Herre, jeg binder meg i dag til din makt.
Du holder meg, du leder.
Du vokter, lytter til min trang.
Du lærer meg visdom.
Ditt skjold verner, ditt ord
åpner min munn.
Din hærskare forsvarer meg.
Kristus hos meg og i meg,
bak meg og foran meg,
ved siden av meg.
Kristus som vinner meg,
som oppreiser meg.
Kristus under meg og over meg,
hos meg i fred og i fare.
Kristus i hjertene til dem som
elsker meg,
i ordene fra alle ukjente,
i ordene fra dem som står meg
nær.
(I tradisjon etter St.Patrick)
St. Patricks brynje er en keltisk bønn som finnes
i flere versjoner, dette er "kortversjonen". St. Patrick
(387-461) er Irlands apostel og vernehelgen. Han virket som misjonær og
bidro til kristendommens utbredelse i Irland. St. Patrick må ha vært et
bønnemenneske: Ved innsjøen Lough Derg finnes det en stein som
det sies at han knelte så ofte på at det er avtrykk etter knærne hans i den.
Om innholdet i bønnen stammer fra ham eller er tillagt ham seinere, er ikke godt å vite. Men jeg vil tro at den er i St. Patricks ånd og harmonerer med hans livskall. Når den kalles "brynje", hjelper det oss til å forstå bønnen som en beskyttelse mot alt som vil rive ned og ødelegge. I verden finnes det indre og ytre krefter som vil stå Guds rike i mot - dette Guds rike som vi er med på å utbre ved å tro og bekjenne. En brynje var en trøye eller skjorte av metalltråder, oftest jern, som var flettet/strikket sammen slik at brukeren beholdt bevegeligheten. Plagget var ment å dekke mot hogg, stikk og til en viss grad mot pilskudd. Det var altså noe man kledde på seg for å få det nødvendige vern i kamp og strid.
Det å søke tilflukt hos Gud og i hans ord, er vår brynje i verden. Det er det som er bønnens hensikt, å stille seg helt nært Gud, inn under hans vinger. Der, i bønn, får vi være hans barn, og vi får også være hans medarbeidere. Kampen mot krefter som vil rive ned, opplever mange kristne på kropp og sjel fordi de blir forfulgt. I vårt skjermede hjørne av verden handler kampen kanskje mer om å motstå likegyldighet og død tro, at troen blir privatisert, formet etter vårt eget behag og minimalisert i livene våre. Kanskje vi ikke en gang oppdager kampen. Da har vi heller ikke noe å møte den med.
En bønn som bygger på Bibelens ord, har slitestyrke og ånd i seg. Den overlever, og overleveres. I hver setning i denne bønnen gjenkjenner jeg skriftsteder. I de første linjene ser jeg mye fra Salmenes bok, den troendes bønnebok fremfor alle. Når det står "ditt ord åpner min munn", tenker jeg på alle profetene i Bibelen, de som bar Guds ord i sitt hjerte og ikke kunne tie om det. Heller ikke om det kostet dem liv og velferd. Jeg tenker også på den mer jublende følelsen som David beskriver når han sier: "Han la en ny sang i min munn, en lovsang til vår Gud". (Salme 40, 4). Sannelig er det slik at "ditt ord åpner min munn" - vi kan ikke tie om det vi har sett og hørt. (1. Joh. 1)
I salme 139 beskriver David hvordan Gud omgir ham på alle sider, noe vi også gjenkjenner i bønnen. De siste linjene handler om å se Kristus i de andre. Det får meg til å tenke på Jesu ord om at "det dere gjorde mot èn av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg". (Matt. 25, 40) Det er kanskje noe av det vanskeligste og mest utfordrende av alt: Å skulle se Kristus i dem jeg møter, innebærer at jeg må se på dem med kjærlighet. Den kjærligheten kan jeg ikke tvinge frem eller øve meg på å bli flink til. Jeg kan bare gi videre noe av det jeg selv har fått ved å bli i Kristus, som en grein på vintreet.
Men det er et annet skriftsted jeg minnes om fremfor alt, når jeg leser St. Patricks brynje. Det er de mektige ordene Paulus skriver på slutten av Efeserbrevet, om å ta på seg Guds fulle rustning. Ef. 6, 10-18 er så vakre og sterke ord at jeg blir stum. Jeg vil løfte dem frem, men jeg vet ikke hva jeg skal føye til av egne ord. De inneholder et budskap som nok når lite ut i moderne forkynnelse. Paulus erkjenner at den kristne har en kamp, og den er faktisk ikke mot kjøtt og blod, men mot "makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket". For å ta dette til seg, må man innse at Gud har en motstander, som vil prøve å hindre Guds rikes utbredelse. Men Paulus setter mot i den kristne, han minner oss om å ta på Guds fulle rustning, den som gjør at vi kan yte motstand og bli stående. Det er jo Kristus som gjør at vi kan bli stående, han som reiser oss opp, både her og nå, og ved at vi en gang skal bli reist opp fra de døde.
Og Guds fulle rustning består i å kle seg i sannhet og rettferdighet. Å gå med fredens evangelium og holde troens skjold høyt. Å ta i mot frelsens hjelm og Åndens sverd. Paulus sier: Gjør dette i bønn. Tenk at rustningen vår er noe vi kler på oss, eller rettere sagt, blir ikledd, når vi ber! Vi er i Guds varetekt. Det er Guds nåde at vi skal bli stående i kampen mot ondskapens åndehær. Guds hellige ånd er i oss, og er sterkere enn den som er i verden.
