onsdag 11. september 2019

Kirketanker fra sykehusbalkong


Fra balkongen på avdelingen min på Radiumhospitalet ser og hører jeg trafikken, en ustanselig larm. Tenker på hvor stille det er å sitte på verandaen hjemme på Krøderen. Så ser jeg opp på Ullern kirke, den troner så høyt og fint i terrenget. På søndager hører jeg klokkeklangen over trafikken. Alle kirker burde se ut som kirker, og ligge høyt i landskapet. En kirke er et Kristus-vitnesbyrd i seg selv. Her samles vi som tror på Kristus. Jeg tenker på hvor forskjellig det kjennes for folk å gå over terskelen til kirkene våre.


Noen går over den en gang i året, en gang de kanskje gleder seg til, høytidsstemte og glade. Noen går bare fordi de er helt nødt. Noen blir stresset og nervøse og trenger en «knært» på innerlomma. Noen lukker seg for budskapet, finner det støtende, provoserende. Andre synes det er helt likegyldig og til å sovne av. Andre igjen kjenner en vag lengsel etter å være der, våge seg inn, finne en plass i benken. Men de vet ikke om de tør, de synes de trenger et «alibi», er usikker på om de passer inn. Noen blir overrasket, begeistret, noe treffer dem i hjertet og smelter det. Noen lar tårene renne, av og til uforklarlig for dem selv. En overgivelse til dette mektige og evige. Herre, i dine hender overgir jeg min ånd.


Ikke alle har en klar og definert tro. For noen er det bare som en tørst etter noe mer, noe annet, noe større. En spire som vokser i dem i det skjulte, i mørket, under jorda. Den som bærer spiren, er kanskje ikke klar over det selv. Ikke før den bryter overflaten og strekker seg mot lyset. Plutselig en dag, eller kanskje langsomt over tid, foldes kronbladene ut med farge og duft, en rose som aldri visner. Og spirebæreren erkjenner: Jeg tror. Og jeg tror sammen med alle disse andre, de som lever nå, og de som har levd før.


Det finnes klippesterk tro, vaklende tro, avventende tro. Det finnes stumme bønner, rotete bønner, bønner i ærefrykt, bønner i den mørkeste fortvilelse, bønner i takknemlighet. Landskapet er så stort, livet så skiftende. Gud rommer oss med all vår svakhet. Han vil virkelig, virkelig, ha fellesskap med oss, helt fra vi er langt borte fra ham, og så vender om. Som den bortkomne sønnen. Han følger oss på veien hjem. Han tar imot oss med glede, sammen med alle englene. Sånn er det, det tror jeg. Det synes jeg Bibelen forteller meg, og det er i Bibelen jeg blir kjent med Gud.


Ellers er det så mye jeg ikke forstår. Så uendelig mye. Det velger jeg å la ligge. Jeg hører kirkeklokkene kalle i Ullern kirke. Jeg tenker meg at jeg har en engel ved min side. Sammen ser vi ut mot den verdenen jeg nå er avskåret fra. Midlertidig. Sammen ber vi for alle trossøsken verden over. Og alle tvilere. Alle søkere. Alle motstandere. Og håper at alle en gang finner veien hjem. Den eneste, rette veien, Jesus Kristus. I han er kjærlighet og tilgivelse. Den som kommer til ham, vil han aldri støte bort.