Å ligge søvnløs er en av de ubehagelige og slitsomme erfaringene
som menneskelivet byr på. Noen har usedvanlig gode sovehjerter og kan sove
nærmest hvor som helst og når som helst. Andre sliter med søvnen i
perioder i livet eller mer kronisk. Årsakene til at søvnen ikke kommer kan være
stress, uro og bekymring. Det kan være sorg og krise, hendelser som ryster
grunnen man står på. Det kan være smerter og andre fysiske plager. Det kan være
ytre faktorer som støy, lys og varme; fortvilende nok når det fører
til at søvnen uteblir. Uten et visst minimum av søvn blir vi litt frynsete
i kantene. Man får ikke fylt opp energien man trenger for å komme igjennom
hverdagen på en god måte. Humør, hukommelse og initiativ lider. Noen får
hodepine, andre kan kjenne seg uvel eller svimmel. Søvnen hører til
primærbehovene våre. Og primærbehov som ikke blir oppfylt, tar fort alt
fokus. Som hvis man opplever ekstrem tørste - tanken på noe å drikke vil bli
altoppslukende.
Så hva kan en troende som opplever søvnløshet, gjøre? Her - som i
alle livets situasjoner - kan bønnen være den stigen som bærer over dypet. Ikke
utenom, men over
og igjennom. Prøv derfor å folde ut den stigen! I bokhylla mi på kontoret står
en bok av den kjente salmedikteren Svein Ellingsen, "Mens jeg her er tatt
til side" (Verbum 1989), med underteksten "utvalgte skriftsteder,
salmer og bønner under sykdom og motgang." Svein Ellingsen har opplevd nok
av motgang selv, og har rike skatter å dele med oss, både gjennom salmene han
selv har skrevet, og gjennom bønnene og skriftstedene han har samlet i denne
boka. Det å bruke Bibelen og skrevne bønner som man gjerne lærer seg utenat,
kan være til stor hjelp og trøst. Det kan gi en rytme i hverdagen hvor man
kjenner seg nærmere Guds puls. Han er nær deg i sitt ord. Derfor er det så
viktig å ty til det, holde det kjært, gjenta det. Enten man bruker bibelvers
eller bønner skrevet av andre, kan de hjelpe oss til å fortsette å
be med våre egne ord. Svein Ellingsen sier i forordet: "De skrevne
bønner er jo egentlig å regne som inngangsdører
til bønnens verden, hvor vi kan tale med Gud om alt."
Å be aftenbønner er ofte beroligende i seg selv. Bruk
gjerne tidebønner, barnebønner, gjenta et bibelvers eller en salme som gir
deg noe spesielt. Noen ganger kan det være nok til at søvnen kommer. I
tillit kan vi si med David i salme 4: "I fred vil jeg legge meg
ned og sove. For du, Herre, du alene lar meg hvile trygt." Å få
en sårt tiltrengt søvn er en velsignelse. Å våkne uthvilt er en
gave man vet å sette prise på, når man også har erfart det motsatte. Når gode
ting skjer, kjennes det riktig og viktig for en troende å takke Gud for det, å
gi Gud æren. Men hvordan ærer vi Gud når ting ikke går rette veien? For det hender jo at
søvnen uteblir, selv om man har bedt aldri så fromt og tillitsfullt. Å
skulle bruke den våkne tida til å fortsette å be, kan bli
et urealistisk prosjekt, fordi man gjerne er for sliten, eller
motløs, til å formulere ord. Så gir man opp litt, og Gud kjennes
langt borte. Husk da på at Gud er i stillheten også. Husk på Gud, selv om du
ikke orker å be. "Herre, jeg minnes navnet ditt om natten" (Sal. 119,
55). Man trenger ikke alltid komme med ord. Han hører sukkene våre. Han vet.
Kanskje kan det være en trøst å søke gjenkjennelse hos noen av
Bibelens skikkelser. Den hardt prøvede Job sier: "Måneder med tomhet ble
min lodd, netter med lidelse min skjebne. Så snart jeg legger meg, spør jeg:
"Når kan jeg stå opp?" Natten blir lang, til det lysner, er jeg full
av uro." (Job 7, 3-4).
Og Davids klager minner oss på at det faktisk er lov til akkurat
det - å klage: "Hvorfor er du så langt borte når jeg trenger hjelp og
skriker ut min nød? Min Gud, jeg roper om dagen, men du svarer ikke, jeg roper
om natten og får ikke ro." (Sal. 22, 2-3) Men legg merke til at
han i samme salme erkjenner også dette om Gud: "For han har ikke foraktet
den som er hjelpeløs, og ikke vendt ryggen til den som lider. Han skjulte ikke
ansiktet, men hørte da han ropte om hjelp." (Sal. 22, 25) Det kan virke
som Gud ikke hører, men han hører. Jeg kan ikke forklare Gud, men jeg tror det
er rett å si at Han ser i et lengre perspektiv enn oss. Når vi snur oss og
ser tilbake på livet, kan vi kanskje takke for at han bevarte oss tross alt.
I Svein Ellingsens bok er det et eget kapittel for bønner i
søvnløse netter. Der finnes denne bønnen (etter en eldre bønn):
"Herre, jeg ber om søvnens gave. Men om jeg blir liggende våken, hjelp meg
da, så jeg ikke fortviler. Gi at jeg kan få legge bort tankene på de vonde ting
som har vært - og bekymringene for de ting som kan komme. Lær meg å telle dine
velsignelser og takke for ethvert lys som tennes i mørket."
Å ære Gud også i motgangen, er å fortsette å holde oss
innunder vingene hans. Som David gjør både når han klager og når han priser
Gud. Å søke til ham også når ting ikke går bra i det ytre i det hele tatt, når
søvnen uteblir eller kreftene svinner bort. Å takke ham for det Jesus har
gjort for oss på korset, det viktigste av alt. Å huske på at
han en gang vil utfri oss og gi oss et hjem i sitt fullendte rike, det seirende
riket. En gang skal vi utfris fra det legemet vi har her på jorda og de
vilkårene vi lever under. Vi skal oppstå med legemer som ikke vil lide
under verken søvnløshet, sorg eller smerte. Det er verdt å vente på. Det
er verdt å glede seg over. Det er til og med verdt å vitne om, selv
om "verden" sikkert kan synes vi er rare. I salme 42 leser
vi: "Tårer er mitt brød dag og natt. Hele dagen spør de meg: "Hvor er
din Gud?" (Sal. 42, 4) Så vet salmisten likevel at det ikke stopper
der, og lar det uslokkelige håpet tale: "Hvorfor er du tynget av
sorg, min sjel, hvorfor er du urolig? Jeg vil vente på Gud! Enda en gang skal
jeg prise ham, min frelser og min Gud."
