I denne andakten vil jeg ta dere med til Froland og tante Astri. Og til minner om salighet. Salighet i bibelsk forstand kan oversettes som en tilstand av lykksalighet og fred, tilfredshet og velsignelse. Her på jorda kan vi få noen slike forsmaker. Og vi har lov til å håpe og vente på den evige saligheten, når tida vår her en gang er over.
Men først litt mimring. Jeg tror mange foreldre kan huske de årene når småbarna har blitt store nok til å klare en del selv, ikke minst når de klarer å sove hele natta. Samtidig har de ikke begynt å forlange særlig mye og er veldig lette å imponere. Og de stoler på foreldrene og ser opp til dem. (Det siste der burde man ta til seg, for det varer ikke resten av livet!)
Når man bare har levd noen få år, så dukker det opp forundringer og oppdagelser rundt hvert hjørne, fra man går ut døra hjemme. Man behøver ikke dra på dyre feriereiser til fjerne land. Vi tok dem med til tante Astri (min fars søster) i Froland, og de elsket det. Bestefar og mormor var også med, i egen bil. Det at de var med til Froland, det toppet virkelig turen!
Bilturen var i seg selv en del av opplevelsen. Joffen og Kanille-kassettene som de hadde fått på Søndagsskolen, var fast reisefølge mens vi nærmet oss Sørlandet.
Jeg vet ikke hvor mye de husker av Søndagsskolen i dag, men jeg håper noe sitter igjen. Kanskje de hadde husket denne sangen (som jeg skal gjengi litt av):
"Hvem er jungelens konge? Hvem er konge på sjø'n? Hvem er konge i universet, og hvem er kongen min? Jo det er J-e-s-u-s.... Jesus! Han er kongen min." osv. (Jarle Waldemar).
Så ble veien smalere, husene færre, og plutselig var vi fremme ved gården Møglerød, med de gamle frukttrærne, jordene, skogen og gårdshusene, nøysomme og verdige på samme tid.
Hva var saligheten for de små? Det kunne være å sitte på svaberget ved gamlehuset og sette sammen blomstene de hadde plukket. Å leke med kongledyr. Å gå den halvannen kilometers-landeveien til postkassa. Å holde tante Astri i hånda. Å oppdage alle slags blomster, fugler, insekter som krøyp på bakken eller fløy i lufta, vakre sommerfugler, lynraske firfisler og småskumle stålormer (helt ufarlige). Og bestefar kunne navnet på alt som var, og visste hvilke fugler som sang oppe i trærne. Var det noe han ikke var helt sikker på, så hadde han oppslagsbøker som de kikket i etter turen.
Mormor, på sin side, voktet veien med haukeblikk, for det kunne jo hende at det var en hoggorm der! Og nåde den hoggormen som hadde våget å nærme seg hennes barnebarn - den hadde fått passet sitt påskrevet! Heldigvis fant hoggormen det for godt å ikke opptre på de turene.
Om kveldene kunne jentene stå sammen med bestefar og se ut av vinduet med kikkert, speide etter rådyr eller kanskje til og med en elg som ruslet i kanten av jordene. Om natta sov vi som steiner, alle sammen, og våknet til den salige stillheten, langt unna biltrafikk. Bare en rasling av vind i ospeløvet. Milde solstråler over gresset. Summing av humler i blomsterbedet.
Noen ganger, på rasteplasser underveis på turen til og fra Sørlandet, kastet jentene brødbiter eller vaffelsmuler i vannet for å gi til fiskene.
Det fikk meg til å tenke på et vers i Ordspråkene, hvor Salomo sier: "Kast ditt brød på vannet, for med tiden vil du finne det igjen. Del det du har med sju eller åtte; for du vet ikke hva slags ulykker som kan hende på jorden." (Ordspr. 11, 1-2) For meg blir det en påminnelse om at vi ikke bare har oss selv å ta omsorg for, vi må også tenke utover. Nå hadde vel ikke fiskene så mye behov for vafler akkurat, men det var godt ment. 😉
Å føle seg salig, handler ikke om en egotripp, men om en hvile og en fred som man legger spesielt merke til, fordi man ikke alltid har det sånn. Livet har så mye forskjellig å by på. Ikke alt smaker godt. Så nyt saligheten når den plutselig er der, med takk til Ham som er all godhets giver.
Enten man kjenner saligheten fjern eller nær, er det verdt å ta til seg det som står hos Jeremia i kap. 29, 11: "For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp."
