Troens øye ser det

Joh. 20, 19-23

De satt bak stengte dører. De var ikke lenger trygge. Folk som før hadde hilst vennlig, kanskje nysgjerrige på denne innerste sirkelen rundt Jesus - de var ikke lenger å se. Hvor var de som hadde blitt helbredet fra sykdommer, fått syndene tilgitt, de som hadde lyttet med åpne hjerter når Jesus talte? Kanskje var de selv inne bak stengte dører, forferdet og sorgfulle. Med et stumt rop til Gud i det høye - hva nå? Hvorfor skjedde dette med Jesus? Var det ikke han som skulle gjenreise riket for Israel? Eller kanskje vennligheten var snudd til forakt og avstand, for noen fiendtlighet. En åpen og blid hilsen i dagslys, kunne byttes ut med et unnvikende blikk, eller hviskende angiveri i mørket. Frykten til disiplene var en frykt for livet. Lederen deres var død, korsfestet som en forbryter. Det kan hende at noen nettopp nå så seg om etter disiplene hans, for at heller ikke de skulle gå fri.

De har sett ham dø, de har sett ham bli lagt i en grav. Så står han plutselig der midt i blant dem, en sanseopplevelse som ikke skulle være mulig. Han har ikke kommet inn igjennom døra, den var stengt. Men alle ser ham, alle hører ham. "Fred være med dere", sier han. Ikke nok med at han er der og snakker til dem - han kommer dem i møte i all deres rasjonelle tvil: "Da han hadde sagt det, viste han dem sine hender og sin side". Naglemerkene og spydmerket vitner for seg selv.

De er mange som ser det samme. Øyet lyver ikke, heller ikke troens øye. Med troens øye ser de enda mer enn det fysiske øyet - de vet at han er Herre og mester, at han kommer fra Gud og at han går tilbake til Gud. At han besøker dem nå, en liten stund, og at han samtidig aldri vil forlate dem igjen. Og de blir glade. Nå er frykten skjøvet langt bort. Kanskje den vil dukke opp igjen. De er tross alt bare mennesker. Men akkurat nå er det glede - gjensynsglede, tårer, latter, omfavnelser.

"Troens øye" er et uttrykk fra den fantastiske salmen "Deg være ære", som ble skrevet av Edmond L. Budry i (Sveits) i 1885, vakkert oversatt til norsk av Arne Fjelberg i 1947, og med melodi av Georg Fr. Händel (1746). De korte setningene forteller sentrale trossannheter. Som i det tredje verset:

Frykt ikke mere!

Evig er han med.

Troens øye ser det:

Han gir liv og fred.

Kristi navn er ære,

seier er hans vei,

evig skal han regjere,

aldri frykter jeg.

Dette er et budskap til oss, like mye som det kunne vært sagt eller sunget for disiplene hans, den kvelden de satt bak stengte dører og frykt ble byttet ut med liv og fred.

Hva ser vi med troens øye? Kan vi se, eller tørre å tro, at vi er elsket av Gud? At Jesus har båret våre synder - båret dem bort, naglet våre skyldbrev til korset? At han har oppstått, at han for opp til himmelen, at han venter på oss der? At han ga oss Den hellige ånd som hjelper, talsmann og trøster, så vi ikke skal være som foreldreløse barn her på jorda? Ser vi det? Eller er troens øye for det meste lukket.....?

Vel, øyet må blunke av og til. Og øyet kan ikke se direkte på sola. Da ser vi ingenting, for da blir vi blendet. Men vi kan stå med sola i ryggen og se landskapet som sola lyser opp for oss. Sånn er det kanskje med Gud også. Vi kan ikke se ham med det fysiske øyet. Ikke en gang troens øye kan begripe ham fullstendig. Men vi kan stille oss sånn at vi ser det lyset som faller på Jesus Kristus og opphøyer ham for vårt indre som frelser. Så kan vi lete etter ham der hvor han er å finne - i Bibelen, i bønnen, i fellesskapet med andre kristne, i nattverden. Der vil vi oppleve at han også leter etter oss. Da kan det bli et sant møte mellom Han, den hellige, og oss vanlige mennesker. Han bøyer seg ned til oss, han kjenner oss ved navn. Med troens øye helt åpent vil du se det, enten det er med tårer eller smil i øyekroken. Han vil gi deg liv og fred. Det er ikke en flyktig følelse, men noe som bærer deg fra dette livet og inn til vår Herres rike.

Disiplene til Jesus ble ikke værende bak den stengte døra. Hadde de gjort det, hadde gleden etter hvert blitt et fint, men fjernt minne. Etter å ha fått Ånden, gikk de ut og forkynte evangeliet, selv om det kostet alt de hadde. De vitnet, de underviste og døpte, de helbredet og trøstet, de delte ut mat, de holdt sammen i kjærlighet. De møtte også vanskeligheter, uenigheter og splid. Men det stoppet dem ikke. De fikk åpne troens øye på en lang, lang rekke mennesker - en rekke vi slutter oss til, vi som lever i dag. Som Johannes selv sier det:

"Det som vi har sett og hørt, forkynner vi også for dere, for at dere skal ha fellesskap med oss, vi som har fellesskap med Far og med hans Sønn Jesus Kristus. Og dette skriver vi for at vår glede skal være fullkommen." (1. Joh. 1, 3-4)