Gud gleder seg over sannhet

Er det noe jeg kan gjøre som kan få Gud til å glede seg? Det er så mye lettere å se for seg at Gud blir skuffet over mange ting jeg gjør, tenker eller sier. Eller ikke gjør, tenker og sier. Men så finner jeg noe fint i Salme 51: "Se, du gleder deg over sannhet i mitt indre, du lærer meg visdom i det skjulte". Gud gleder seg altså over sannhet - den finnes også i vårt menneskelige, svake indre. Dette løfter David opp, i en situasjon hvor jeg tror han må ha vært veldig fortvilet. For hele Salme 51 handler om Davids syndserkjennelse etter å ha vært sammen med Batseba, og deretter sendt Uria i døden. Det profeten Natan har sagt har nådd helt inn, og han har ikke noe forsvar. Det må ha vært tungt å innse sannheten om seg selv og sine gjerninger. Men erkjennelsen bærer god frukt. I det skjulte, i lønnkammeret, lærer Gud ham sin visdom. Gud refser ikke bare, han gleder seg også når vi snur om og vender ansiktet til ham igjen.

Derfor er det også lys i salmen. David ser ikke bare sin egen skittenhet. Det kan være lett å bli der, i den knusende erkjennelsen av egen synd. Man er farget tvers igjennom av den. Men David klarer å løfte hodet og se at Gud kan gjøre ham ren. Han sier: "Ta bort min synd med isop, så jeg blir ren, vask meg, så jeg blir hvitere enn snø".

Han vet også at: "Offer for Gud er en sønderbrutt ånd. Gud, du forakter ikke et knust og nedbrutt hjerte." Han gjorde nok også de ofrene som Moseloven påla. Men han vet at offeret ikke er noe verdt uten nettopp sannhet i hans indre.

Hva er så sannhet? Jeg tenker på Pilatus som spør dette. Han har hørt Jesus si: "For å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden. Hver den som er av sannheten, hører min røst." (Joh. 18, 37).

Kanskje, om vi kunne prøvd å svare Pilatus, kunne vi sagt at sannhet er åpenbaringen av Guds vilje. Sannhet er Guds avslørende lys. Sannhet går hånd i hånd med lys, miskunn, rettferd, mildhet og fred. Det leser jeg i salmene der sannhet er nevnt. Sannheten er den vi vandrer i, når vi går på Guds veier. Sannhet er det motsatte av urett og løgn. Derfor vet vi også at Guds motstander gjør alt han kan for å tilsløre sannheten for oss. Det finnes så mange sannheter, sier han kanskje til oss. Det som er sant for den ene, trenger ikke være sant for den andre. Slik gjør han sannheten relativ, og subjektiv. Avhengig av vårt skjønn, og hva vi liker eller ikke. Sannhet finnes i alle religioner, osv. Slik prøver Djevelen å tåkelegge Guds klarhet, i samme sporet som førte mennesket ut av Edens hage: "Har Gud virkelig sagt?"

Men sannheten er en fast størrelse, for den tilhører Gud, kunne vi sagt til Pilatus. Sannheten er i Guds ord og i alt Guds nærvær, enten vi føler det eller ikke. Sannheten står rett foran deg, Pilatus, hudflettet og med tornekrone. Sannheten bærer all verdens skyld, og går i døden i vårt sted.

Og Gud har sin glede i den. Paulus sier det om kjærligheten - den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Alt han sier om kjærligheten, er et vitnesbyrd om den hellige Guds virkning i oss og for oss. Derfor kan vi også svare med vår glede - for vi har virkelig del i denne sannheten, og vet at dens ansikt er Jesus Kristus, Davids sønn, vår frelser.

Oss uperfekte imellom

Noen illusjon om å kunne være eller gjøre ting perfekt, har jeg i grunnen aldri hatt. Jeg har følt meg så langt fra perfekt at det har ikke vært noe aktuelt mål å strekke seg etter. (Nå er jeg dessuten snart et halvt århundre, og da er det ikke alle ting som er så viktige lenger). Men jeg har skjønt at dette er noe mange unge sliter med i dag. De streber etter maksimal uttelling på så mange områder i livet - utseende, skoleprestasjoner, andre prestasjoner, det sosiale liv, relasjoner til andre. For dem som er kristne, kan det spre seg til tro og kristent liv også - det blir enda et område hvor de skal lykkes. Det er et usunt strev.

