10 Salige er de som blir forfulgt
for rettferdighets skyld,
for himmelriket er
deres.
11 Ja, salige er dere når de for min skyld håner og
forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. 12 Gled
og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også
profetene før dere.
(Matt. 5, 10-12)
I
en nedbombet og utbrent kirke finner ei lita jente et par blader fra Bibelen,
med noen vers som fortsatt er leselige. Hele menigheten samler seg rundt dette
funnet, denne skatten. De lærer seg versene utenat. Hvordan opplevde de å stå
med disse bladene fra en brent Bibel? Kanskje det føltes som en hilsen fra
Gud selv, et glimt av håp og himmel i en trøstesløs livssituasjon. Jeg vet ikke
hvilke vers som var bevart, men så dyrebare var de for dem at de var verdt å
lære utenat. For et eksempel til etterfølgelse for oss! Kanskje blåste det
over dem som en vind, et streif av glede og fryd. Et ekko av Jesu ord for
2000 år siden. Salige er dere - dere som blir forfulgt.
Den berømte
Bergprekenen begynner med saligprisningene. Ordene til de forfulgte utgjør den
siste delen av saligprisningene. Salige er de som blir forfulgt for
rettferdighets skyld, for himmelriket er deres. Stor er lønnen dere har i
himmelen, sier Jesus. Han er sant menneske og sann Gud, han
har full innsikt i det som venter, det som er skjult for oss – både her og
på den andre siden. En virkelighet mer virkelig enn sansene og intellektet vårt
forstår. En evighet bortenfor vår forestillingsevne, som vi bare har hans ord
for. Men hans ord er troverdige og sanne, for Han er sannheten.
Herligheten de har i vente, de som har lidd for hans navns skyld, er stor, rik
og mektig. På forhånd løfter Jesus håpet, seieren, som et banner over dem som
følger ham. Og han gir dem skjebnefellesskap, både med seg selv og med
profetene før ham.
Som
sann Gud og sant menneske, må Jesus også ha visst at den som opplever
forfølgelse, vil kunne kjenne det umulig å glede seg. Motgang og lidelse vil
fort overskygge håpet man har i vente. Likevel sier han at de skal glede og
fryde seg. Ordene og løftene gis som trøst og styrke til dem som
hadde forfølgelse i vente. Jesus vil få dem til å løfte blikket. Helt
opp til himmelen. Også i vår tid forfølges kristne på livet, og Jesu
ord er like gyldige i dag. Det er ikke tom trøst. Han
er vår Frelser, kom fra Gud og gikk til Gud. Han sto opp fra de døde og
vil gi oss som tror på ham, evig liv i gave. Det han sier, ja, det
han er, er verdt å gjemme i sitt hjerte. Verdt å næres på, verdt å leve
for og verdt å dø for.
Jesus
forbereder etterfølgerne sine på verdens hat. Han vet at det kommer til å koste
noe. Og han tryller ikke bort lidelsen. Men han lider med dem som lider,
og på den andre siden av døden venter han og tar imot sine. Derfor er de
salige, de som er trofaste mot hans ord og overgir livet sitt til ham. Også her
i verden vil han møte oss og gå med oss gjennom Den hellige Ånd,
talsmannen han sendte.
Mente
Jesus dermed at de som blir forfulgt, ikke skal behøve å be om hjelp, ikke rope
opp om urett og forfølgelse? Det tror jeg er feil slutning å trekke. Som
kristne er vi del av den verdensvide kirke og er kalt til å ha omsorg for
hverandre. Når ett lem lider, lider alle de andre med, skriver Paulus. (1. Kor.
12, 26). Det er enormt viktig at verdenssamfunnet får vite om all
forfølgelse som pågår og setter det på dagsordenen. At vi får muligheten
til å påvirke, hjelpe, og ikke minst be for våre trossøsken. At evangeliet kan
fremmes også i ufrie land, at kampen for rettferdighet ikke knebles. At
man ikke skal miste livet for å bytte tro.
Et
sted navngir Paulus en konkret forfølger, kobbersmeden Aleksander. (2. Tim. 4,
14-15). Med det viser han at det er betimelig å si i fra om forfølgelse, å
bruke de kanaler som finnes, å advare andre. Men Paulus sier
også: ”Gjengjeld ikke ondt med ondt” i Romerbrevet kap. 12, (12, 17)
som tar opp mye av essensen fra Bergprekenen.
Det
er nemlig ikke vi som skal gjengjelde. Om Aleksander sier
Paulus ”Herren skal gjengjelde ham etter hans gjerninger”. Der ligger en
nøkkel til å legge bak seg nag, bitterhet og sinne. For det er Herren som
til slutt skal dømme, og han skal dømme rettferdig. I den tanken finnes en
hvile for den som er utsatt for urett og ondskap. En hvile som gjør at en kan
legge ned sine egne våpen, og strekke seg mot et bedre mål. Ja, kanskje så
langt som til å be for og velsigne den som forbanner en. Selv om det i
utgangspunktet høres umulig ut.
Når
jeg leser og hører om IS' sine grusomme herjinger, tenker jeg på hvor
nærliggende det må være å ville ondt tilbake, å ville gjengjelde. Hvilken
ufattelig styrke det er bak beherskelse og besinnelse. Og i noen tilfeller -
bare avmakt og fortvilelse. For selve muligheten til gjengjeldelse
eksisterer ikke for mange.
Hevntanken
er fremtredende mange steder i Det Gamle Testamentet. Fra et menneskelig
synspunkt er den lett å forstå og kjenne seg igjen i, for eksempel slik vi
ser den hos David i Salmenes bok. Men i Det Nye Testamentet og med den nye
pakt i Jesu blod, blir hevntanken helt borte.
Før
Jesus dør på korset, ber han ”Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.”
Stefanus, den første kristne martyr, roper ut før han dør ”Herre,
tilregn dem ikke denne synden”. Dommen tilhører uansett Gud. Og Gud vil
oppfylle sine løfter. Rettferdighet skal komme. Lønn i himmelen er et
mysterium for våre tanker - en gang skal vi få se det fullendt og juble.
Takk
til vår Herre Jesus, som er prøvet i alt, også forfølgelse. Hans seier gjelder
til evig tid, og hans seierskrans venter alle som tror og setter sin lit til
ham – i liv og død. La oss stå sammen med alle våre forfulgte søsken. La oss
gjøre det vi kan for å støtte dem som har en hardt prøvet tro, og en
hverdag hvor de mangler det meste, fra basale behov til menneskerettigheten
trosfrihet. La oss være med på å bringe Guds ord ut til alle som
lengter etter det. Så kan vi også kjenne et streif, en duft av glede
og fryd, et håp som reiser seg fra aske og ruiner.
