Olsok (Luk. 9, 23-26)

Olsok feires til minne om Olav den Helliges dødsdag 29. juli 1030. Før reformasjonen var det en av de viktigste helgenfestene i Norge. Dagen ble beholdt som nasjonal festdag også etter reformasjonen, på grunn av Olavs spesielle posisjon i norsk historie. På primstaven er dagen markert med en øks.

Olav er mest kjent for å ha innført kristendommen i Norge. Han fikk bl.a. endret lovene slik at de fikk et kristent innhold. Etter hans død oppsto det legender som bidro til å gjøre ham til helgen - vi vet ikke om de har rot i virkeligheten. Ut fra det jeg leser, skjønner jeg at man kan tvile. Men helgenlegender er èn ting. Noe helt annet er Bibelens ord. Ordet lever og virker, og det gjør det så overbevisende at jeg ikke tviler.

Jeg tror at Jesus har gjort og sagt det som står der. Jeg tror at han døde på korset, og at han sto opp igjen. At han lever i dag og fortsatt kaller mennesker til seg, kaller oss til å følge ham. Vi liker kanskje ikke så godt å bli minnet på at det koster noe å følge Jesus. I vår del av verden vil vi helst være som alle andre, og ha med oss kristentroen som en ekstrabonus på toppen av det hele. Som glasur og pynt på kaka. Men Jesus sier noe ubehagelig radikalt, ord som velter hele kakebordet:

"Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg". 

Det har blitt et kjent uttrykk, det å ta sitt kors opp. Det henspiller på den skikken at en som var dømt til korsfestelse, selv bar tverrbjelken ut til henrettelsesstedet. Ikke akkurat noe man gjør for å realisere seg selv. Ikke noe som topper tilværelsen. Den som bærer korset, har ingenting igjen. Han bærer restene av det gamle livet sitt ut for å miste det. Et mørkt og dystert bilde. Og dette sier Jesus at vi skal gjøre hver dag. "For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal berge det."

Med de ordene forandrer bildet seg. Nå begynner det å lysne. Vi skal la oss korsfeste sammen med Jesus - det vil si at vi skal gi avkall på alt det som skiller oss fra ham. Vår egenrådige vilje, trangen til å gå de veiene som ser mest forlokkende ut. Vi skal være villige til å gi avkall på alt det, alt det i verden som suger tak i oss og gjør oss hektet på det som ikke er godt i Guds øyne. For hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men mister seg selv og går til grunne?

Jesus minner oss på at vi kan gå til grunne i evigheten. Det er sjelden man hører det i forkynnelse i dag, men Jesus sier det jo. Skulle vi ikke da prøve å få hverandre inn på rett vei? Livet på jorda er kort.  Vår Far i himmelen har åpnet dørene til himmelen for oss, åpnet dem for oss alminnelige syndere, ved sin nåde. Han byr oss å ta imot det han rekker oss. Han byr oss å stige inn. Og troen er det første steget, det første beinet vi setter foran oss - det andre beinet eller steget heter etterfølgelse. Det ene følger av det andre, slik som det venstre beinet følger det høyre. Når vi tror, så vil vi også følge etter. Det er det Jesus ber oss om i denne teksten. Uansett om det fører til forfølgelse i dette livet, tap av goder, tap av anseelse og ære. Eller tap av livet, som også ble Olavs skjebne.

La oss ikke søke vårt eget, ikke søke etter det mest behagelige livet vi kan få, men overlate oss selv og alt vi er og har til Gud. Som Paulus sier: "Er dere da reist opp med Kristus, så søk det som er der oppe, hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd". (Kol. 3,1)
 

"Din tro har frelst deg"

Flere steder i evangeliene leser vi at Jesus sier til mennesker: "Din tro har frelst deg". For eksempel i Lukas evangelium, sier Jesus dette fire steder. Han sier det til kvinnen som fikk sine mange synder tilgitt, hun som salvet føttene hans i Simons hus. Han sier det til kvinnen som rørte ved kappefliken hans, hun som hadde lidd av blødninger i mange år. Han sier det til den takknemlige samaritanen, den ene av de ti spedalske som kom tilbake for å takke og gi Gud æren. Og han sier det til den blinde mannen ved Jeriko.

