Bibelen er full av fred og hilsener med fred. Bare i NT er ordet "fred"
brukt 78 ganger. Jesus gir disiplene sine fred som en gave, "fred
etterlater jeg dere" (Joh. 14, 27). Eller: "Dette har jeg sagt dere for
at dere skal ha fred i meg. I verden har dere trengsler.
Men vær frimodige, jeg har seiret over verden!" (Joh. 16, 33).
Fred i Jesus! Det vil jeg ha. Helst rundt meg hele tida som et
beskyttende lag. Men så er det dessverre altfor lett å knytte freden til
ytre betingelser. Da er det også lett å føle fred som noe fjernt noe.
Den når ikke inn. Når jeg ligger på et tomannsrom og
medpasienten vil se på TV hele dagen, er "fred" et begrep som blir
veldig langt unna. Eller når jeg blir liggende våken om natta og høre på
det merkelige pustemønsteret til en annen medpasient. Fred fikk jeg
derimot kjenne da jeg til slutt fikk ta inn på pasienthotellet
en natt (skulle ikke ha intravenøst før dagen etter). Å låse seg inn
der og være alene, se det jeg selv ville på TV, lese i en bok, synge
litt for meg selv, be uten forstyrrelser - følelsen av fred var stor og
ga dyp takknemlighet. Jeg trengte det.
Det virker derimot som en nesten umulig "åndelig øvelse" å kjenne fred
når ingenting ligger til rette for det. Kanskje jeg strever i feil
retning. I boka "Innhyllet i kjærlighet" av Julian av Norwich
(1300-tallet), finner jeg noen setninger jeg suger til meg
og leser om og om igjen:
"Jeg så at Gud er vår sanne fred. Han vokter over oss når vi ikke kan
finne hvile. Han arbeider uavbrutt for å gi oss en fred som aldri tar
slutt." Det er vakkert sagt. Den sanne freden er ikke noe jeg kan streve meg til. Jeg kan ikke bli "flink" til
å føle fred. Jeg kan bare hvile i at nettopp når jeg ikke finner hvile, vokter og våker Gud over meg. Det er Han som arbeider for å gi denne freden som aldri tar slutt - den freden som
er Han - Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. Igjen og igjen må
jeg tilbake til Ordet i Bibelen, åpne det, innta det, la det trøste meg.
Dette ordet, som ikke er langt borte - for "ordet er deg nær, i din
munn og i ditt hjerte". (5. Mos. 30, 14, Rom.
10, 8) Jeg må ikke "fare opp til himmelen" eller "dra over havet" for å
lete etter det og hente det. I Johannes-evangeliet er Ordet et uttrykk
for Jesus selv. Hvis Jesus er Ordet og er helt nær, da er også den
freden han kommer med helt nær.
Det er ikke den fred som verden gir, og samtidig vet Gud godt at vi
trenger fred i denne verden også. Tenk på alle dem som Jesus helbredet,
eller sa "din tro har frelst deg" til, de må ha kjent en veldig fred. De
ble løst fra sine lenker der og da. Samtidig
kan de godt ha kjent bekymringer og uro seinere i livet. De ble nok
ikke plutselig til "helgener" som var upåvirket og uforstyrret av livets
omveltninger. Kanskje, når stormene kom, klamret de seg til det store
vendepunktet i livet - den dagen Jesus møtte dem
med sin store nåde.