St. Patricks brynje

Herre, jeg binder meg i dag til din makt.

Du holder meg, du leder.

Du vokter, lytter til min trang.

Du lærer meg visdom.

Ditt skjold verner, ditt ord åpner min munn.

Din hærskare forsvarer meg.

 

Kristus hos meg og i meg,

bak meg og foran meg,

ved siden av meg.

Kristus som vinner meg,

som oppreiser meg.

Kristus under meg og over meg,

hos meg i fred og i fare.

Kristus i hjertene til dem som elsker meg,

i ordene fra alle ukjente,

i ordene fra dem som står meg nær.

(I tradisjon etter St.Patrick)

St. Patricks brynje er en keltisk bønn som finnes i flere versjoner, dette er "kortversjonen". St. Patrick (387-461) er Irlands apostel og vernehelgen. Han virket som misjonær og bidro til kristendommens utbredelse i Irland. St. Patrick må ha vært et bønnemenneske: Ved innsjøen Lough Derg finnes det en stein som det sies at han knelte så ofte på at det er avtrykk etter knærne hans i den.

Om innholdet i bønnen stammer fra ham eller er tillagt ham seinere, er ikke godt å vite. Men jeg vil tro at den er i St. Patricks ånd og harmonerer med hans livskall. Når den kalles "brynje", hjelper det oss til å forstå bønnen som en beskyttelse mot alt som vil rive ned og ødelegge. I verden finnes det indre og ytre krefter som vil stå Guds rike i mot - dette Guds rike som vi er med på å utbre ved å tro og bekjenne. En brynje var en trøye eller skjorte av metalltråder, oftest jern, som var flettet/strikket sammen slik at brukeren beholdt bevegeligheten. Plagget var ment å dekke mot hogg, stikk og til en viss grad mot pilskudd. Det var altså noe man kledde på seg for å få det nødvendige vern i kamp og strid.

Det å søke tilflukt hos Gud og i hans ord, er vår brynje i verden. Det er det som er bønnens hensikt, å stille seg helt nært Gud, inn under hans vinger. Der, i bønn, får vi være hans barn, og vi får også være hans medarbeidere. Kampen mot krefter som vil rive ned, opplever mange kristne på kropp og sjel fordi de blir forfulgt. I vårt skjermede hjørne av verden handler kampen kanskje mer om å motstå likegyldighet og død tro, at troen blir privatisert, formet etter vårt eget behag og minimalisert i livene våre. Kanskje vi ikke en gang oppdager kampen. Da har vi heller ikke noe å møte den med.

En bønn som bygger på Bibelens ord, har slitestyrke og ånd i seg. Den overlever, og overleveres. I hver setning i denne bønnen gjenkjenner jeg skriftsteder. I de første linjene ser jeg mye fra Salmenes bok, den troendes bønnebok fremfor alle. Når det står "ditt ord åpner min munn", tenker jeg på alle profetene i Bibelen, de som bar Guds ord i sitt hjerte og ikke kunne tie om det. Heller ikke om det kostet dem liv og velferd. Jeg tenker også på den mer jublende følelsen som David beskriver når han sier: "Han la en ny sang i min munn, en lovsang til vår Gud". (Salme 40, 4). Sannelig er det slik at "ditt ord åpner min munn" - vi kan ikke tie om det vi har sett og hørt. (1. Joh. 1)

I salme 139 beskriver David hvordan Gud omgir ham på alle sider, noe vi også gjenkjenner i bønnen. De siste linjene handler om å se Kristus i de andre. Det får meg til å tenke på Jesu ord om at "det dere gjorde mot èn av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg". (Matt. 25, 40) Det er kanskje noe av det vanskeligste og mest utfordrende av alt: Å skulle se Kristus i dem jeg møter, innebærer at jeg må se på dem med kjærlighet. Den kjærligheten kan jeg ikke tvinge frem eller øve meg på å bli flink til. Jeg kan bare gi videre noe av det jeg selv har fått ved å bli i Kristus, som en grein på vintreet.

