(Preken holdt 21.09.14 da diakoniutvalget markerte "Diakoniens søndag").
Prekenteksten
i dag er en del av Bergprekenen, den mest berømte tale Jesus holdt. Det
tekstutsnittet vi hørte, er om den kristnes rettferdighet – om å ikke
gjengjelde ondt med ondt, og om virksom kjærlighet.
Jesu ord i Bergprekenen
har den virkningen at jeg umiddelbart kjenner meg dømt. Jeg ser min egen
utilstrekkelighet, at jeg ikke når opp. Jeg tenker at det går ikke an å leve
opp til Jesu ord. Det er en ubehagelig følelse, og det er ubehagelig å kjenne
den hver gang jeg leser disse tekstene. Ordene nagler meg hver gang.
Men dette
har også en hensikt. Jeg skal se meg
selv som en synder. Bare som en botferdig synder kan jeg ta i mot den store
gaven Gud rekker meg ved forsoningen i Jesus Kristus.
Simul justus
et peccator, sier Martin Luther. Samtidig rettferdig og synder. Ved Guds nåde
og ved troen på Jesus, vår frelser, er jeg blitt et nytt menneske, som vil
vandre i Ånden, som vil søke Guds vilje. Og samtidig drar jeg med meg det vi
kaller ”den gamle Adam”, den syndige natur. Synden og rettferdigheten er vevet
i hverandre, sier Luther. Slik er det, så lenge vi lever her på jorda.
Og synden er
ikke bare det onde vi gjør. Det er også det gode vi ikke gjør. Ikke
minst det. Så lett det er å la være å gjøre det gode. Så lett det er å finne
unnskyldninger, påskudd og utsettelser.
Men Jesu ord
ble ikke sagt for at vi skal kjenne oss så ugjenkallelig dømt at vi vender oss
slukøret bort og går. At vi skal tenke at det Jesus ber om, greier jeg ikke
uansett, så jeg går vekk fra han. Menneskesønnen har kommet for å oppsøke det
som er fortapt og frelse det. Det er hans eget ord. Så han vil ha noe
med meg å gjøre. Han vil ha samfunn med meg – og det samfunnet trekkes
jeg mot og lengter etter å fornyes i, hver dag.
Martin
Lønnebo, en svensk biskop emeritus, sier: ”Det moralske målet i Bergprekenen er
utvilsomt himmelhøyt; ingen kommer noen gang til å nå det. Og slik bør det
være. Det høye målet viser retningen og tukter hovmodet.” Dette hovmodet,
tenker jeg kan være bygd opp av selvrettferdighet, selvtilstrekkelighet. Det å
tro at man med sin livsførsel har noe å rose seg av overfor Gud.
For
tilhørerne til Jesus må budskapet ha virket anstøtelig. De var Guds utvalgte
folk - fra historiens begynnelse satt i en helt spesiell posisjon. For dem
hadde Gud skilt Rødehavet, så de kunne gå trygt igjennom. Dem hadde Gud fulgt
og bevart gjennom 40 års vandring i ørkenen. Andre folkeslag, større enn dem
selv, hadde de nedkjempet, folk som dyrket andre guder. Til tross for sin
troløshet og sine fall, hvilte Guds evige løfter over dem. De hadde Moseloven.
De kjente budet om å elske sin neste.
Men Jesus
sprenger rammen for all oppnåelig godhet, rammen for alt som er rimelig, rammen
for alt man kan forvente av et alminnelig menneske – for han sier ”elsk deres
fiender”.
Kanskje
vekket det forargelse og anstøt hos noen av tilhørerne. Kanskje særlig hos de
av de skriftlærde og fariseerne som trodde de hadde alt rett med Gud. Dessuten
satte Jesus sin autoritet over Mose’ lov.
Øye for øye
og tann for tann, sa Moses. Men Jesus sa: Sett dere ikke til motverge mot dem
som gjør ondt mot dere.
Det er et
problematisk bibelsted å skulle løsrive og gjøre gjeldende i alle situasjoner.
For eksempel tror jeg ikke dette er noe å holde frem for et barn som blir
mobba. Et barn som er utsatt for mobbing – enten det er slag, ord eller
utfrysing - trenger tryggheten og vissheten at det fører frem å fortelle det
til foreldre og lærere. At de som har ansvar tar det på alvor og med myndighet
tar tak så mobbingen kan opphøre. At de voksne ikke gir seg før det tar slutt.
Det er den eneste veien å gå. Ikke å vende det andre kinnet til. Og
selvfølgelig heller ikke å hevne seg, å ta igjen med samme mynt.
