Når vi leser i evangeliene om hvordan Jesu liv endte – med anklage, dom og korsfestelse, kan det lett virke som en historie hvor alt gikk galt. For Jesus var jo ingen forbryter. Han kom i et godt ærend. Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham, som det står. (Joh. 1,11)
Hva gjorde han i sitt liv på jorda? Han forkynte: «Vend om, for himmelriket er kommet nær». (Matt. 4, 17) Han underviste folket, han helbredet syke, han gjorde mektige tegn og undere. Han hadde medynk med mennesker. Han tilga synder, noe som alle visste at bare Gud kan gjøre. Dermed ble han elsket og etterfulgt av dem som trodde på ham som Guds sønn, Frelseren som skulle komme. Og han ble hatet av dem som så på ham som en farlig utfordrer mot deres autoritet og maktposisjon. Prosessen med å rydde ham av veien ble satt i gang. Gudsbespottelse skulle de ta ham på.
Han ble angitt av en av sine egne disipler. Han gikk igjennom en farse av rettssak. Han som bare hadde gjort godt, gjort gjerninger etter Guds vilje, ble dømt som en forbryter til å dø en smertefull død på korset.
Disiplene forsvant forskremte til alle kanter. Peter, klippen, han som ville gi livet sitt for Jesus, nektet flere ganger på at han kjente ham, i frykt for å bli tatt selv.
Men Jesus hadde forutsagt alt dette. Slik måtte det skje. Vi kan kjenne på at dette var blodig urettferdig. Vi kan prøve å forestille oss hva han gikk igjennom, og gråte med kvinnene som fulgte ham på veien mot Golgata.
Likevel blir det feil hvis vi bare ser på hvor urettferdig det var. For Jesus selv visste hva som var hans oppdrag på jorda. Han fortalte det tidlig til disiplene, men de kunne ikke ta det til seg. Det ga ikke mening før seinere, etter at han hadde stått opp igjen fra de døde og de igjen fikk møte ham. Da tror jeg at de også husket det han tidligere hadde sagt. Som den gangen han hadde snakket om seg selv som den gode gjeteren. «Den gode gjeteren gir livet sitt for sauene.» Og han sa:
«Far elsker meg fordi jeg gir livet mitt for siden å ta det tilbake. Ingen tar mitt liv, jeg gir det frivillig. For jeg har makt til å gi det og makt til å ta det tilbake igjen. Dette er oppdraget jeg har fått av min Far.» (Joh. 10, 17-18)
Jesu død var en død i vårt sted, for at vi skulle ha liv ved ham. Hos Matteus og Markus kan vi lese at Jesus bruker bildet av en løsepenge: «Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange.» (Matt. 20, 28). Løsepenge var summen som måtte betales for å fri ut en person som ellers var skyldig til døden, eller for å kjøpe fri en slave.
Dette gjorde Jesus for menneskers skyld, for alle som vil ta imot det og tro. Han oppfylte oppdraget sitt. Han sto opp igjen fra graven, og han vil «dra alle til seg» (Joh. 12, 32), slik at vi en gang kan få stå opp til et nytt liv og få være sammen med ham i det fullendte gudsriket.
