Fra
balkongen på avdelingen min på Radiumhospitalet ser og hører jeg trafikken, en
ustanselig larm. Tenker på hvor stille det er å sitte på verandaen hjemme på
Krøderen. Så ser jeg opp på Ullern kirke, den troner så høyt og fint i
terrenget. På søndager hører jeg klokkeklangen over trafikken. Alle kirker
burde se ut som kirker, og ligge høyt i landskapet. En kirke er et
Kristus-vitnesbyrd i seg selv. Her samles vi som tror på Kristus. Jeg tenker på
hvor forskjellig det kjennes for folk å gå over terskelen til kirkene våre.
Noen går
over den en gang i året, en gang de kanskje gleder seg til, høytidsstemte og
glade. Noen går bare fordi de er helt nødt. Noen blir stresset og nervøse og
trenger en «knært» på innerlomma. Noen lukker seg for budskapet, finner det
støtende, provoserende. Andre synes det er helt likegyldig og til å sovne av.
Andre igjen kjenner en vag lengsel etter å være der, våge seg inn, finne en
plass i benken. Men de vet ikke om de tør, de synes de trenger et «alibi», er
usikker på om de passer inn. Noen blir overrasket, begeistret, noe treffer dem
i hjertet og smelter det. Noen lar tårene renne, av og til uforklarlig for dem
selv. En overgivelse til dette mektige og evige. Herre, i dine hender
overgir jeg min ånd.
Ikke alle
har en klar og definert tro. For noen er det bare som en tørst etter noe
mer, noe annet, noe større. En spire som vokser i dem i det skjulte, i mørket,
under jorda. Den som bærer spiren, er kanskje ikke klar over det selv. Ikke før
den bryter overflaten og strekker seg mot lyset. Plutselig en dag, eller
kanskje langsomt over tid, foldes kronbladene ut med farge og duft, en rose som
aldri visner. Og spirebæreren erkjenner: Jeg tror. Og jeg tror sammen med alle disse
andre, de som lever nå, og de som har levd før.
Det finnes
klippesterk tro, vaklende tro, avventende tro. Det finnes stumme bønner, rotete
bønner, bønner i ærefrykt, bønner i den mørkeste fortvilelse, bønner i
takknemlighet. Landskapet er så stort, livet så skiftende. Gud rommer oss med
all vår svakhet. Han vil virkelig, virkelig, ha fellesskap med oss, helt fra vi
er langt borte fra ham, og så vender om. Som den bortkomne sønnen. Han følger
oss på veien hjem. Han tar imot oss med glede, sammen med alle englene. Sånn er
det, det tror jeg. Det synes jeg Bibelen forteller meg, og det er i Bibelen jeg
blir kjent med Gud.
Ellers er
det så mye jeg ikke forstår. Så uendelig mye. Det velger jeg å la ligge. Jeg
hører kirkeklokkene kalle i Ullern kirke. Jeg tenker meg at jeg har en engel
ved min side. Sammen ser vi ut mot den verdenen jeg nå er avskåret fra.
Midlertidig. Sammen ber vi for alle trossøsken verden over. Og alle tvilere.
Alle søkere. Alle motstandere. Og håper at alle en gang finner veien hjem. Den
eneste, rette veien, Jesus Kristus. I han er kjærlighet og tilgivelse. Den som
kommer til ham, vil han aldri støte bort.
