Ved Jesu kors står tre Maria'er. En av
dem er Jesu mor. Det har falt et mørke over jorda, selv om det enda er
dag. Det har falt et mørke inn i hjertet hennes, som tunge
bølger. Alt veltes rundt. Fellesskapet med de andre kvinnene er det som
gjør at hun i det hele tatt klarer å stå der. Tankene er splintret og
sønderknust. Hun ser sitt eget barn mishandlet og hånet, korsfestes som en
forbryter.
Så kommer Johannes til. Når han ser
Jesu mor under korset, blir omsorgen for henne viktigere enn hans egen smerte.
Han er der som en fysisk klippe, en Maria kan lene seg inntil når beina vil
svikte under henne. De andre disiplene er lenger unna, redde, dypt
fortvilte og i villrede. Ingen av dem hadde forstått at det var
slik Jesu liv skulle ende.
Orket Maria å løfte blikket og se
Jesus henge der, hennes egen sønn? Orket hun å la være? Jesus fester i alle
fall sitt blikk på dem, i kjærlighet. Den ømme kjærligheten som strekker
seg så ubegripelig langt ut. Ut til fiendene hans, til dem som korsfestet ham.
Til verdens ende. Den guddommelige kjærligheten, som blir forkastet av
menneskene, som blir strakt ut på et kors og slått nagler igjennom. Nå bruker
han av sine siste krefter på å si noe til moren: "Kvinne, dette er din
sønn." Og til Johannes: "Dette er din mor." Sånn blir det. Nå er
det Johannes som overtar rollen som eldste sønn. Fra nå av er hans hjem
også hennes hjem.
Livet til Jesus er i ferd med å ebbe
ut. Han pines uten at det er noe hun kan gjøre for å hjelpe ham. Kanskje minnes
hun Simeons ord i tempelet: "Se, han er satt til fall og oppreisning for
mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt - ja, også gjennom din egen
sjel skal det gå et sverd." (Luk. 2, 34-35) En gang var han en liten spire
i hennes morsliv, unnfanget på en måte neppe noen kunne tro på, utenom
Elisabeth og Sakarja. Og Josef. Ikke mange visste om englebudskapet Maria
hadde fått. Men det ble oppfylt og bekreftet, det ble kjøtt og blod. Et
foster båret av en jomfru. Unnfanget ved Den hellige ånd. Han var Guds sønn og
verdens frelser. Det visste Maria. Han var også Marias frelser. Men
samtidig var han blitt betrodd henne av Gud, betrodd henne og Josef, for
at de skulle oppfostre ham. Han som var sendt fra Himmelen, var en gang helt
avhengig av deres kjærlighet og evne til å ta vare på ham og beskytte ham fra
fare. Så sårbar var Gud, og så stor tillit viste han dem.
Som enhver mor vil hun for alltid
huske fødselen - for ikke å snakke om hendelsene etterpå. Sliten og
samtidig lettet, med det nyfødte Jesusbarnet inntil seg, får hun
besøk av hyrdene på Betlehemsmarken, som har hørt en himmelsk hærskare av
engler synge og lovprise Gud. De er overveldet, de snakker i munnen
på hverandre av glede når de forteller hva de har opplevd. De vet at de
har kommet til rett sted, og de faller på kne og hyller barnet. Hennes barn,
født på reise og under kummerlige forhold. Slik valgte Gud seg at hans
Sønn skulle komme til verden, og disse menneskene valgte han seg som de
første vitner. Det lyder en gjenklang av Marias egen lovsang: "Han støtte
herskere ned fra tronen og løftet opp de lave. Han mettet de sultne med gode
gaver, men sendte de rike tomhendte fra seg."
En gang på den årlige reisen til
Jerusalem, hadde de lett fortvilet etter Jesus på tilbaketuren. Maria glemmer
det aldri. De hadde måttet snu og gå ruta tilbake på nytt, spurt seg rundt,
lett overalt. Av en eller annen grunn kom de på å se i tempelet til slutt. Det
var selvfølgelig der han var. I sin Fars hus. De skjønte det ikke da, men Maria
tok vare på alt i hjertet sitt, grunnet på det seinere. Han var et barn som
Guds lys hvilte over, men Ikke alt var åpenbart for henne. Og i det daglige
livet var han først og fremst sønnen deres - en som vokser, modnes og lærer,
som andre barn. Som eldste sønn lærte han seg farens håndverk og hjalp til med
de yngre søsknene.
Jeg tror ikke det var hennes eget
påfunn, men en ledelse fra Gud, når hun i et bryllup i Kana gjør ham oppmerksom
på at vertskapet ikke hadde mere vin. Når hun sier til tjenerne: "Det
han sier dere, skal dere gjøre", er det profetisk tale. Det er ikke noe hun
tiltar seg, det er noe hun blir gitt. Ekkoet av det hun sier, lyder til
alle tider, til alle som vil følge Jesus: Det han sier dere, skal
dere gjøre.
Da Jesus var et lite barn, kunne Maria
trøste ham. Nå, ved korsets fot, er hun hjelpeløs. Kanskje prøver hun å nå opp
til ham med stemmen sin, selv om stemmen knapt bærer. Hun vet at Gud har en
helt spesiell plan med Jesus. Men her i dette mørket er Gud langt borte. Han
griper ikke inn. Han lar det skje. Hun hører Jesus rope ut: "Min Gud, min
Gud, hvorfor har du forlatt meg?" (Matt. 27, 46) Sverdet som Simeon
snakket om gjør et siste hogg gjennom sjelen hennes. Jesus trekker sitt
siste åndedrag. Forhenget i tempelet revner. Seinere, når de tar ham ned fra
korset får hun stryke hånda over ansiktet hans en siste gang. Over kinnet med
slagmerker, pannen hvor tornene har presset seg inn. Over de gjennomborede
hendene. Josef fra Arimatea tar ham med for å legge ham i en grav. Han og
Nikodemus svøper Jesus i linklær med velduftende salve. Maria er takknemlig for
det de gjør. Jesus har betydd mye for så mange. Ikke alle hun kjente var blant
dem som ropte "korsfest".
Så er det likevel ikke ved graven det
ender. Det Jesus hadde forutsagt, det de ikke skjønte, skjedde virkelig.
De fikk møte ham igjen. Først den gråtende Maria Magdalena og kvinnene som var
med henne, så de elleve disiplene. Trolig fikk også Jesu mor og brødrene hans
se ham etter oppstandelsen. De er iallefall en samlet flokk der vi møter Maria
i Bibelen for siste gang, i Apg. 1, 14: "Alle disse holdt trofast sammen i
bønn, sammen med noen kvinner og Maria, Jesu mor, og brødrene hans." Livet
hennes er skrevet inn i historien for alltid. Som hun sa det selv: "Fra nå
av skal alle slekter prise meg salig". Gud hadde ikke forlatt Jesus. Guds
plan, som var skjult for dem som sørget i mørket, ble fullendt i lyset. Den
lovsangen Maria en gang stemte i foran Elisabeth, kan igjen lyde, og vi
kan slutte oss til: "Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i
Gud, min frelser."