Men det er et annet skriftsted jeg minnes om fremfor alt, når jeg leser St. Patricks brynje. Det er de mektige ordene Paulus skriver på slutten av Efeserbrevet, om å ta på seg Guds fulle rustning. Ef. 6, 10-18 er så vakre og sterke ord at jeg blir stum. Jeg vil løfte dem frem, men jeg vet ikke hva jeg skal føye til av egne ord. De inneholder et budskap som nok når lite ut i moderne forkynnelse. Paulus erkjenner at den kristne har en kamp, og den er faktisk ikke mot kjøtt og blod, men mot "makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket". For å ta dette til seg, må man innse at Gud har en motstander, som vil prøve å hindre Guds rikes utbredelse. Men Paulus setter mot i den kristne, han minner oss om å ta på Guds fulle rustning, den som gjør at vi kan yte motstand og bli stående. Det er jo Kristus som gjør at vi kan bli stående, han som reiser oss opp, både her og nå, og ved at vi en gang skal bli reist opp fra de døde.

Og Guds fulle rustning består i å kle seg i sannhet og rettferdighet. Å gå med fredens evangelium og holde troens skjold høyt. Å ta i mot frelsens hjelm og Åndens sverd. Paulus sier: Gjør dette i bønn. Tenk at rustningen vår er noe vi kler på oss, eller rettere sagt, blir ikledd, når vi ber! Vi er i Guds varetekt. Det er Guds nåde at vi skal bli stående i kampen mot ondskapens åndehær. Guds hellige ånd er i oss, og er sterkere enn den som er i verden.

Dette budskapet ligger også i St. Patricks bønn, som skriver "ditt skjold verner", og "din hærskare forsvarer meg". "Kristus som vinner meg, som oppreiser meg." Den samme Bibel som var lys og lykt for St. Patrick, leder oss frem i dag. Den ligger der for hver enkelt av oss, klar til å åpnes. Så er det også sant at det er ikke alt der vi forstår eller klarer å ta til oss. Det trenger vi heller ikke. Frelsen beror ikke på vår forstand og evner, men på Guds løfter. Søk bare evighetens perle der den er å finne - i Kristus - åpenbart i Guds ord.

"Det er flere som er med oss enn med dem" (2. Kong. 6, 15-17)

I 2. Kongebok kan vi lese om den store profeten Elisja, som er den som Herrens ånd hviler spesielt over etter at Elia blir rykket opp til himmelen. Elisja gjør mektige tegn som viser hvordan Herren griper inn. Når arameerkongen legger sine planer i krig mot Israel, vet Elisja det, og kan advare Israels konge. Men når arameerkongen finner ut hvordan det henger sammen, blir han rasende og setter en stor hær etter profeten. En morgen våkner Elisjas tjener til et skremmende syn. Han står opp og går ut, og får se hele byen omringet av en hær med hester og vogner. Han blir naturlig nok livredd! Hvordan kan de stille opp mot den styrken som nå truer dem?

"Å, min herre, hva skal vi gjøre nå?" sier han til Elisja. Da er det Elisja svarer noe som gutten ihvertfall aldri glemmer: "Vær ikke redd! Det er flere som er med oss enn med dem." Så ba Elisja og sa: "Å, Herre, lukk opp guttens øyne så han kan se!" Herren åpnet hans øyne, og han fikk se at fjellet var fullt av ildhester og ildvogner rundt omkring Elisja."

Elisjas tjener får se inn i en virkelighet som er like virkelig som arameernes vogner og hester. Den er bare ikke synlig for det blotte øyet. Ved Guds nåde får han likevel se det samme som Elisja allerede ser og vet. I det ytre kan det kanskje se ut som om slaget er tapt før det har begynt. Om man ikke regner med Guds kraft og makt, kan det se umulig ut. Elisja stoler på, og er fullstendig avhengig av, den Gud som han vier livet til. I dette tilfellet vet han at de er beskyttet av Guds usynlige krefter - i skikkelse av ildhester og ildvogner. Deres makt, Guds makt, er større enn fiendens.

