En fred som aldri tar slutt

Bibelen er full av fred og hilsener med fred. Bare i NT er ordet "fred" brukt 78 ganger. Jesus gir disiplene sine fred som en gave, "fred etterlater jeg dere" (Joh. 14, 27). Eller: "Dette har jeg sagt dere for at dere skal ha fred i meg. I verden har dere trengsler. Men vær frimodige, jeg har seiret over verden!" (Joh. 16, 33).

Fred i Jesus! Det vil jeg ha. Helst rundt meg hele tida som et beskyttende lag. Men så er det dessverre altfor lett å knytte freden til ytre betingelser. Da er det også lett å føle fred som noe fjernt noe. Den når ikke inn. Når jeg ligger på et tomannsrom og medpasienten vil se på TV hele dagen, er "fred" et begrep som blir veldig langt unna. Eller når jeg blir liggende våken om natta og høre på det merkelige pustemønsteret til en annen medpasient. Fred fikk jeg derimot kjenne da jeg til slutt fikk ta inn på pasienthotellet en natt (skulle ikke ha intravenøst før dagen etter). Å låse seg inn der og være alene, se det jeg selv ville på TV, lese i en bok, synge litt for meg selv, be uten forstyrrelser - følelsen av fred var stor og ga dyp takknemlighet. Jeg trengte det.

Det virker derimot som en nesten umulig "åndelig øvelse" å kjenne fred når ingenting ligger til rette for det. Kanskje jeg strever i feil retning. I boka "Innhyllet i kjærlighet" av Julian av Norwich (1300-tallet), finner jeg noen setninger jeg suger til meg og leser om og om igjen:

"Jeg så at Gud er vår sanne fred. Han vokter over oss når vi ikke kan finne hvile. Han arbeider uavbrutt for å gi oss en fred som aldri tar slutt." Det er vakkert sagt. Den sanne freden er ikke noe jeg kan streve meg til. Jeg kan ikke bli "flink" til å føle fred. Jeg kan bare hvile i at nettopp når jeg ikke finner hvile, vokter og våker Gud over meg. Det er Han som arbeider for å gi denne freden som aldri tar slutt - den freden som er Han - Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. Igjen og igjen må jeg tilbake til Ordet i Bibelen, åpne det, innta det, la det trøste meg. Dette ordet, som ikke er langt borte - for "ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte". (5. Mos. 30, 14, Rom. 10, 8) Jeg må ikke "fare opp til himmelen" eller "dra over havet" for å lete etter det og hente det. I Johannes-evangeliet er Ordet et uttrykk for Jesus selv. Hvis Jesus er Ordet og er helt nær, da er også den freden han kommer med helt nær.

Det er ikke den fred som verden gir, og samtidig vet Gud godt at vi trenger fred i denne verden også. Tenk på alle dem som Jesus helbredet, eller sa "din tro har frelst deg" til, de må ha kjent en veldig fred. De ble løst fra sine lenker der og da. Samtidig kan de godt ha kjent bekymringer og uro seinere i livet. De ble nok ikke plutselig til "helgener" som var upåvirket og uforstyrret av livets omveltninger. Kanskje, når stormene kom, klamret de seg til det store vendepunktet i livet - den dagen Jesus møtte dem med sin store nåde.

Julian av Norwich sier også: "Vi er hans krone. Denne kronen er Faderens glede, Sønnens ære og Den hellige ånds lykke, og den evige, forunderlige fryd hos alle dem som er i himmelen." Siden det er lett å tenke smått om seg selv - vi er enkle mennesker som er og forblir syndere - er dette et bilde som virker overveldende stort. Hvordan kan vi være hans krone? Da tenker jeg at en krone er noe man holder høyt, bokstavelig talt. Og han holder oss uendelig høyt. Han elsker oss virkelig. Siden han elsker oss, gir han oss sin nåde, sin nærhet, og igjennom den sin fred. Han ser på oss med øyne som vil oss vel. Kanskje er nøkkelen til å kjenne fred, å la denne kjærligheten få smelte oss uansett hva vi går igjennom. Gud arbeider uavbrutt for vår frelses skyld, for freden som aldri tar slutt.