Bli med tilbake til en annen tid:
Det er tidlig sommer i 1938. Aud, ei lita jente på snart 7 år med
lyst, krøllete hår, går i følge med moren sin, Ingvarda. De er på vei til
forsamlingshuset til læstadianerne. Fra Båtsfjord i Finnmark hvor de bor, har
de tatt hurtigruta til Skjervøy, så lokalbåt til det lille stedet Sopnes. Moren
bærer på en koffert og en veske. De kommer til bjørkeskog, grønnfargen er
fersk, trærne er høyere enn i Båtsfjord. Ved en elv stopper de for å vaske seg.
Ingvarda tar opp håndkle og såpe fra kofferten. De vasker hender og ansikt i
det kalde vannet og skifter klær. Aud har på seg en overall og
en bluse som moren har sydd. Selv om hun er jente, får hun stort sett gå i
bukser. Moren selv går med side skjørt. De spiser niste og drikker vann fra
flaske. Aud husker at hun hørte gjøken som gol, den litt hemmelighetsfulle
lyden av en sommer som rykker nærmere. Så går de til bedehuset, eller
forsamlingshuset, hvor læstadianerne skal ha møte. De har nå vært på reise i to
døgn. Litt av en"kirkevei"! Men de har jo ikke dratt så langt
bare for møtet. De skal også besøke morens slekt på Alteidet. Aud er glad for
at de har kommet frem, og for at de snart skal møte slekta.
Derfor er hun tålmodig mens tida sniker seg sakte avsted og
læstadianerne taler og taler - Aud husker fortsatt den monotone stemmen som
leser høyt fra det gamle testamentet. Lenge. Moren har sagt til henne at
hun kan få gå ut og sette seg hvis hun synes det er langdrygt, men hun må ikke
forsvinne. Fra kirketrappa hører hun salmesangen, monoton den også. Det er
ingen fart i melodiene, og det spilles ingen instrumenter til. Det er nattverd
i løpet av møtet, men den er uansett ikke for barn. Moren kommer og ser
til henne et par ganger. Etter flere timer er det pause i møtet,
og det blir satt frem noe mat og kaffe i et rom ved siden av.
Ingvarda var nok vant med disse møtene. Hun var ihvertfall
oppvokst som læstadianer. Men hennes far var en mild læstadianer, annerledes
enn mange av de andre. Noe som var viktig for ham, var å be og legge hendene på
syke, og det gjorde han med omsorg og i tillit til Guds ord. Han lot familien
pynte og ha juletre hjemme, og de fikk ha gardiner i vinduene. Det ble ikke
sett på med blide øyne av alle læstadianere. Faren døde da Ingvarda var 14 år. Han
var da 56. Han hadde visst en stund at hjertet vokste og at han ikke hadde så
lenge igjen. Så han gjorde noen forberedelser, skrev ned til kona hva hun måtte
selge for at familien skulle klare seg.
Og så ønsket han at Ingvarda, den
eldste jenta, også skulle bli en som ber for og legger hendene på syke. Han ga
henne en egen velsignelse og sa: "Du skal vite at du kan dette her, fordi
du tror. Be i tro. Vær ikke redd for å gjøre dette". Han snakket om
å oppmuntre og sette mot i den syke. Ved håndspåleggelsen skulle hun
be over den syke og si "I Faderens og Sønnens og Den hellige
ånds navn". Fadervår hørte med til slutt. Og han minnet om at det
gikk an å be flere ganger.
Med tida brukte hun dette først og fremst på sine egne barn.
Kanskje manglet hun anledninger eller frimodighet til å gjøre det mer? Aud
husker at hun la hendene på lungene hennes da hun fikk tuberkulose. Kanskje var
det med og hjalp på den lange veien til å bli frisk.
I Båtsfjord var det ingen læstadiansk forsamling. Men Ingvarda
gikk gjerne på Santalmisjonen sine møter på Fiskarheimen. Hun gikk også på
møtene til Pinsevennene, og var positivt forundret over den glade og lyse
kristentroen som ble praktisert der, så annerledes enn hos læstadianerne.
Etterhvert kom også Frelsesarmeen til stedet, og iblant var det fellesmøter
mellom alle de kristne forsamlingene. Så var hun med i kirkeforeningen, og gikk
til gudstjeneste i kirka når det kom prest ifra Vardø med noen ukers mellomrom.
Det siste var det hun hadde minst utbytte av, visstnok...
Ingvarda og Aud, min mormor og mor. Jeg tenker på hvordan
Paulus hilser og oppmuntrer Timoteus ved å nevne to viktige trosbærere i den
unge mannens liv: "Jeg husker din oppriktige tro, som først bodde i din
mormor Lois og i din mor Evnike, og jeg er overbevist om at den også bor i
deg." (2. Tim. 1, 5)
Troen lå ikke i genene til Timoteus. Heller ikke hadde den
smittet over fra moren og mormoren, eller farget av på ham. For å få del i
troen, måtte han høre evangeliet, lære om Jesus Kristus. Og han
måtte se kristent liv i praksis, få et eksempel til etterfølgelse. Dette
bidro tydeligvis Lois og Evnike med. Når Paulus tar det frem, tror jeg det
er fordi Timoteus skal løfte hodet og være stolt av det han har
fått hjemme, og av dem som ga det.
Vi har ikke alle hatt en trosbærer i livet da vi var barn. Og vi
har ikke alle vært det for egne barn eller barnebarn. Men Gud kan finne en vei til
oss og gjennom oss når som helst, hvis vi er åpne for det. Selv om
du skulle ta imot Gud seint i livet, vil det være det viktigste og mest
avgjørende valget du tar. Og du som har bedt for dine kjære i alle år, kanskje
uten å se noe særlig resultat; bare fortsett. For vi har en Gud som kan gjøre
uendelig mye mer enn det vi ber om og forstår. (Ef. 3, 20). Kanskje uten at
du vet det, ber du også for generasjoner som enda ikke har sett dagens lys. Og
bønnene dine blir hørt. De er som velduft i himmelen, som røkelse i skåler av
gull. (Åp. 5, 8) Der stiger de opp, sammen med bønnene til Lois og Evnike og
alle andre som har båret troen og gitt den videre.