Den konkrete hjelpen kommer i form av at arameerne blir slått med blindhet, og Elisja villeder dem ut til Samaria. Det er som en humoristisk vending i historien, hvor Elisja sier at ”det er ikke denne veien eller denne byen” - han lurer dem rett og slett. Så får de åpnet øynene, og ser hvor de er. Nå kunne de blitt et lett bytte for Israels konge, men han får istedenfor beskjed av Elisja om å gi dem mat og drikke, og så la dem dra tilbake til sin herre. Siden kom det ikke flere flokker av arameere og herjet i Israel, står det.

Gud har manifestert sin makt gjennom profeten Elisja, og han fant en fredelig utvei. Som profet gikk Elisja Guds ærend på en spesielt utvalgt og tydelig måte. Men desto mer var han avhengig av Guds kraft i alt. Bare den som er avhengig av Gud, slipper til Gud i livet sitt. Kanskje det er derfor vi er sterke når vi er svake. (2. Kor. 12, 10).

Elisja var en seer, han visste at Herren ville vise en vei ut av situasjonen. Men det visste ikke tjeneren. Det er den redde, unge gutten vi kan identifisere oss med i denne historien. Han lurer selvfølgelig på - hva skal vi gjøre nå? Hva skal vi gjøre. Det er sånn vi tenker når fortvilelsen innhenter oss. Men Elisja viser oss noe annet; han viser hva Herren har tenkt å gjøre. Han viser oss den usynlige Herrens hær. Den som verden ikke ser og ikke regner med, den både kan og skal vi regne med. Elisja lever ut Davids salme 27:

"Herren er mitt lys og min frelse,/ hvem skulle jeg være redd for?/ Herren er mitt livs vern,/ hvem skulle jeg frykte?/Når voldsmenn og fiender/ nærmer seg for å sluke meg,/da snubler de og faller selv./ Om en hær vil beleire meg,/er mitt hjerte uten frykt."

Tenk å få øynene åpnet slik som den unge tjeneren! Tenk om vi hadde kunnet se de usynlige kreftene som har omkranset oss og hjulpet oss, uten at vi har visst det. Å tro på dette og stole på dette, er ikke det samme som å tro at vi skal gå klar av enhver fare. Vi kan oppleve store tap, vi kan bli knust av fysisk eller psykisk smerte. Hvor er da ildvognene og ildhestene - eller englehæren, i våre liv? Jeg tror de er der like fullt. Gud kjenner vår smerte. Den usynlige styrken som voktet Elia, brenner for sannhet, rettferdighet, barmhjertighet, i en verden som ligger i det onde. Jeg tror Guds ild beskytter og bevarer det udødelige i oss. For ved å tro på Jesus Kristus, har vi Guds ånd i oss. Vi tilhører Gud, og skal tilbake til Gud. Det er flere som er med oss, enn med dem, sa Elisja. Og i Johannes første brev står det: "Men dere, mine barn, er av Gud og har seiret over dem. For han som er i dere, er større enn han som er i verden". (1. Joh. 4. 4).

Vi kan gå til grunne i verden, men vi kan ikke gå fortapt i evigheten. Ikke så lenge vi søker Jesus og blir hos ham. Jesus selv sier: "Vær ikke redde for dem som dreper kroppen, men ikke kan drepe sjelen." (Matt. 10, 28) Og han sier: " Ja, hvert hårstrå dere har på hodet, er talt." Han kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv. Han hører våre klager og vet om det vi synes er uforståelig og urettferdig i verden. Han vet også om de gangene han har vist oss vei, gitt oss nytt mot og utrustet oss, uten at vi har skjønt at det var Ham, og takket ham. Historien om Elisjas tjener som fikk øynene åpnet, blir en mektig og viktig påminnelse. Guds usynlige krefter omgir også oss. Den ilden slukker aldri, som tennes av hans kjærlighet til sine barn på jorda.