Jesus helbreder dem - gjør dem hele igjen. Med det blir livene deres snudd på hodet. Alle kan se det store som har hendt med dem. Og alle kan høre det Jesus sier: "Din tro har frelst deg". Med det tilsagnet reiser han dem opp til vitnesbyrd for seg, han som er Messias. Bare han har myndighet og makt til å frelse. Større enn det å bli frisk, er det å få evig liv i Guds rike. Å få navnet sitt innskrevet i himmelen.

Deres tro kom til uttrykk på forskjellig måte. Kvinnen med blødninger nærmet seg Jesus bakfra, forsiktig og med et ønske om å ikke bli lagt merke til. Hun ville bare røre ved kappefliken hans, med den tilliten at da ville hun bli frisk. Den blinde ved Jeriko ropte på Jesus, høyt og vedvarende. Han visste at Jesus er redningen, og han ga seg ikke før Jesus hørte, og stoppet. Når vi leser at det er deres tro som har frelst dem, kan det være fort gjort å stille seg spørsmålet "Hvis det var meg, ville min tro ha vært nok? Tror jeg sterkt nok, holder min tro mål i Jesu øyne?" Vi kan ha en tendens til å tenke på troen nærmest som en prestasjon, en mental øvelse. Vi kan skjele til andre, og tenke at de har større og sterkere tro enn oss. Men det er et villspor, og innerst inne vet vi det nok selv.

For hva er det som kjennetegner de som kommer til Jesus og får høre "din tro har frelst deg?" Jo, det er akkurat det at de kommer til Jesus. De oppsøker Jesus, de søker sin tilflukt til Jesus i sin nød. Og de gir ham ære. De har den tillit til ham at han er Frelseren. Det er det tro handler om. Å søke tilflukt til Jesus, å komme til Jesus. Når vi gjør det, tar han imot oss. Hver gang, og om og om igjen. For Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid, som det står i Hebr. 13, 8. 

Å vende seg til Jesus og påkalle ham - det er tro, og i den vissheten kan tros-åndedrettet trekke pusten dypt og rolig. Det er den Hellige ånd vi puster inn, fyller lungene med, når vi kommer til Jesus med vår synd, nød og sorg. Og vår glede, takk og ære. Den Hellige ånd herliggjør Jesus og lar oss se ham som Frelseren, etter Gud vår fars gode vilje. Den treenige Gud virker faktisk i oss, og i verden - det er litt av et mysterium, og samtidig noe Gud har lagt tydelig og åpent frem i sitt ord. For Guds ord er levende og virkekraftig. (Hebr. 4, 12). Derfor er det like gyldig i dag som i opprinnelsen.

Det er likevel ikke alltid så lett for oss mennesker å hvile i de ordene Gud har gitt oss i Bibelen. Vi vil nok, men det er ikke alltid vi får det til. Et ord jeg har stanset ved med en viss lengsel, er der hvor Johannes i sitt første brev skriver "og vi skal la vårt hjerte falle til ro for hans ansikt". (1. Joh. 3, 19). Jeg trenger virkelig å la hjertet falle til ro for hans ansikt. Ordet minner meg på at det jeg ikke trenger, er å mase eller kjempe meg inn til Guds nærvær og nåde. Jeg kan bare komme, i vissheten om at jeg har ingenting i meg selv som holder mål for Guds ansikt. Det er ikke det det handler om. Det handler om å ville komme og ta i mot frelsen som gave, for ingenting. For Jesus har betalt alt hva det koster. Derfor kan jeg - og du - være frimodige. "For selv om hjertet fordømmer oss, er Gud større enn vårt hjerte og vet alt."  (1. Joh. 3, 20).

De som fikk høre "din tro har frelst deg", kan vi identifisere oss med. De var ikke super-troende. De var vanlige mennesker som søkte Jesus med lengselens stemme, hender og blikk. De ville bare rekke frem til Jesus, og det var nok. Han som vi rekker hendene ut etter, han har bøyd seg ned mot oss først. Lenge før vi visste det selv, har han visst at vi ville komme en dag. Og den som kommer til ham, blir ikke støtt bort. (Joh. 6, 37).