"Jeg har sett Herren" (Joh. 20, 11-18)

Peter og Johannes har akkurat vært inne i graven, og de har funnet den tom. De har observert, og de har gått igjen. Hvordan reagerte de? Johannes sier om seg selv: "Han så og trodde". Og føyer til: "Fram til da hadde de ikke forstått det Skriften sier, at han måtte stå opp fra de døde. " Det må bety at synet av den tomme grav er nok til at de tror at Jesus har stått opp, som han har sagt. Men de har enda ikke sett ham. Lot de Maria få del i hva de tenkte? Gjorde de noe forsøk på å trøste henne? Det står det ikke noe om.

Maria klarer ikke å løsrive seg og gå. Sorgen holder henne igjen, og ingenting henger sammen. Graven er åpnet og tom. Hvor er Jesu døde legeme, hvem har tatt ham bort? Mens hun gråter bøyer hun seg inn i graven for å se en gang til, som for å være helt sikker. Og da skjer det: Gjennom tårer ser hun de to hvitkledde englene som sitter der. En gang bar engler bud om Jesu fødsel til gjeterne på Betlehemsmarken, en yrkesgruppe som ikke sto høyt i aktelse. Nå er det engler som vitner om at Jesus har stått opp, og de vitner for en kvinne. En kvinne som kanskje ikke har hatt et plettfritt A4-liv. 

Vi vet at hun var en Jesu etterfølger, men vi vet ikke mye om bakgrunnen hennes annet enn at Jesus hadde drevet sju onde ånder ut av henne. (Mark. 16, 9) "Hvorfor gråter du, kvinne?" spør englene. 

Hos Lukas kan vi lese at englene sier: "Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde?" (Luk. 24, 5) For meg er det den setningen som gir mening til spørsmålet "hvorfor gråter du, kvinne?" For det er jo opplagt hvorfor hun gråter: Hun har mistet Jesus, som hun har tatt imot som sin Frelser. Hun har forstått at han er Guds sønn og utsending til verden. Han har gitt henne et nytt liv, og han har blitt den viktigste i det nye livet hennes. Men hvis hun hadde husket - eller forstått - at Jesus skulle stå opp fra de døde, da ville hun ikke gråte nå, og ikke lete etter den levende blant de døde!

Det er som om Jesus vil minne henne på dette, når han spør det samme som englene gjorde: "Hvorfor gråter du?" Hun kjenner ham fortsatt ikke igjen, og han sier dette ene ordet, navnet hennes, Maria. Jeg tror tonefallet er med omsorg og kjærlighet. Han har en gang snakket om seg selv som den gode hyrde, som kaller sine egne sauer ved navn og fører dem ut (Joh. 10,3). Og det får meg til å tenke på at han en gang skal gjenkjenne oss alle og kalle oss ved navn, så sant vi har hørt til hans flokk. Vi hører til hans flokk hvis vi lytter til hans stemme, kommer til ham, vil være hos ham. Og han sier at den som kommer til meg, vil jeg aldri støte bort. (Joh. 6, 37).

Maria får det aller første misjonsoppdrag, og det er ikke et hvilket som helst oppdrag: Hun skal gå til disiplene hans, de som også kalles apostler. Den innerste kretsen. I en tid hvor en kvinnes vitnesbyrd ikke ble regnet med, er det nettopp hun som får gå med det aller første bud etter oppstandelsen. Og det hun skal si videre, er en påminnelse som skinner i hellig lys. Han klandrer dem ikke for at de alle for hver til sin kant, redde for livet. Han klandrer ikke Peter for at han fornektet ham. Nei, han kaller dem sine brødre. Han minner dem på at han skal stige opp - til ham som er "min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud". Se på nåden i dette! Jesus viser seg som vår bror - som tok på seg vår skyld og delte våre kår som menneske. Jesus åpner himmelriket opp og gir oss barnekår hos Gud. 

Og Maria drar derfra i glede, en glede som springer ut i ordene: "Jeg har sett Herren!" Seinere fikk de se ham, alle sammen. Jeg tror ikke det var tilfeldig at Maria skulle få se ham først og varsle de andre disiplene. Det var en gave til henne, og et vitnesbyrd om at når Gud utvelger seg noen til å gå ærend for ham, så er det ikke etter menneskelige kriterier. For det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe. (1. Kor. 1, 28). 

Maria holdt ikke de gode nyhetene for seg selv. Kanskje kostet det henne noe å fortelle om det hun hadde opplevd, og i første omgang trodde de henne nok ikke. Tenk så ofte vi møter hverandre med skepsis. Kanskje du har prøvd å vitne om Jesus, og så har du møtt pinlig taushet, mangel på interesse. At noen ser på deg som ikke helt vel bevart. Men ikke mist motet. Det du sier kan være et såkorn som en gang skal spire, og det beror ikke på din kraft.

Sammen med Maria får vi også del i håpet om å en gang få se våre kjære igjen. De som har opplevd bunnløs sorg, skal få kjenne den udelte smaken av glede. De som har grått, skal endelig juble. Slik han oppsto, skal vi også til slutt gjøre. Det går ikke an å forestille seg, og samtidig går det ikke an å la være å forestille seg det! Det Jesus lover, det tror jeg på, i all min enkelhet. Han er den fullkomne, han skal gjøre det. Han er Alfa og Omega, den første og den siste, begynnelsen og enden. Derfor vil jeg følge i Marias fotspor og vitne: Jeg har sett Herren!

Den stumme (Luk. 11, 14)

Stemmen min ligger i jorda,

under bark, under steiner

Den stumme ånden spinner

meg inne i silketråder, trekker

hylsteret tettere for hvert år

Alt jeg kan er å nikke,

smile, riste på hodet,

skrive i sanden

Når jeg ser opp

er de andre borte

i soldisen som virvler opp

avtrykk av leende lek

Jeg rører meg langsomt og usynlig

Hjerteslagene flykter

mot veggene i kokongen

når de skyver meg frem

mot Jesus

Stegene stivner,

fryktsomme i folkemengden

Herrens blikk

løfter meg varsomt

Ordene hans

vikler den onde ånden vekk

Skyggen splintres til støv

Jeg hører 
lyden av skall som sprekker

Den mørke, innestengte blafringen

utvider seg

Stemmen min

folder sommerfuglvingene ut,

letter, flagrer,

lander i Mesterens hånd

Alle mine farger,

alle mine farger

jubler mot himmelen