En fin barnesang (som jeg har lært i Tro og Lys) lyder slik:
«Guds kjærlighet er rundt om meg, den er overalt jeg vet.
Og hvor jeg snur eller vender meg,
er jeg midt i Guds kjærlighet.
Den er over, under, foran, bak.
Og den varer hver eneste dag.
Ja-a-a-a-a!!!»
Det er enkle ord, men de passer godt til alle størrelser av mennesker. Og for min del hører jeg et aldri så lite ekko av en vakker salme i Bibelen, salme 139.
For eksempel dette at Guds kjærlighet er både foran og bak, det peker på at Gud var med oss i vår fortid, og han vil være med oss i vår fremtid. Jeg leser den første delen av salmen (v. 1-10):
«Herre, du ransaker meg og du vet –
du vet om jeg sitter eller står,
på lang avstand kjenner du mine tanker.
Om jeg går eller ligger, ser du det,
du kjenner alle mine veier.
Før jeg har et ord på tungen, Herre,
kjenner du det fullt ut.
Bakfra og forfra omgir du meg,
du har lagt din hånd på meg.
Det er et under jeg ikke forstår,
det er så høyt at jeg ikke kan fatte det.
Hvor skulle jeg gå fra din pust,
hvor kunne jeg flykte fra ditt ansikt?
Stiger jeg opp til himmelen, er du der,
legger jeg meg i dødsriket, er du der.
Tar jeg soloppgangens vinger
og slår meg ned der havet ender,
da fører din hånd meg også der,
din høyre hånd holder meg fast.»
I salmen hører vi kanskje først og fremst en ærefrykt for den allmektige Gud som kjenner til absolutt alt. Vi hører en undring over hvordan Gud omgir mennesket. Han er der i glede og nød, i lys og i mørke, i øst og i vest.
Men hva med kjærlighet? Jeg synes det også ligger der. For den Gud som ransaker og vet, han forkaster ikke mennesket. «Du har lagt din hånd på meg», sier David. Og han sier: «da fører din hånd meg også der, din høyre hånd holder meg fast.»
Det er virkelig trygghet, og det er kjærlighet. Guds kjærlighet er den hånda som holder og leder. Vår kjærlighet til Ham er at vi vil være i den hånda, og gi Gud ære i livene våre.
I Bibelen møter vi kjærlighet mange steder, ikke minst gjennom Jesus. I Johannes-evangeliet kan vi finne mye fint. Et sted sier Jesus til disiplene sine: «Bli i min kjærlighet.» (Joh. 15,9.)
«Alle de som Far gir meg, kommer til meg, og den som kommer til meg, vil jeg aldri støte bort.» (Joh. 6, 37.)
«Mine sauer hører min stemme; jeg kjenner dem, og de følger meg. Jeg gir dem evig liv. De skal aldri i evighet gå tapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd. Det min Far har gitt meg, er større enn alt annet, og ingen kan rive det ut av min Fars hånd. Jeg og Far er ett.» (Joh. 10, 27-30.)
I de to siste sitatene hørte vi ikke ordet kjærlighet eller det å elske, men det ligger under som noe helt tydelig. Det er Guds kjærlighet som skinner igjennom til oss ved Jesus, som ga sitt liv som løsepenge for mange. Jesus gjorde Guds vilje og handlet på Guds vegne. Og så kan vi minne oss om at Den hellige ånd, som han sendte, hjelper oss og gir liv til troen, enten vi har det tungt eller lett.
Da er vi midt i Guds kjærlighet, som i barnesangen, og kan stole på at den varer hver eneste dag!
