkurat slik i deres tilfeller. Samtidig kan man ikke gjøre det til en generell forklaring på alt vondt som skjer.

Jeg tror Gud først og fremst oppdrar oss gjennom sitt Ord, som vi kan åpne eller lukke oss for. Vi kan ta imot eller avvise Guds oppdragelse. I Guds ord finner vi Guds vilje åpenbart. Den er ikke skjult eller vanskelig å få tak i. Det som er vanskelig, er å følge den.

"Du oppdrar oss for ditt rike i kors og trengsel". Slik lød det i den gamle kirkebønnen. Det sier noe om at det ikke bare følger lykke og velstand med livet som kristen. Vi kan regne med motstand og motgang i verden - noe våre forfulgte trossøsken kjenner på kroppen hver dag. Men vi kan også møte motstand i oss selv mot å gå Guds veier. En indre kamp hvor det frister å gå den letteste veien. Vi kan lukke øynene og stenge Gud ute, men han lukker ikke sine for oss. Hvis vi åpner øynene og lar oss lede av ham, har vi uendelig mye igjen for det. Det er ikke som å bli oppdratt av foreldrene sine. Forfatteren av Hebreerbrevet skriver:

 

Vi har hatt våre jordiske fedre som oppdro oss, og vi hadde respekt for dem. Har vi ikke mye større grunn til å bøye oss under åndenes Far, så vi kan vinne livet? For fedrene viste oss til rette bare en kort tid og slik de selv syntes var best. Men han gjør det til vårt beste, for at vi skal få del i hans hellighet. All irettesettelse synes nok å være mer til sorg enn til glede mens den står på. Men siden gir den tilbake fred og rettferd som frukt hos dem som er blitt oppøvd ved den. (Hebr. 12, 9-11)

Å la seg oppdra av Gud handler i en sum om å følge Jesus. Så enkelt og så vanskelig. Heldigvis at Jesus selv er verdens lys. Når vi fester blikket på det lyset, vet vi også hvor vi skal gå.