«Når Jesus er hos deg, er alt godt. Ikke noe virker vanskelig for deg. Men når Jesus ikke er hos deg, da er alt tungt. Når Jesus ikke taler i hjertet, er all trøst lite verdt. Men så sant Jesus taler et eneste ord, kjennes det en stor lindring».
Jeg tenker at disse ordene kan gi gjenklang og mening for mange som tror. For troen – og den vi tror på – kan virke langt borte, men andre ganger helt nær.
Han som skrev dette, var en stillferdig augustinermunk som levde fra 1380 – 1471, Thomas a Kempis. Han kom fra grenseområdene mellom dagens Tyskland og Nederland. Han har skrevet en bok som heter «Kristi etterfølgelse». Det er synd at det ikke går an å få tak i den lenger (hvis den ikke blir trykket opp igjen), for den skulle jeg gjerne ha lest.
Han skal også ha sagt at: «Du er mye mer nyttig for Gud om du er fredsommelig og elsker Jesus, enn om du er det største lærdoms lys i hele verden.»
Det er jo ikke lærdommen/kunnskapen i seg selv som frelser mennesker. Det som fører mange på frelsesveien, er trolig heller takknemlighet til og lengsel etter Kristus i hjertet.
Thomas a Kempis skrev av hele Bibelen 4 ganger. Det tror jeg det kom mye lærdom ut av, for det er flere måter som virker sammen for at et budskap skal feste seg. Vi kan høre det. Vi kan lese det. Vi kan si det høyt. Og vi kan skrive det.
Nå var det jo ikke for sin egen del at han skrev av Bibelen. Det ble til nytte for andre. I den tida han levde, var boktrykkerkunsten ennå helt fersk.
Hvordan det enn er, og hvem man skriver for: Når man skriver, legger man merke til ordene på en annen måte enn når man kun leser dem. Budskapet kan bli lettere å huske. Lærdommen fester seg, en «bivirkning» som sikkert var til gagn for munker som flittig skrev av Bibelen og andre oppbyggelige skrifter.
Men det som fester seg i hodet, denne lærdommen, må også få rot i hjertet. Det tror jeg det er Den hellige ånd som hjelper til med.
Den hellige ånd virker sånn at Jesus blir viktig for oss – ja, det viktigste av alt. Han blir sentrum. Likevel kunne en from munk som Thomas også kjenne på dette at: «Når Jesus ikke er hos deg, da er alt tungt.» Mange troende til alle tider og på ulike steder i verden, har også kjent på denne smerten. Gud/Jesus føles langt borte. Man kan be og føle at man ikke får svar. Samtidig vet man at ingen kan trøste hjertet slik som ham. Ingenting kan erstatte det. Så man fortsetter å be. Og det tror jeg er det beste man kan gjøre.
I Salmenes bok er det utrolig mye å kjenne seg igjen i. Denne lengselen etter Gud, alle ropene om at Gud må høre og gripe inn. Det er som om David og de andre salmistene har satt ord på alt det går an å føle i forhold til Gud. Og vi kan bruke det i våre bønner.
I tillegg til Salmene, kan vi gå til evangeliene. Hvis man vil oppleve det Thomas skriver: «så sant Jesus taler et eneste ord, kjennes det en stor lindring», så nytter det sjelden å sette seg ned og vente på et mirakel. Men vi kan åpne døra for at Jesu ord, som vi kan lese og høre i Bibelen, blir levende for oss, igjen og igjen. I dype daler og på lette sletter. Da får vi, som en plante, lindrende vann og livgivende sol – til trøst og glede gjennom livsløpet vårt. Og vi kan minne oss om at Ham som vi kaller på, har kalt på oss først og allerede er hos oss.
