Gud drar oss opp

Den samme Gud som oppdrar oss, han drar oss også opp. Den Gud som formaner og rettleder, løfter også hodet vårt og gir oss nytt mot. Kanskje det er to sider av samme sak - det ene følger det andre.

I Salmenes bok finner vi noen vitnesbyrd om å bli dratt opp av Gud:

Han rakte ut hånden fra det høye og grep meg, dro meg opp av veldige vann. (Sal. 18,17) Det er et bilde av å ha bli reddet fra den sikre død. David opplevde konkret å mer enn èn gang bli berget fra sine fiender. Det gir ham grunn til å synge, bøye seg for og lovprise Herren. Men også billedlig kan både David og vi ha opplevd det slik - at Gud griper vår hånd og drar oss opp av veldige vann. Opp av et uoversiktlig og skremmende mørke. Opp av et uoverstigelig dyp hvor vi ikke kan redde oss selv. Verset får meg også til å tenke på Peter, som fikk prøve å gå på vannet med Jesus, før han etter noen steg blir redd og begynner å synke. Det må ha vært en skrekkopplevelse - plutselig bar ikke vannet ham lenger. Da er det han roper til Jesus: "Herre, berg meg!" (Matt. 14, 30) Og Jesus rekker straks hånda ut og griper fatt i ham. Peter fikk oppleve på kroppen at "han rakte ut hånden fra det høye og grep meg, dro meg opp av veldige vann." Men det handler om noe mer også, noe som går langt utover dette livet. Det dypeste vannet å bli dratt opp fra, er det evige mørket. Hånda som griper oss, gir frelse fra fortapelse. Ingen kan frelse seg selv. Det er Guds verk med oss, i Jesus Kristus.

Davids salmer har en dimensjon som er større enn ham selv og hans liv. Mer enn tre tusen år etter, og i mange ulike kulturer verden over, blar nye fingre seg frem i Salmene og finner trøst, oppmuntring og gjenkjennelse. Jeg opphøyer deg, Herre, for du dro meg opp, du lot ikke fienden fryde seg over meg. (Sal. 30, 2) Igjen har David ropt, og Gud har hørt. Kanskje har vi ikke ytre fiender i den forstand David hadde det. Med mindre man bor i et land hvor man faktisk blir forfulgt for sin tro. Men også i vårt land, blant familie og venner, går det an å oppleve motstand eller motarbeiding av tro og trospraksis. Spesielt kristne som ikke følger "tidsånden", vil kunne merke dette.

Han dro meg opp av fordervelsens grav, opp av den dype gjørmen. Han satte mine føtter på fjell og gjorde skrittene faste. (Sal. 40, 3) Dette er et vers som har betydd mye for mange. Når jeg leser det må jeg tenke på Bjørn Eidsvågs sang, "Føtter på fjell", hvor han blant annet sier:

Jeg var i ferd med å gå under i angst og sjølforakt,
da fant du meg, da fant du meg
Livet var et ork, og jeg var i dødens makt
da fant du meg, da fant du meg.
Du hørte mine tause skrik
Du trosset mine mange svik

Du løftet meg opp av fordervelsens grav
og satte mine føtter på fjell
Du viste meg nåde istedenfor krav
Da fant jeg tilbake til meg selv

 

Jeg tror det er rett å se på "fordervelsens grav" og "den dype gjørmen" som uttrykk for grunnleggende syndeskyld, men også som uttrykk for veldig vanskelige livssituasjoner man kan komme i. Da er det godt å bli minnet om at det faktisk ikke er noe Gud heller vil enn å dra oss opp! Han vil sette oss ned på fjellgrunn, så vi kan gå trygt videre. Å la Gud gripe inn, å gjøre seg avhengig av Gud, er ikke ydmykende. Det er befriende. Ingen kan vaske gjørma av oss bedre enn ham. Ingen kan gjøre skrittene våre faste bedre enn ham. Han setter nytt mot i oss. Derfor er det siste salmeverset jeg vil ta med, et ord som vitner med jubel om akkurat det:

Men du, Herre, er et skjold for meg, du er min ære, du løfter mitt hode. (Sal. 3, 4) Det er mangt og meget som kan gjøre oss motløse her i verden. Som David gjorde, kan vi lære oss å gå til Gud med alt - stort og smått, gleder og sorger. På en vandring med Gud vil vi så erfare gode ting. Akkurat det tror jeg at jeg vil driste meg til å love. Vi vil nok oppleve at hodet synker igjen, når ting blir for tungt. Men ved å gå til ham i tro og tillit, vil vi på ny få kjenne hans hånd på hodet vårt - en hånd som løfter opp, så blikket vårt kan møte hans.