Når Jesus talte til og underviste folk, sa han ikke alltid det de gjerne ville høre. Snarere tvert om; han både sa og gjorde ting som førte til at mange ble støtt og provosert. Han helbredet på sabbaten - det var helt uhørt, særlig for fariseerne og de skriftlærde. Men de som ble friske, ble forståelig nok glade og takknemlige. En gang snakket Jesus om brødet fra himmelen, og at det var han, Jesus selv. "Jeg er det levende brødet som er kommet ned fra himmelen. Den som spiser av dette brødet, skal leve til evig tid. Og det brødet jeg vil gi, er min kropp, som jeg gir til liv for verden." (Joh. 6, 51).
Dette falt ikke i smak hos alle. Det hørtes gudsbespottelig ut, og på toppen av det hele omtalte Jesus Gud som sin Far. Særlig blant dem med religiøs makt i samfunnet, begynte det å spire tanker og planer om å rydde Jesus av veien, å få ham drept. Man kan trygt si at ytringsfriheten ikke sto særlig høyt, og at Jesus levde farlig.
Etter denne talen, var det mange av disiplene og tilhengerne til Jesus som vendte ryggen til ham og sluttet å følge ham. Da er det Jesus spør de tolv: "Vil også dere gå bort?"
Jesu lære var ikke uten brodd, og den kunne være vanskelig å svelge. Samtidig var den full av nåde og sannhet. Peter svarer for dem med et spørsmål tilbake: "Herre, hvem skal vi gå til?" Peter var, sammen med de andre disiplene, fortsatt "under utdanning". Men han visste at det finnes ingen andre det er verdt å legge alt vekk for å følge. Bare Jesus kan tilgi synder. Bare Jesus kan frelse og gi nytt liv. Bare Jesus kan gjøre det umulige mulig.
Det er ingen andre veier å gå. Det får meg til å tenke på en setning jeg har lest om gudsfrykt: Gudsfrykt er å løpe til Gud fordi en ikke har andre steder å løpe.
Er det resignasjon i Peters spørsmål "Herre, hvem skal vi gå til?" Jeg tror ikke det, for straks etter bekjenner han: "Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige." Det er stort! Det lyser en klarhet av ordene, en innsikt gitt av Gud selv. Det er som om lyset skinner over den lille disippelflokken og løfter dem ved Åndens stille kraft. Ved denne korsveien hvor mange snur seg og går bort med forargede miner, gjør de det rette valget. De, som selv er utvalgt av Jesus.
Det valget de tok, skulle til slutt koste dem livet, det jordiske livet. Men det de vant, var noe de ikke kunne gi avkall på. Himmelriket lå foran dem, i sporene til Jesus.
Hva så med oss som lever i dag, i
denne delen av verden, med et godt demokrati, ytringsfrihet og trosfrihet?
Velger vi alltid Jesus - å gå i hans fotspor? Hver dag, og i alle situasjoner?
Vi risikerer ikke å bli forfulgt. Men noen møter mye motbør. Det har blitt
merkbart mindre toleranse for tradisjonell, klassisk kristen tro. Det koster
noe å stå imot det som kjennes som en liberal uniformering av samfunnet.
Noen har opplevd å velge bort Jesus i en eller annen situasjon i livet, selv om de har en tro i bunnen av hjertet. Kanskje føltes det flaut å stå frem som kristen sammen med nye venner, medelever, kolleger. Noe umoderne, noe man blir satt i bås for. Og den båsen er gjerne trang og umulig å argumentere seg ut av. Derfor blir troen fristende å skjule. For noen var kanskje kristen tro egnet til å utelukke dem fra et fellesskap, eller til og med en jobb. For andre hadde troen fått så lite næring at den hadde visnet. Eller den var skvist inn i et bittelite hjørne av livet, istedenfor å gjennomsyre det.
Men likevel er det mulig å komme tilbake, å komme til sannhets erkjennelse. Jesus sier: "Alle de som Far gir meg, kommer til meg, og den som kommer til meg, vil jeg aldri støte bort." Joh. 6, 37. Tenk på det: Han tar ikke anstøt av oss. Det finnes nåde og tilgivelse. Det finnes nye, blanke dager, hvor sevje begynner å renne i våre tørre greiner.
Jesus vil alltid vende ansiktet sitt mot menneskene, om vi bare vil se. Det han sa den gangen, lyder og lyser like sterkt nå. Så hold fast ved det evige ordet, og gi det videre. Han er nær, og han tar vare på oss like til den dagen vi møter ham ansikt til ansikt i Guds rike.
