Salme 24, 7-10 "... så ærens konge kan dra inn"

”Løft hodet, dere porter,

ja, løft dere, eldgamle dører,

så ærens konge kan dra inn!”

”Hvem er denne ærens konge?”

”Herren, sterk og mektig,

Herren, mektig i strid.”

”Løft hodet, dere porter,

ja, løft dere, eldgamle dører,

så ærens konge kan dra inn!”

”Hvem er han,

denne ærens konge?”

”Herren Sebaot,

han er ærens konge!”

I denne Davidssalmen vil mange kjenne igjen salmen ”Gjør døren høy, gjør porten vid”, skrevet av Georg Weissel i 1623, og oversatt av M.B. Landstad i 1861.

Jeg har registrert at den første linjen i den salmen – Gjør døren høy, gjør porten vid – brukes titt og ofte av de som synes kirka ikke er åpen og inkluderende nok. Gjør døren høy og porten vid blir sagt med et bebreidende blikk mot de som blir plassert i kategorien mørkemenn og –kvinner. Det er ikke nestekjærlig å si nei til noe, og enda verre blir det hvis vi kaller det synd. Men hvordan er det salmen fortsetter? Er det oss selv vi skal gjøre døra høy og porten vid for, sånn at vi kan trøste hverandre med en slags generell syndstillatelse: ”Gjør det som føles riktig for deg, Gud godtar alt siden Han er kjærlighet”? Nei, salmen sier: ”Se, ærens konge kommer hit! Han hersker over alle land og er all verdens Frelser sann.”

Det er Jesus, kongen vår, vi skal gjøre døra høy og porten vid for. Det er han som skal få plass hos oss – i kirkene, i hjertene, i livene våre. Og han får ikke plass hvis vi ikke tar til oss det han sier og det han har gjort for oss, med sin død på korset for våre synder.

I våre dager har det blitt litt anstøtelig å snakke om synd. Folk vil bli strøket med hårene. De vil ha godkjennelse av alt de gjør. De vil komme som de er og forbli som de er. Men den ekte troen forandrer mennesker, den ekte troen skaper noe nytt, fordi Den hellige ånd får virke i oss. Den ekte troen skaper en levende kirke, som tør å holde fast ved Jesu ord. Vil vi virkelig ha en kirke som snur kappen etter enhver vind som blåser, som følger enhver strømning i tida? En kirke som løper etter folkemeningen, snubler i sine egne bein. Og i fallet mister den budskapet, eller skitner det til.

Jeg støtter de som sier: ”Kirka skal være åpen for alle, men ikke for alt.” Kirka skal være åpen for alle, fordi Guds nådige innbydelse går ut til alle mennesker, uten unntak. Alle skal få anledning til å høre det gode budskapet og ta i mot det. Men kirka skal ikke være åpen for alt. Da visker den ut sin egenart. Da mister den kraften i det å være kirke, Guds menighet i verden. Da blir den en kirke ”av verden”, og vil mangle både lys og salt.

Jesus vet godt at vi ikke er feilfrie. Når vi blir frelst vil vi, som den bortkomne sønnen, vende oss mot farsgården og begynne på hjemveien. Men det er ikke gjort en gang for alle. Hver dag må vi gjøre den samme vendingen, feste blikket på Jesus, så vi vet hvor vi skal gå. Vi har begynt på himmelveien. Vi skal hjem, vi skal ikke bli sittende i gjørma og nøye oss med å minnes farsgården. Vi skal gå i riktig retning, og hjelpe andre i riktig retning. 

Den døra vi skal gjøre høy, den porten vi skal gjøre vid, den er i oss selv - så Frelseren vår får plass i livene våre. Han som står for døra og banker, han skal vi åpne for. Da må vi la stengslene rives ned, alle de forbehold vi har, alt det vi selv vil ha kontroll på. Når Frelseren får plass, må motstanden, ja, motstanderen, vike. Begge kan ikke være der samtidig. Det sjette verset av salmen lyder: "Gjør døren høy, riv stengsel ned, i hjertet rom for ham bered, så kommer ærens konge sterk og fremmer i deg alt Guds verk."

Saligprisningene av de forfulgte (Matt. 5, 10-12)

Det at noen blir forfulgt for sin tro, var en av de første sakene som virkelig rystet meg som ung kristen. Gjennom informasjonen som kom fra Misjon bak Jernteppet (nå Stefanusalliansen) fikk jeg et innblikk i hvordan det er å leve som kristen i mange land i verden. Jeg hadde ikke lært noe om det på skolen. Det var lite fremme i media. Det er det forsåvidt nå også. Forfølgelse og fordrivelse av kristne (og andre utsatte grupper) får pågå i stor skala, uten at det blir et brennhett tema i den vestlige verden. Vi får rapporter om IS og lignende grupperingers herjinger og terror. Blir det stort nok, kommer det innenfor medienes radar. Men forfølgelse er mer. Det kan også handle om å bli holdt nede i samfunnet, at utdanning er stengt for kristne elever. Å bare kunne ta de aller laveste jobbene. Å bli hånet og trakassert av naboene.

