Som liten var jeg en periode veldig mørkeredd. Når
jeg husker det så godt, tror jeg det er fordi jeg også husker hva som
hjalp!
Noe av det skumleste som fantes, var å gå og legge seg i et mørkt
rom om kvelden. Hvor kom den redselen fra? Jeg var en skikkelig lesehest,
og hadde nok lest ting som ble i overkant skummelt for meg,
og som ikke var beregnet på min aldersgruppe. Jeg tror ikke jeg hadde
lampe ved senga, for det jeg husker er at jeg sto borte ved døra og skrudde av
bryteren til taklampa. Så, i stummende mørke gjaldt det å storme over gulvet,
hoppe opp i senga, trekke dyna opp til haka, folde hendene og be i full fart: "Fader
vår, du som er i himmelen. Helliget vorde ditt navn, komme ditt rike, skje din
vilje...." og så videre, til jeg var kommet
til "Amen." Da var jeg også blitt rolig. For Fadervår hjalp,
hver gang! En så rask bønnhørelse har jeg nok ikke opplevd verken før eller
siden.
Når jeg ba Fadervår, var det ingen ond makt som kunne få
tak i meg. I dette triangelet av den redde meg, mørket og Gud, stolte
jeg på at Gud alltid er størst. Han er den seirende. Han gir trygghet. Jeg
kan huske en skoletegning fra den tida også, i en kladdebok. Hva oppgaven var,
kommer jeg ikke på, men jeg hadde i alle fall tegnet ei jente i en seng i et
mørkt rom. Jeg tror jeg fikk med de foldede hendene også. Og under
hadde jeg skrevet en tekst, et vers fra en salme vi hadde lært: "Aldri
redd for mørkets makt, stjernene vil lyse. Med et Fadervår i pakt skal du aldri
gyse." Det var ikke mange salmer vi lærte i min skoletid, men "Alltid
freidig" var en av dem. Med
et Fadervår i pakt, skal du aldri gyse. Det er en fremmed ordbruk
for et barn, men jeg skjønte det på et vis. Og jeg tror jeg må ha tatt det til
meg helt konkret, som barn gjerne kan gjøre.
Seinere i livet har jeg hatt perioder der jeg har vært langt borte
fra Gud, og det har vært til tap for meg. Desto større er gleden over at
jeg fant veien tilbake igjen! Og da gleder jeg meg også over å huske at jeg var
faktisk et aktivt troende barn. Troen levde og var viktig for meg, selv om det
ikke fantes noe kristent miljø å vanke i eller noe i nærheten av det. Gud
kalte meg til tro da jeg var et lite barn. Den enkle tilliten jeg den gangen
hadde til Gud, trenger jeg fortsatt å minnes om, og fornyes i. Den tilliten
bærer meg også gjennom alt det jeg ikke forstår ved Gud.
Av og til trekker jeg mannakorn (bibelvers) fra en liten boks. Noe
av det fine med det, er at det hender jeg oppdager bibelvers som jeg ikke
kjenner så godt fra før av. En gang trakk jeg dette her, Salme 18, vers 29:
"Herre, du tenner
min lampe, min Gud lyser opp mitt mørke." Jeg syntes
det var så fint! Gud er virkelig lysets Gud. Det var jo akkurat det
jeg opplevde, i den barnslige mørkeredselen som var plagsom nok da den sto på.
Og jeg tror nok jeg har erfart det mange ganger seinere i livet også. For hva
som er "mørke", kan være så mangt. Hva det enn består i, så lyser Gud
det opp hvis jeg slipper ham til. I mitt mørke. Så mye bryr han seg om hver og
en, at han stiger inn til oss. Hans nærvær tenner vår lampe, så mørket
ikke får råde. Det nærværet finner vi gjennom å lese og bruke og stole på Guds
ord, og gå til ham med alle ting i bønn. Gud er trofast. Jesus sier noe
sant og trøsterikt til oss: "I verden har dere trengsler. Men vær
frimodige, jeg har seiret over verden!" (Joh. 16, 33). Mørket mister sin
skremmende makt når vi fester blikket på han som er seierherre - nå
og alltid og til evig tid.
