(Først en selvopplevd historie om å ikke finne noe som viser seg å være veldig nært. 😉)
Noen ganger kan vi lete lenge etter bønnesvar. Ja, vi kan både ransake oss selv (for ikke å si; romstere i ranselen), lete høyt og lavt. Så tenker vi at - vel, det var det, jeg får klare meg uten. Men så, når vi først har gitt opp og pakker ned, så viser det seg at "svaret" har vært veldig nært hele tida, ja, man har faktisk sittet på det! Men kan man sitte i stykker et bønnesvar? Jeg håper ikke det. Derimot tror jeg at man kan overse det fordi man ikke leter der det er å finne. Eller at svaret er noe annet enn det vi har bedt om. Ikke dårligere, for all del. (Ikke som en flatklemt matpakke!) Kanskje svaret vil pense oss inn på noe annet enn det vi har kunnet tenke ut. Kanskje vi får en tjeneste fremfor en helbredelse.
For min del kan jeg gjerne ha en lang ønskeliste om hva jeg vil at Gud skal gjøre, i mitt og andres liv og i verden. Det er jo en del av forbønnstjenesten min. Men jeg kan ikke vite hva Gud vil gjøre, eller når. Der må jeg ha tillit og vente i ro, der hvor jeg er. Om jeg skulle reise langt og vidt, bokstavelig eller åndelig talt, kommer jeg ikke nærmere Gud. Han er helt nær allerede. Akkurat her hvor jeg, du, og vi alle er. Når vi priser og kaller på ham, når vi velger å tro. Han er hos dem som er gamle og slitt av vandringen, og hos dem som akkurat har tatt skoene på og tripper lett i vei. Vi hører fra 5. Mosebok kapittel 30:
Disse budene som jeg gir deg i dag, er verken ufattelige eller langt borte. De er ikke i himmelen, så du må si: "Hvem vil fare opp til himmelen for oss og hente dem ned, så vi kan få høre dem og leve etter dem?" De er heller ikke på den andre siden av havet, så du må si: "Hvem vil dra over havet for oss og hente dem ned, så vi kan få høre dem og leve etter dem?" Nei, ordet er deg helt nær, i din munn og i ditt hjerte, så du kan leve etter det. (5. Mos. 30, 11-14)
I Romerbrevet kap. 10 tar Paulus frem disse ordene og legger dem ut, sånn at vi får se at også disse ordene i Det gamle testamentet, handler om Jesus Kristus som har kommet til vår frelse:
Moses skriver om den rettferdigheten loven gir: Det mennesket som lever etter budene, skal ha liv ved dem. Men den rettferdigheten som kommer av tro, sier: Tenk ikke med deg selv: Hvem skal fare opp til himmelen? - det vil si for å hente Kristus ned - eller: Hvem skal stige ned i avgrunnen? - det vil si for å hente Kristus opp fra de døde. Men hva sier den? Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte. Dette er troens ord, det som vi forkynner. For hvis du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud har oppreist ham fra de døde, da skal du bli frelst. Med hjertet tror vi så blir rettferdige, med munnen bekjenner vi så vi blir frelst. (Rom. 10, 5-10)
Ordet er deg nær. Hvis vi beholder fokuset der, er vi på rett sted og rett vei. Behold tilliten til Ham som er Ordet. Behold tilliten til Bibelen, hvor alle skriftene er innblåst av Gud så vi skal bli veiledet og utrustet til all god gjerning. (2. Tim. 3, 16). Fortsett med det også i en tid hvor mange fristes til å snekre sin egen tro. Ja, kanskje vi kan kjenne på den fristelsen, noen og enhver? Grip, og ta til deg at det sanne Ordet, det levende Ordet, er deg nær, i din munn når du bekjenner det, og i ditt hjerte når du tror det. Det står ikke en gang at "du må holde deg nær ordet." Vi skjønner at det er nåden som er bærende her, ikke vår selvprestasjon.
Vi kan banke på døra til Jesus når som helst, heldigvis - og mange av oss banker flittig i vei, for det er en velsignelse å få gjøre det. I samme tid kan vi overse at Han kom oss i forkjøpet, han har banket på vår dør først - "Se, jeg står for døren og banker" (Åp. 3, 20). Men vi har jo gjerne så mye vi ville ha sagt selv, det er ikke bare-bare å bli stille for Gud. "Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg." Det betyr at Jesus vil ha fellesskap med oss - det tetteste, næreste fellesskap det går an å tenke seg. Både når vi er alene og når vi er samlet, sånn som her.
Det endelige og uendelige bønnesvaret er altså tett ved oss, det ligger på tunga, det hviler i hjertet. Det er gaven han har gitt oss i Jesus Kristus. Det er veien åpnet til Himmelriket. Det er fellesskapet Han vil løfte oss inn i og bevare oss i. Trofast er vår Gud!