Jeg tror det er et sunnhetstegn at vi blir opprørt - for det første fordi det berører rettferdighetssansen så sterkt. Vi er vant til å holde menneskerettighetene høyt. Alle skal få ha sin tro og alle får hevde sin mening. Uten å bli straffeforfulgt. Det er en selvfølge for oss, og det gjelder uansett hva slags tro og meninger det er snakk om. For det andre tror jeg Jesus kaller oss til å ha dyp solidaritet med våre trossøsken. Hvordan kan vi følge Jesus, og samtidig være uberørt av at kristne andre steder i verden lider? Han har jo kalt oss til søskenkjærlighet fremfor alt. ("Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre." Joh. 13, 34. "Elsk hverandre inderlig som søsken, sett de andre høyere enn dere selv." Rom. 12, 10)

I teksten vi hørte saligpriser Jesus de forfulgte. Han sier ikke "stakkars de som blir forfulgt for rettferdighets skyld", han sier de er salige. Salig er et sterkt ord. Hva innebærer det egentlig? " ’Salighet’ er et uvanlig ord, men det har en helt klar betydning: Salighet er den tilstand som et menneske er i i himmelen: Målet for vårt liv på jorden er å nå til saligheten i himmelen. "Der" skal vi se Gud som han er, ansikt til ansikt; der er menneskene selv stått opp fra de døde, der er Guds rike virkelig og ubegrenset tilstede (ikke bare delvis og ufullkomment, som under livet på jorden), og i saligheten er også de troendes samfunn virkeliggjort." (Pater Erik)

Jesus sier ikke "jeg kan godt forstå at dere blir deprimert og mister motet". Han sier: "Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen." Det er et kjempe-paradoks. Jesus visste at det er forferdelig å bli forfulgt, både for kropp, sjel og ånd. Den som blir forfulgt, trenger trøst og hjelp. Så er det det Jesus gir. For han forbereder tilhengerne sine på virkeligheten de skal ut i. Guds rike vil bli motarbeidet i denne verden, og de blir nødt til å lide for det. Og så holder han håpet opp for dem, det som skal hjelpe dem til å holde ut: Han viser dem at en gang - en gang etter døden, når de er hjemme i det fullendte Gudsriket, det som seirer over verden - da venter det en lønn som er så stor at det ikke er til å forestille seg.

Jeg vil ta Jesu ord på alvor. Hvis han sier at det er grunn til å glede og fryde seg, da er det det! Men å skulle hente frem glade og jublende følelser når man blir forfulgt, det tror jeg må være vanskelig, og jeg tror heller ikke det var Jesu poeng. Jubelen er på et vis noe som vil utfolde seg først etter målgang - innenfor himmelporten. Enn så lenge vi er her nede, er det et poeng å ikke la mismot ta overhånd. Blir man mismotig nok, er det også mulig å falle fra. Eller bli rasende, ta hevn - hvis det finnes sjanse til det - noe som ikke vil tjene Guds sak.

Selv om forfølgelse kan ta bort livsglede, finnes det et rom inni den troende som ingen kan røre. Der kan det vokse en glede og fryd i det å tilhøre Jesus, i alt som livet byr på eller river ned for oss. Jesus slipper oss aldri. En gang skal faktisk alt bli godt, og lønnen til de som har lidd for hans skyld, skal være stor. Det er like sant som livet her på jorda er virkelig.

Betyr det at vi som ikke blir forfulgt, skal slå oss til ro med at " det gjør ikke noe at de blir forfulgt, de er jo med det salige og får stor lønn i himmelen?" Jeg tror ikke det er den reaksjonen Jesus ønsker av oss! Vi ser blant annet i Hebreerbrevet en klar oppfordring til å bry oss: "Husk på dem som sitter i fengsel, som om dere var lenket sammen med dem, og husk på dem som blir mishandlet, som om det gjaldt deres egen kropp." (Hebr. 13, 3)

Jeg tror at det er vits i å be. Jeg tror også at det er vits i å kjempe for rettighetene til de som blir forfulgt, og støtte organisasjonene, menighetene og enkeltmenneskene som hjelper dem. Vi kan nok føle oss veldig maktesløse. Men hvis vi ikke gjør det lille vi kan, så setter vi oss selv ut av spill. Ved å stole på Jesus og hans ord, kan vi slippe til den makten som kommer fra ham - den som gir oss kraft til å leve og mot til dø for.