Vi har alle måttet lære oss noe utenat her i livet. Spesielt som barn og ung, og kanskje mest på skolen. Noe av det vi lærte, var nok kjedelig og ble glemt når vi ikke trengte det lenger. Andre ting kan sitte i hukommelsen livet ut. Vi husker bedre hvis vi innimellom gjentar det for oss selv, eller er i en sammenheng hvor man blant annet synger eller fremsier noe sammen, som f.eks. på en gudstjeneste.
Som voksen har vi også måttet lære oss koder, enten det er en grei 4-sifret tallkode eller finurlige kombinasjoner av tall og bokstaver og tegn som vi trenger i den digitale verdenen vi lever i. Og glemmer vi dem, er det gjerne ikke helt håpløst, for da kommer det opp et spørsmål (hvis vi er heldig): «Har du glemt koden?» Og da får vi mulighet til å lage ny kode, sånn at vi får den tilgangen vi trenger.
I ørkenen, på vandring mot det lovede landet, fikk israelsfolket lære seg en «kode» som man kan si åpnet adgang til Gud, samfunn med Gud. Ikke som et trylleformular, ved å bare si ordene med munnen, men ved å mene dem av hjertet:
4 Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én. 5 Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt. 6 Disse ordene som jeg pålegger deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte. 7 Du skal gjenta dem for dine barn og snakke om dem når du sitter i ditt hus og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp. 8 Du skal binde dem om hånden som et tegn og ha dem på pannen som et merke. 9 Du skal skrive dem på dørstolpene i huset ditt og på portene dine. (5. Mos. 6, 4-9)
Det ligger et løfte i det å følge disse ordene, det kommer i kap. 11. «Da skal dere og etterkommerne deres få leve lenge på den jorden som Herren med ed lovet å gi fedrene deres, like lenge som det hvelver seg en himmel over jorden.»
Disse vakre ordene, som kalles den jødiske trosbekjennelsen, gjorde meg litt nysgjerrig. Jeg ville gjerne vite om jødene faktisk gjorde, og fortsatt gjør de konkrete tingene som det står om. Så jeg spurte og fikk svar fra en i Det Mosaiske Trossamfunn. For det første leses disse ordene (Shema Israel) hver morgen og kveld av alle praktiserende jøder. Menn og gutter over 13 år legger «tefillin» - en slags bederemmer, på armen og på hodet hver morgen. Og når det gjelder det med å skrive på dørstolpene og portene: De setter opp «mezuza» på alle dørene, både inne og ute. Mezuza er en liten boks. Inne i boksen er den håndskrevne teksten som er skrevet på samme måte som en torarull. Og innholdet er de ordene fra 5. Mos. som vi nå har hørt. Det generelle budet om å tro på Gud og elske ham, gjelder 24/7 som han skriver, altså alltid.
Hvorfor er den jødiske trosbekjennelsen viktig også for oss? Kristendommen står på den grunnmuren som er jødedommen. Jesus var jøde. Han lærte seg utenat det som man skulle kunne utenat. Både i hjemmet og i synagogen var dette viktig. Trosopplæringen foregikk muntlig, en muntlig overlevering fra foreldre til barn, fra lærer til elev, fra generasjon til generasjon, både under vandring og som bofast.
Det var ikke bare en fin tradisjon. Det handlet om livet med Gud. Når Jesus ble spurt av en skriftlærd om hvilket bud som er det første av alle, svarer han:
29 «Det første budet er dette: ‘ Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én. 30 Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft.’ 31 Det andre er dette: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’ Ikke noe annet bud er større enn disse.» (Mark. 12, 28-31).
I svaret sitt bekrefter Jesus det Moses har lært folket. Så tar han inn budet om å elske din neste som deg selv. Det står et annet sted i Mosebøkene (3. Mos. 19,18), nærmest i en bisetning. Men vi legger merke til at dette er så viktig at Jesus løfter det opp og knytter det sammen med budet om å elske Gud av hele sitt hjerte. Den jødiske trosbekjennelsen er altså for oss blitt det som kalles det dobbelte kjærlighetsbudet. Det gjelder også bestandig - 24/7!
