Da moren min lå på det siste, hadde hun et bevissthetstap to ganger. Den første gangen ble hun sendt til sykehuset, og så tilbake til sykehjemmet dagen etter. Den andre gangen ble vi ringt etter fra sykehjemmet, og vi skjønte vi burde komme raskt. Det kunne hende at hun ikke kom til å våkne igjen. Men hun lot seg vekke da vi kom. Mamma var ikke dement, men var temmelig forvirret, og det er ikke uvanlig for et menneske som ligger for døden. Mens jeg satt ved senga hennes, oppfattet jeg noe imellom alt "rørepratet". Hun sa: "Jeg har vært i himmelen og snakket med Jesus". Noen ville nok tenkt på dét også som røreprat. Men som kristen gjør jeg ikke det, jeg vil ta det på alvor. Da hun gjentok denne setningen, fikk jeg spurt "hva sa Jesus?" Og hun svarte at han hadde sagt: "Du skal bare be, fortsette å be. For når du ber, får du". "Det kan skje mirakler", sa hun også.
For meg er dette troverdige ord, et troverdig vitnesbyrd, og jeg kjente jo igjen bibelstedet "Be, så skal dere få".
Neste gang jeg var der, gjentok hun dette med at hun hadde vært i himmelen. Og den siste gangen jeg så henne, ga hun klart uttrykk for at hun ikke hadde ønsket å våkne opp igjen. For det var jo selvfølgelig bedre å være der i himmelen, sammen med Jesus! En uke etter at hun hadde hatt denne opplevelsen, døde hun. Dagen etter trakk jeg et mannakorn, et bibelkort, noe jeg ikke hadde gjort på en stund. Men jeg føler for det noen ganger, i håp om å få noe som taler inn i akkurat den situasjonen jeg er i.
I en boks med 100 forskjellige bibelkort (fra Bibelselskapet), trakk jeg ett som jeg er temmelig sikker på at jeg aldri har trukket før. Det var Matt. 7, 7. "Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere." Og vi kjenner fortsettelsen: "For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, skal det lukkes opp for." For meg ble dette sterkt. Det var som et vink fra oven, en bekreftelse på at det var ikke tull, det hun hadde sagt.
Jeg håper og tror at opplevelsen hun hadde, ga styrke og trøst på veien ut av dette livet og over i det evige. Man snakker gjerne om "det kristne håpet". Jeg tenker på det som mer enn et håp. Det er troens trygge forvissning om at vi skal hjem, hjem til Gud. Ikke på grunn av hva vi har fått til, langt ifra. Men ved hans store nåde, som ga oss sin Sønn, Jesus, til vår redning og frelse.
Jeg har fundert på hvorfor det ble akkurat dette bibelstedet hun ble minnet på i det synet hun hadde. På mange måter er det ikke det letteste å søke trøst ved. Mange synes at de ber og ber uten å se noen oppfyllelse. Mamma følte sikkert ikke at hun fikk alle bønner besvart. Det er vel ingen av oss som gjør det? Men hvis man klarer å ha tålmodighet med alt som ikke blir helt sånn som man hadde trodd eller håpet, klarer man nok også å oppdage alle de gode tingene som skjer. Ting vi ikke en gang har kommet på å be om. Små og store hendelser som er såpass spesielle at de ikke kan være helt tilfeldige. Og så alle de gode tingene vi kanskje bare tar for gitt istedenfor å takke for det.
Det sies at "Gud
gjør mer bak ryggen vår enn foran øynene våre", og det synes jeg det er
mye i. For å finne Guds svar i livene våre, trenger vi også Bibelen til hjelp.
Vi trenger å søke næring til vår tro, og vi trenger gjerne å dele den med
andre. Da kan troen vokse i lyset. Og ingenting er for lite eller for stort til
å snakke med Gud om.
Hvis jeg skal si èn ting man garantert får når man ber, så er det: Kontakt med Gud/Jesus. Vi snakker til ham, og han hører. Han snakker til oss - sannsynligvis ikke sånn at vi hører det fysisk, da er vi mer over på mirakler... (Og kanskje var det et slikt lite mirakel mamma opplevde?) Men han snakker i alle fall til oss gjennom Bibelens ord, og bekrefter det i vårt indre. Vi får tillit til ordet.
Noen ganger i livet har jeg erfart at det skjer vonde ting som jeg ikke kommer utenom. Men når det er over, kommer det på forunderlig vis noe godt ut av det. Jeg vet at jeg ikke er alene om å oppleve det sånn.
En gammel dame jeg kjenner, sier at hun "maser mye på Gud", og så ler hun litt, og så sier jeg at det skal du bare fortsette med. Gud tåler oss. Han skjuler seg ikke for oss. Døra vi banker på, vil han åpne. Så ikke snu og gå skuffet tilbake fordi du tror den er lukket for deg. Mesterens eget ord er at når selv vi onde mennesker vet å gi barna våre gode gaver, hvor mye mer skal ikke da vår Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham! (Matt. 7,11.)
