Morgenstjernen, lysbæreren

Har du sett opp mot himmelen en vintermorgen og lagt merke til planeten som lyser så sterkt?  

Morgenstjernen er en betegnelse for planeten Venus når den står vest for sola og derfor blir synlig på østhimmelen før soloppgang. På gresk kaltes den Fosforos, lysbæreren.

I to av Bibelens siste bøker er Morgenstjernen et bilde på Jesus selv. Jesus er virkelig lysbæreren - den endelige og uendelige, den som alltid har skint og alltid skal skinne. Peter forteller i sitt andre brev om hvordan de ikke fulgte "klokt uttenkte myter" når de forkynte om Jesus. Nei, de var øyenvitner. De så hans guddommelige storhet. De var der sammen med ham når Guds røst lød over ham: "Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede". Profetordet ble oppfylt foran øynene på dem. Og Peter sier: "Dette ordet gjør dere rett i å holde fast på. Det er en lampe som lyser på et mørkt sted til dagen gryr og morgenstjernen stiger opp i deres hjerter." (2. Pet. 1, 19)

Ordet i Bibelen er skriftens ord generelt, men det er også en betegnelse på Jesus, han som har oppfylt alt skriftens ord. Peters oppfordring når frem til oss, vi som lever så lenge etter øyenvitnene. Og han beskriver det vakkert, det vi skal holde fast på: En lampe som lyser på et mørkt sted til dagen gryr og morgenstjernen stiger opp i deres hjerter.

Et mørkt sted - det er verden, og det er også mørke inne i oss. Når vi åpner for Jesus som lysbæreren, han som er veien, sannheten og livet, da gryr dagen. Da stiger han opp i hjertene våre, det vil si i den vi er som person, vårt innerste jeg. Det skjer når vi tar imot ham. Men det skjer ikke bare èn gang. Det skjer igjen og igjen, hver gang vi blir minnet om hvor stor Jesus er, hver gang vi blir streifet av lyset fra ham, hver gang han tar syndene våre bort.

I tillegg peker bildet av Morgenstjernen fremover mot det som skal komme. Morgenstjernen varsler at soloppgangen er nær, det vet vi med sikkerhet. Jesus har lovet at han skal komme igjen. Han har selv sagt at han skal komme på himmelens skyer med stor makt og herlighet. (Matt. 24, 30). Sakarja, far til Johannes døperen, profeterte om Jesu inngang i verden: "Slik skal lyset fra det høye gjeste oss som en soloppgang". (Luk. 1, 78). Tida til Jesus på jorda var kort, men en gang skal soloppgangen vare evig.

I det siste kapittelet i Bibelens siste bok, dukker bildet av Morgenstjernen opp igjen. Gjennom engelen som viser Johannes alle synene, sier Jesus: "Jeg er Davids rotskudd og ætt, den klare morgenstjernen. Ånden og bruden sier: "Kom!" Og den som hører det, skal si: "Kom!" Den som tørster skal komme, og den som vil, skal få livets vann som gave." (Åp. 22, 16-17)

Det som lukker og avslutter Bibelen, er et håp som dirrer i lufta, og en venting som er født av kjærlighet. Hver gang vi slår permene sammen, kan vi kjenne duften av ordene: "Han som vitner om dette, sier: Ja, jeg kommer snart." Vi vet ikke når. Vi er nok dårlige til å lese tegn. Men ved å vente på at det skal skje, holder vi oss forberedt. Når livsboka vår lukkes igjen og avsluttes, kan vi ta med oss håpet og forventningen helt til alt toner ut, og stemme i med Johannes' bønn: "Amen. Kom, Herre Jesus!" (Åp. 22, 20)

Ikke den fred verden gir

Johannes 14, 27: Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir.

Hva er det for en fred verden gir, som er vesensforskjellig fra den fred Jesus gir?

Den fred verden gir - er ikke det en fred som alltid er avhengig av innsats? Som at det blir fred når stridende parter legger ned våpnene. Det blir fred når ektefeller eller barn slutter å krangle. Det blir fred når en sjef begynner å stole på medarbeiderne sine. Vi kan kjenne fred inne i oss når vi har fått gjort det vi skulle, eller så godt vi kunne. Det gir fred når smerter og lidelse slipper taket. Vi kjenner fred når følelsene legger seg til ro og det ikke er noe som plager tanken.

All denne freden er god og viktig, men den er skjør og avhengig av ytre betingelser. Noe må være oppfylt for at freden skal senke seg. Den freden Jesus gir, er en paradoksal fred. Den venter ikke på at omstendighetene ligger til rette for den. Den venter bare på det mottagelige hjertet, det som trenger Jesus.

Da Jesus sa disse ordene til disiplene, var de ytre betingelsene svært dårlige. De var helt på slutten av sin tid sammen. Han visste hva som ventet - korsfestelsen, døden, adskillelsen fra disiplene her på jorda. Han visste hva disiplene skulle gå igjennom på egen hånd etter hans død, både de store tingene de skulle gjøre og oppleve, men også forfølgelsen de kom til å bli utsatt for. De hadde god grunn til å kjenne nagende uro, frykt, forvirring. Hva slags kår er det for fred i sinnet? Men så er det det han etterlater dem. Det er testamentet hans; fred etterlater jeg dere. De arver noe som aldri forgår og som de trenger hele sin levetid.

Jesus vet også at oppstandelsen venter etter døden. Etter det venter himmelfarten. Etter det venter Den hellige ånd på å legge seg over disiplene som tunger av ild. Det skal snart skje. Kanskje da først blir freden erfarbar for disiplene. Da får den fotfeste i livene deres. Da skjønner de at den ikke er avhengig verken av dem og hva de presterer, eller av ytre kår. De kommer til å ta imot freden som en velkommen gjest, som når de minnes Jesu smil da han var iblant dem. Og de vil huske at han fortsatt er iblant dem. Det er freden.

En dag "hørte" jeg denne setningen for mitt indre, flere ganger - "ikke den fred som verden gir". Det hjalp meg til å ikke komme i ubalanse av strevsomme tanker, men lene meg på det som er evig og uforanderlig.

Stol på Jesu løfte, minn deg selv på det. Freden kommer til deg fordi Gud vet at du trenger den. Ikke for å belønne deg for god innsats. Freden er din jordiske arv, gitt fra han som aldri slipper og aldri svikter.