Selv om jeg erkjenner min uperfekthet, har jeg ikke sluppet unna smerten ved å tabbe meg ut, glemme noe viktig, vike unna oppgaver jeg ikke tør å ta, eller mislykkes med noe. Både i hverdagslivet og i troslivet. Man vil noen ganger litt mer enn man får til. Men når jeg ser meg litt rundt, ser jeg at vi er laget av det samme stoffet, vi mennesker. Jeg vet ikke om noen som alltid er på høyden og mestrer og behersker alt.

Hvordan skal jeg da forstå dette som Jesus sier i bergprekenen (Matt. 5, 48): "Vær da fullkomne, slik deres himmelske Far er fullkommen." 

Hvis jeg var en av tilhørerne da Jesus holdt denne talen, tror jeg at jeg kunne blitt ganske mismodig. Kanskje ville jeg ha oppsøkt ham etterpå og prøvd å få det forklart, ved å spørre: "Jesus, hva mente du med at vi skal være fullkomne? I alt du sier, skjønner jeg at jeg er ikke fullkommen og kan aldri bli det. Kan jeg ikke være en av dine følgere da? For hvis det er noe jeg gjerne vil her i verden, så er det å følge deg. Det blir bare viktigere og viktigere for meg for hver dag som går. Du blir viktigere og viktigere for meg. Men jeg skjønner ikke hvordan jeg kan leve opp til det du ber om."

Når jeg lukker øynene og prøver å forestille meg hva Jesus ville ha svart, innser jeg jo at det er min egen hjerne som jobber. Jeg håper likevel at Gud ved sin hellige Ånd peker meg inn på rett spor, slik at det jeg tenker, ikke bare kommer fra meg selv. I dette tilfellet synes jeg at jeg ser Jesus sitt grunnende blikk. Jeg kan ikke "høre" ham si noe. Så jeg bestemmer meg for å trekke mannakorn (jeg bruker Bibelselskapets bibelkort). Ofte tar jeg tre på rad. Det er spennende med mannakorn, for det er alltid noe i Ordet som taler til meg. Kanskje følger det englehjelp med trekkingen?

Så trakk jeg altså disse tre bibelstedene, som jeg synes på et vis besvarer spørsmålet om å være fullkommen:

Salme 37, 27-28: "Vend deg bort fra det onde og gjør det gode, så skal du bo trygt for alltid. For Herren elsker det som er rett, sine trofaste vil han ikke forlate."
Hvem vet - kanskje Jesus ville ha svart med et sitat fra en Davidssalme. Han viste jo stadig til de bøkene som utgjør vårt GT. Jeg kan fortsatt ikke så mye om fullkommenhet, men jeg forstår det med å vende seg bort fra det onde og gjøre det gode. Det er en daglig øvelse og påminnelse.

Så trakk jeg salme 18, 3: "Herren er mitt berg og min borg og min befrier, min Gud er klippen der jeg søker tilflukt. Han er mitt skjold og min frelse, min styrke og mitt vern."
Da tenkte jeg på hvordan mye av det som står i Bergprekenen dømmer oss, får oss til å se vår utilstrekkelighet, og det på en måte som gjør vondt å ta innover seg. Men så er vi likevel frikjent i dommen, for Jesus har med sitt liv, sin død og oppstandelse, gjort opp for oss. Skyldbrevet er naglet til korset. Han sa om seg selv at han var kommet for å gi sitt liv som løsepenge for mange. Derfor har han disse betegnelsene klippe, berg, borg, skjold, befrier, frelse, styrke, vern. Alt det er han for oss - vi som er uperfekte. Hele blir vi når vi innser sannheten om oss selv og søker tilflukt hos ham. Mer fullkomne enn det kan vi ikke bli.

Og tilslutt trakk jeg 2. Krøn. 7, 14: "Hvis da dette folket som mitt navn er nevnt over, ydmyker seg og ber, søker meg og vender seg bort fra sine onde veier, skal jeg høre dem fra himmelen, tilgi dem syndene og lege landet."

Nå synes jeg at jeg får øye på en rød tråd her. Det fullkomne, det tror jeg handler om å la seg fylle av Gud. Og for at han skal fylle oss, må vi vende oss bort fra våre onde veier. Det er en stadig gjentagende prosess. Vi må tåle å ydmyke oss. Vi skal ikke være våre egne herrer, men ha Gud som Herre. Da er han trofast og stiller seg foran oss som et skjold. Et skjold tar imot onde piler. Jesus tok imot hån og smerte, dødsdom og korsfestelse. Han var, er og blir vårt vern, vår styrke og frelse. Da går det an å fortsette å være uperfekt. For han som vi søker, vi som mangler alt i oss selv - han både hører, tilgir og leger.