Ordene om å
ikke sette seg til motverge, kan sees i sammenheng med forfølgelsene som ville
komme. En kamp som Jesu etterfølgere skulle og måtte gå inn i, uten andre våpen
enn Åndens sverd – Guds ord. Uten vold og uten hevntanker. De som fulgte han,
levde og døde i hel overgivelse til Gud. Og i den overgivelsen er det ikke
plass til å gjengjelde ondt med ondt.
Den siste
delen av teksten, ”om dere elsker dem som elsker dere, er det noe å lønne dere
for?”, synes jeg er den enkleste å ta til seg. For det er en selvfølge, og ikke
noe vi skal forvente oss ros for. Samtidig skal vi heller ikke tenke at det er
ubetydelig, nesten noe å forakte. Jeg tror Gud ser med gode øyne på alt godt,
også det vi gjør eller er for familie, slekt og venner. Det er ikke noe
”kristelig” i det å forsømme sine egne, å tråkke dem ned i sin iver etter å
arbeide i Guds vingård. Våre nærmeste er da vårt nærmeste ansvar – også innfor
Gud. Det tror i alle fall jeg. Når Jesaja sier hva som er den rette faste,
nevner han og ”du skal ikke snu ryggen til dine egne”. Jesus, i sin siste time
på korset, viser omsorg for sin mor Maria når han gir henne Johannes som en ny
sønn, som fra da av tar henne hjem til seg.
Selvfølgelig
skal vår tjeneste strekke seg videre ut, ut av hjemmet og familien. Men ikke
slik at de blir vrakgods i kjølvannet av vår virketrang. Jeg tenker spesielt på
noen av misjonærbarna, som i vår nære fortid mange steder ble systematisk
adskilt fra foreldrene sine for å bo på internat. Hvor de så foreldrene 1- 3
ganger i året. Barn mellom 5 og 10 år. Og de over 10 år så foreldrene enda
sjeldnere. Noen ble utsatt for overgrep. Jeg kan ikke fatte at et slikt offer
skulle være rett i Herrens øyne. Jeg tror Gud har lidd med de barna.
Vær da
fullkomne, slik deres himmelske Far er fullkommen, sier Jesus. Det sier han, enda
han kjenner oss. Martin Lønnebo slår fast: ”Guds krav, fullkommenheten, er
uoppnåelig. Din oppgave er å glemme at så er tilfelle.” (Bibelens perler,
s.132). Og hvordan gjør man det? Kanskje ved å lære av Paulus, som i brevet til
Filipperne sier: ”Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette, eller alt er
fullkommen, men jeg jager frem mot det for å gripe det, fordi jeg selv er
grepet av Kristus Jesus. Mine søsken, jeg tror ikke om meg selv at jeg har
grepet det. Men èn ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker
meg etter det som er foran, og jager frem mot målet, mot den seiersprisen som
Gud fra det høye har kalt oss til i Kristus Jesus.” (Fil. 3, 12-14).
Å strekke
seg etter det å elske sin neste – og til og med sin fiende – er kanskje det
vanskeligste av alt. Den katolske kateketen Ragnhild Helena Aadland Høen
beskriver i en andakt hvordan hun strevde med å skrive en ettertanke til Vårt
Land over Joh. 15, 12 ”Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere”. Hun
er helt tom, har ingen ord å komme med, ingenting å vise til. Det nærmer seg
deadline. Hun trygler Jesus om hjelp, men det er helt stille. Endelig bryter
Jesus stillheten. ”Bare bli i meg. Bli i min kjærlighet. Ikke gjør det så
vanskelig, Ragnhild. Kom, nå går vi.” Jeg tegner med meg korsets tegn og går.
Forventningsfull”, skriver hun.
Til sist ber
hun: ”Jesus. Takk for at troen vår holder i møte med livet der ute. Ikke fordi
den er stor nok eller god nok, men fordi du holder. Og du holder alle dager,
helt inn i himmelen. I all evighet: Takk.”
Den andakten
traff meg rett i hjertet. Det er så vesentlig å holde frem det Jesus sier: ”Bli
i meg, så blir jeg i dere”. Bare ved å bli i Ham, kan vi som kristne leve,
modnes og fornyes. Og renses fra alt som må bort.
Og vi skal
ikke gjøre det for vanskelig. Budet om å elske, er ikke en følelse vi skal
prestere. En følelse er ikke virksom i seg selv. Tenk heller på det som
praktiske handlinger og holdninger, som Jesus ofte holdt frem for disiplene
sine.
Også jeg vil
være en disippel. I all min ufullkommenhet vil jeg følge Jesus. For han går den
eneste veien som jeg tror på. Han er veien, sannheten og livet. Så jeg
gjør som Ragnhild; jeg tar imot den hånda Jesus rekker meg, og hører han si:
”Kom, nå går vi”.
Inn i det
stille rom.
Ut i den
larmende verden.
