Det stedet vi tilbringer mest tid
gjennom livet, er nok boligen vår: Huset, leiligheten, hybelen, eller kanskje
hytta. I boligen oppbevarer vi mesteparten av det vi har av verdi (kanskje
utenom pengene ;-). I boligen kjenner vi oss hjemme, frie og trygge. My home is
my castle, som engelskmannen sier. Nå er det ikke alle som har et godt forhold
til hjemmet sitt, eller som trives der hvor de bor. Men i utgangspunktet er det
likevel hjemmet som er, eller burde være, den trygge plassen både
å sendes ut fra og vende tilbake til. Der er ly mot omverdenen. Et
sted å hvile og hente krefter. Et sted å kjenne seg beskyttet. Et sted å kunne låse
døra og være alene. Men også et sted å ønske andre velkommen inn. Det er
grunnleggende viktig for et menneske å ha et sted vi kan kalle hjem. Uten det
ville vi vært rotløse og villfarne. Vi trenger et senter, en magnet som trekker
oss inn der hvor vi skal være.
I Bibelen kan vi se hvordan Gud binder
seg til folket sitt og bor midt iblant dem. Guds kraft er sterkere
enn noen magnet. Israelsfolket vandret i ørkenen fulgt av Gud: Jeg vil reise
min bolig midt iblant dere og ikke ha avsky for dere. (3. Mos. 26, 11)
Moses var mellommannen som bragte videre alt Gud sa til ham, enten det var til
sorg og bot for folket, eller til glede og oppreisning: Du skal
glede deg for Herren din Guds ansikt på det stedet Herren din Gud velger ut til
bolig for sitt navn. (5. Mos. 16, 11a). I Guds bolig skulle de tilbe og ære
Gud.
Men Gud ikke bare "har" sin bolig blant menneskene, han er det
selv: En bolig er den eldgamle Gud, her nede er hans evige armer. (5.
Mos. 33, 27a) Dette bildet er utrolig vakkert, synes jeg. Den eldgamle Gud -
han som alltid har vært til - ubegripelig og mektig - han vil være bolig for
oss. Jeg ser for meg armene som strekker seg rundt jorda, strekker seg etter
oss, og spør: Vil vi ha noe med ham å gjøre? Vil vi gå inn i den boligen som
virkelig beskytter oss mot det onde? Ikke mot all verdens lidelse og nød, for
vi lever i en ufullkommen verden hvor onde ting kan ramme oss. Men Gud vil
beskytte oss mot innflytelsen fra den onde, han som Jesus
advarer mot mange steder, som kalles djevelen. Gud som gikk med Israelsfolket,
formante dem, oppdro dem og elsket dem, han vil like mye følge oss i
vår vandring gjennom livet.
Da må vi velge Gud, velge å søke
tilflukt hos ham, og han kommer oss til hjelp. Han har plass til oss, og han
spør ikke etter rang og stand. I den boligen Gud er, er det mange rom. Ingen
kan vitne bedre om det enn han som også har vært til helt fra begynnelsen, han
som var sendt av sin Far og viste oss Guds ansikt på jorda. Jesus sa:
I min fars hus er det mange rom. (Joh. 14,2)
I Johannes åpenbaring får vi glimt av
hvordan det til slutt skal bli, når alt en gang blir fullkomment: Og
jeg hørte fra tronen en høy røst som sa: "Se, Guds bolig er hos
menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal
være hos dem. Han skal være deres Gud. (Åp. 21, 3)
En bolig for evigheten er det Gud byr
oss. Ikke noe mindre! Et hus her på jorda har en begrenset levetid. Noen bygg
kan stå i mange, mange århundrer. Mange kirker gjør det. Det kommer an på
byggematerialene, arkitekturen, hvor godt de har blitt vedlikeholdt. Og om
de har vært spart for bombeangrep og ødeleggelser. Uansett står de ikke til
evig tid. Evigheten er ikke i våre menneskehender, bare i Guds. Bare den
bolig Gud selv bygger for oss, vil bli stående.
Det rare er at vi mennesker rommer noe
av den evige Gud, vi også, allerede i dette livet, her nede på jorda. Paulus
sier i 1. Kor. 3, 16: Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor
i dere? Gud rommer oss, og vi rommer noe av ham, siden vi har tatt imot den
Ånd han har gitt oss ved troen på vår Herre Jesus Kristus. Og Paulus sier i den
vakre bønnen i Efeserbrevet: Må Kristus ved troen bo i deres hjerter, og
dere stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet. (Ef, 3, 17).
Det at hans Ånd bor i oss - det er en
forunderlig nåde. For vi fortsetter å være ufullkomne. Det er verdt å komme til
Gud hver dag og be om tilgivelse. Han gir oss ikke opp, og han blir aldri lei
av at vi kommer tilbake. Han har merket oss med sitt segl og tatt oss til seg.
På jorda trenger vi nøkkel for å komme
oss inn i boligen vår. Til Guds bolig er Jesus Kristus selv vår nøkkel. Han har
låst opp en gang for alle. Det som er innenfor den døra, er skjult for oss nå.
Noe avdekker Bibelen, ofte i bilder, men det er vanskelig å fatte med vår
menneskelige forstand. Ikke noe hjem vi har hatt på jorda, kan måle seg
med eller minne om det som venter i evigheten. Å stole på det som står,
gir både trygghet og glede. Som verdens sterkeste magnet vil Guds
kraft holde oss inntil ham. Hans Ånd bor i alle som har tatt imot
ham. Og han, på sin side ... som sitter på tronen, skal reise sin bolig over
dem. (Åp. 7, 15b).
