I morgon, i morgon, men ikkje i dag, sang Stanley Jacobsen. I dag, nei i dag, gjær eg ikkje det slag!
Å, hvor lett er det ikke å kjenne seg igjen i det – å ville utsette ting til i morgen. Lenge kommer det mange morgendager og mye tid. Tid til å gjøre sine valg. Tid til å gjøre nødvendige ting, gode ting, men også egoistiske ting. En dag blir, uten at vi vet det, den siste. Dit vi skal, kan vi ikke ta med oss noe. Så hva står igjen etter oss da?
I Lukasevangeliet forteller Jesus en lignelse om en rik bonde:
«Det var en rik mann som hadde fått god avling av jorden, og han tenkte med seg selv: ‘Hva skal jeg gjøre? Jeg har ikke plass til avlingen min. Jo, dette vil jeg gjøre: Jeg river ned låvene og bygger dem større, og der samler jeg kornet og alt jeg ellers eier. Så skal jeg si til meg selv: Nå har du mye godt liggende, nok for mange år. Slå deg til ro, min sjel, spis, drikk og vær glad!’ Men Gud sa til ham: ‘Uforstandige menneske! I natt kreves din sjel tilbake. Hvem skal så ha det du har samlet?’ Slik går det med den som samler skatter til seg selv og ikke er rik i Gud.»
Har du noen gang kjent en bonde som ikke samler i hus avlingen sin, ikke lagrer noe? Vel - hvis man lever fra hånd til munn, er det jo ikke noe å samle. Men Jesus kan ikke ha ment at vi bør alle leve fra hånd til munn og ikke ha noe forråd. Det ville være meningsløst og dessuten ikke tjene noen til gode. Derfor må vi se nærmere på motivet til denne bonden i lignelsen.
Han har opparbeidet seg rikdom. Det kunne ført til mye godt. Han kunne oppnådd å mette mange, å rekke langt med kornet sitt og alt han ellers eier. Men det er seg selv og sitt eget velvære han tenker på (og kanskje de nærmeste i husstanden sin).
Det er noe viktig han har utsatt å gjøre, eller ikke brydd seg om, og det er å gi Gud det som Guds er. Han har blikket mot navlen og ikke mot Gud. Han lar ikke Gud bestemme retningen i livet sitt. Hadde han gjort det, ville han ha tenkt annerledes om det å sitte på en stor rikdom alene.
Hvem skal så ha det du har samlet, spør Gud i lignelsen. Det første jeg tenker om det, er at det er klart at noen ville fått glede av den rikdommen. Men likevel har mannen handlet urett. Han kunne fått kornet og alt det andre i omløp mens han levde. Og han kunne ha gitt mye til de fattige.
Når jeg leser lignelsen, kjenner jeg meg først ikke igjen i den rike bonden i det hele tatt. Men etter noen lesninger til, er det som om bonden rykker nærmere og nærmere. Til slutt er jeg den rike bonden, jeg også.
For hva med trangen til å hamstre, for eksempel? Særlig når noe er på tilbud. For min del er det bare å straks erkjenne seg skyldig. Det finnes nok hamstrere som overgår meg, men det kan jeg ikke bruke som unnskyldning. Jeg har mer enn jeg trenger. Hvorfor gir jeg det ikke bare bort.
Hva om det er min sjel som kreves tilbake i morgen? Og hva ønsker jeg i så fall at f.eks. barna mine skal minnes ved meg? At mamma var jammen god til å handle på salg? At jeg stadig vekk innprentet dem om å bruke medlemsfordelene til de forskjellige butikkene, så de kunne spare noen kroner her og der? Ikke at det er noe galt i å spare, men jeg vil gjerne de skal huske meg for å ha sagt noe viktigere enn det.
Og hva vil de finne når de rydder klesskapet mitt? Blant mye annet en haug med uåpnede sokker, som jeg har kjøpt når det har vært på tilbud – selvfølgelig. For sokker er kjekt å ha, det får man alltid bruk for. Helt til den dagen man går barføtt ut av dette livet, like naken og tomhendt som da man kom inn. Å hamstre ting som sokker og sjokolade er litt flaut og litt komisk, men det er noe der som stikker dypere.
Hva ville jeg gjerne si til Jesus, hvis jeg får den muligheten? Jeg slutter meg til det Per Lønning svarte da han ble spurt av en journalist: «Hva vil du si til Gud når du en gang møter ham?» Spørsmålet la nok opp til et svar med humoristisk snert, men Per Lønning svarte i ydmykt alvor med ordene til tolleren på tempelplassen (lignelse): «Gud, vær meg synder nådig.» (Luk. 18, 13.)
Hva kan jeg, du og vi alle gjøre for å slutte å samle skatter til oss selv, og heller bli rik i Gud? For jeg tror denne lignelsen gjelder oss alle i en eller annen grad. Det handler ikke om en rik bonde i det fjerne, en vi kan tenke nedsettende om. Det handler om noe som har rot dypt i oss selv, en rot som binder oss til verden og det materielle. En rot vi kan løsne mer og mer på ved å slippe Jesus inn i livene våre. For han gir lys på veien, nåde, trøst og hjelp. Han er kjærlighetens vei. Å gi Gud det som Guds er, handler om å gi ham sitt hjerte. Heller i dag enn i morgen.
Det er en nydelig, britisk julesalme som heter «Midt i hårdest vinter». Den dveler ved det enkle og fattige rundt Jesu fødsel. Jeg siterer det siste verset:
«Hva kan jeg vel bringe / med meg inn til ham? / Hvis jeg var en hyrde, / ga jeg ham et lam, / hvis jeg var en konge, / ga jeg gull. Men nå? / Hva har jeg? Mitt hjerte / rom det skal han få.»
