Velsignet er Herren,
for han hører min bønn!
Herren er mitt vern
og mitt skjold,
mitt hjerte satte sin lit til ham,
og jeg fikk hjelp.
Hjertet jublet, med sang
vil jeg prise ham.
(Sal. 28, 6-7)
Velsignet er Herren, for han hører min bønn! Han hører det jeg
har på hjertet. Det betyr mye for meg å stole på det. Det gir frimodighet til å
fortsette å be, med tillit til at han tar imot det jeg legger frem for ham. Den
som ber, snakker ikke til veggen!
Men hva når svaret synes å utebli, eller det blir et annet
utfall enn vi har håpet og bedt for? Jeg vil tro at de fleste som har eller har
hatt et bønneliv, har opplevd at det er «stille i den andre enden». Da kan man
komme i tvil om Gud egentlig har hørt, eller om han bryr seg om det vi har på
hjertet.
Likevel, eller nettopp da, går det an å ta til seg disse ordene
som trygger oss i at Gud hører bønnene våre. Vi kan ta del i gleden og
vitnesbyrdet til David. Velsignet er Herren, sier han, om Gud som er selve velsignelsens
kilde.
Hva som enn skjer, kan vi holde frem at «Herren er mitt vern
og mitt skjold». Vi kan stille oss bak skjoldet og stole på ham. Han vil ikke
miste oss, han som vi en gang skal få se ansikt til ansikt. Her i verden skal
vi dø en gang. Men hos Gud skal vi leve evig, ved Jesu Kristi frelsesverk.
«Mitt hjerte satte sin lit til ham, og jeg fikk hjelp». Hva
når det gode skjer, og vi opplever det akkurat sånn? Det kan gi så stor glede,
takknemlighet og lettelse, og samtidig være vanskelig å fortelle om til andre.
Jeg kan ha opplevd et bønnesvar, men så blir jeg litt redd for å høres naiv ut
hvis jeg sier at dette må være noe Herren har gjort. Inni meg takker jeg Gud og
er full av forundring, men jeg kan nøle med å vitne om det for andre.
Samtidig liker jeg å både høre og lese om andre menneskers
vitnesbyrd, så kanskje jeg burde bli litt modigere selv. Men det handler også
om at det man har å fortelle, kan være litt privat, og det er ikke alt man vil
dele med alle. Og det er lov å vurdere når det passer å gjøre det.
Livet kommer i alle slags farger og all slags vær. Det kan
være mørkt og trøstesløst, det kan være tåke og dårlig utsikt. Hvis noen har
det sånn, vil jeg heller vente med å juble ut: «Hurra – jeg har fått
bønnesvar!» Noen vil nok kunne se på det
som et lyspunkt for seg selv også, et håp. Men andre kan tenke at «så typisk,
det skjedde ikke med meg. Gud svarer ikke på mine bønner. Han har nok glemt
meg.»
Men han har ikke glemt deg, meg eller noen. De beste
begrunnelsene for det finner vi, etter min oppfatning, i Bibelens mange bøker. I
Salmenes bok, i evangeliene og mange andre steder. Når vi leser, hører eller
synger, så blir vi mer og mer kjent med Gud. Vi slipper ham mer og mer inn i
hjertet, inn i livene våre. Da finner vi den trøst og styrke som vi trenger fra
dag til dag.
Da blir det lettere å se at han faktisk virker iblant oss,
og vi kan til og med si, som David, at «hjertet jublet, med sang vil jeg prise
ham.»