Dette budskapet ligger også i St. Patricks bønn, som skriver "ditt skjold verner", og "din hærskare forsvarer meg". "Kristus som vinner meg, som oppreiser meg." Den samme Bibel som var lys og lykt for St. Patrick, leder oss frem i dag. Den ligger der for hver enkelt av oss, klar til å åpnes. Så er det også sant at det er ikke alt der vi forstår eller klarer å ta til oss. Det trenger vi heller ikke. Frelsen beror ikke på vår forstand og evner, men på Guds løfter. Søk bare evighetens perle der den er å finne - i Kristus - åpenbart i Guds ord.
Om innholdet i bønnen stammer fra ham eller er tillagt ham seinere, er ikke godt å vite. Men jeg vil tro at den er i St. Patricks ånd og harmonerer med hans livskall. Når den kalles "brynje", hjelper det oss til å forstå bønnen som en beskyttelse mot alt som vil rive ned og ødelegge. I verden finnes det indre og ytre krefter som vil stå Guds rike i mot - dette Guds rike som vi er med på å utbre ved å tro og bekjenne. En brynje var en trøye eller skjorte av metalltråder, oftest jern, som var flettet/strikket sammen slik at brukeren beholdt bevegeligheten. Plagget var ment å dekke mot hogg, stikk og til en viss grad mot pilskudd. Det var altså noe man kledde på seg for å få det nødvendige vern i kamp og strid.
Det å søke tilflukt hos Gud og i hans ord, er vår brynje i verden. Det er det som er bønnens hensikt, å stille seg helt nært Gud, inn under hans vinger. Der, i bønn, får vi være hans barn, og vi får også være hans medarbeidere. Kampen mot krefter som vil rive ned, opplever mange kristne på kropp og sjel fordi de blir forfulgt. I vårt skjermede hjørne av verden handler kampen kanskje mer om å motstå likegyldighet og død tro, at troen blir privatisert, formet etter vårt eget behag og minimalisert i livene våre. Kanskje vi ikke en gang oppdager kampen. Da har vi heller ikke noe å møte den med.
En bønn som bygger på Bibelens ord, har slitestyrke og ånd i seg. Den overlever, og overleveres. I hver setning i denne bønnen gjenkjenner jeg skriftsteder. I de første linjene ser jeg mye fra Salmenes bok, den troendes bønnebok fremfor alle. Når det står "ditt ord åpner min munn", tenker jeg på alle profetene i Bibelen, de som bar Guds ord i sitt hjerte og ikke kunne tie om det. Heller ikke om det kostet dem liv og velferd. Jeg tenker også på den mer jublende følelsen som David beskriver når han sier: "Han la en ny sang i min munn, en lovsang til vår Gud". (Salme 40, 4). Sannelig er det slik at "ditt ord åpner min munn" - vi kan ikke tie om det vi har sett og hørt. (1. Joh. 1)
I salme 139 beskriver David hvordan Gud omgir ham på alle sider, noe vi også gjenkjenner i bønnen. De siste linjene handler om å se Kristus i de andre. Det får meg til å tenke på Jesu ord om at "det dere gjorde mot èn av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg". (Matt. 25, 40) Det er kanskje noe av det vanskeligste og mest utfordrende av alt: Å skulle se Kristus i dem jeg møter, innebærer at jeg må se på dem med kjærlighet. Den kjærligheten kan jeg ikke tvinge frem eller øve meg på å bli flink til. Jeg kan bare gi videre noe av det jeg selv har fått ved å bli i Kristus, som en grein på vintreet.
Men det er et annet skriftsted jeg minnes om fremfor alt, når jeg leser St. Patricks brynje. Det er de mektige ordene Paulus skriver på slutten av Efeserbrevet, om å ta på seg Guds fulle rustning. Ef. 6, 10-18 er så vakre og sterke ord at jeg blir stum. Jeg vil løfte dem frem, men jeg vet ikke hva jeg skal føye til av egne ord. De inneholder et budskap som nok når lite ut i moderne forkynnelse. Paulus erkjenner at den kristne har en kamp, og den er faktisk ikke mot kjøtt og blod, men mot "makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket". For å ta dette til seg, må man innse at Gud har en motstander, som vil prøve å hindre Guds rikes utbredelse. Men Paulus setter mot i den kristne, han minner oss om å ta på Guds fulle rustning, den som gjør at vi kan yte motstand og bli stående. Det er jo Kristus som gjør at vi kan bli stående, han som reiser oss opp, både her og nå, og ved at vi en gang skal bli reist opp fra de døde.
Og Guds fulle rustning består i å kle seg i sannhet og rettferdighet. Å gå med fredens evangelium og holde troens skjold høyt. Å ta i mot frelsens hjelm og Åndens sverd. Paulus sier: Gjør dette i bønn. Tenk at rustningen vår er noe vi kler på oss, eller rettere sagt, blir ikledd, når vi ber! Vi er i Guds varetekt. Det er Guds nåde at vi skal bli stående i kampen mot ondskapens åndehær. Guds hellige ånd er i oss, og er sterkere enn den som er i verden.
Dette budskapet ligger også i St. Patricks bønn, som skriver "ditt skjold verner", og "din hærskare forsvarer meg". "Kristus som vinner meg, som oppreiser meg." Den samme Bibel som var lys og lykt for St. Patrick, leder oss frem i dag. Den ligger der for hver enkelt av oss, klar til å åpnes. Så er det også sant at det er ikke alt der vi forstår eller klarer å ta til oss. Det trenger vi heller ikke. Frelsen beror ikke på vår forstand og evner, men på Guds løfter. Søk bare evighetens perle der den er å finne - i Kristus - åpenbart i Guds ord.