I 1917, under den 1. verdenskrig, døde
en mann som het Oswald Chambers. Han var en engelsk feltkapellan og
andaktsskribent og tjenestegjorde blant soldater i Kairo. Etter hans død
samlet kona hans andaktene i en bok med tittelen "My utmost for His
highest" - på norsk "Alt for Ham", og denne boka har fått en vid
utbredelse i verden, er oversatt til 39 språk og trykket i nye opplag helt
fra den kom ut.
Jeg fascineres av noe denne
mannen har sagt: "Hensikten med et menneskes liv er, ifølge Chambers,
å bli helliggjort. I en av andaktene i «Alt for Ham» skriver han at et
menneskes mål er «ikke lykke, ikke helse, men hellighet. (…) Det eneste som
betyr noe er om et menneske vil akseptere den Gud som vil gjøre ham hellig.»
(Dagen, 26.12.17)
Chambers tjenestegjorde på noe som var
et fritids- og rekreasjonssted for soldater. Der tok han sjansen på å bytte ut
underholdning og konserter med bibeltimer. Kollegene hans møtte ham med
hoderystende skepsis. Men skeptikerne ble til skamme. Soldatene møtte opp i
hundretall, helt frivillig. Han hadde en personlig appell, gave til å formidle,
og ikke minst en ekte omsorg for soldatene sine både i ord og handling.
Men da han høsten 1917 fikk blindtarmsbetennelse, lot han være å søke
behandling. For han ville ikke ta opp en sykehusseng for soldatene, som jo var
menigheten hans. Til slutt ble han operert, men da var det for seint. Han døde
av komplikasjoner en tid etterpå, 43 år gammel.
Ikke lykke, ikke helse, men hellighet.
Jeg synes det er en slags trøst i de ordene. For det er så mye lidelse i
verden, både den som er langt unna og den som er midt i blant oss, og den
blir ikke borte. Jeg tenker på hellighet som en blomst som spirer vakkert og
uventet på umulige steder og hos de mest unnselige mennesker. For Gud
virker i blant oss, tross alt. Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke
overvunnet det. (Joh. 1, 5)
Hva er egentlig
helliggjørelse? For noen kan det virke som et
fremmed og litt avstøtende ord. De tenker at det har ikke noe med dem å
gjøre, det ligger altfor langt unna å oppnå. De
forbinder helliggjørelse med å leve fromt og feilfritt. Hvis vi har
det minste selvinnsikt, så vet vi at vi kommer fryktelig til kort der.
Daglig trenger vi Guds tilgivelse, for det vi har gjort galt og for det gode vi
ikke har gjort.
Men enkelt sagt er helliggjørelse
læren om hvordan vi kristne vokser og modnes i troen. Da skjønner vi at det
handler om å holde seg nært til Gud, i bønn og handling. Gud vil gjerne
samle oss inntil seg som en høne samler kyllingene under sine vinger (Matt. 23,
37). Der er vi trygge for den ondes angrep. Det er ikke å bli fratatt
lykke og helse som er den største trusselen fra den onde. Det kan snarere være
tvert imot. Har vi det for godt her i verden, tror vi kanskje at vi ikke
trenger å være innunder Guds vinger. Den onde vil gjerne ta fra oss tilliten
til Gud og hans ord, så vi fjerner oss fra ham. Bare Gud kan beskytte oss fra
den onde, men han tvinger oss ikke inn i sitt lys, sin varme og kjærlighet
- vi må gå dit selv.
Å leve et hellig liv handler om etterfølgelse
av Jesus. Ved troen på ham er vi rettferdiggjort og frelst. Livet som
så følger, legger vi i Guds hender, og lar Gud handle med oss. Jeg
tror det er det Chambers tenker på når han sier: "Det eneste som betyr noe
er om et menneske vil akseptere den Gud som vil gjøre ham hellig." Noen
opplever store og mektige ting. Andre merker ingenting, men likevel skjer det
en prosess, gjerne gradvis, og den får gå i vårt eget tempo. Det kan
også gå to skritt frem og ett tilbake. Vi drar med oss den gamle
natur, den syndige natur, så lenge vi lever. Men ved å følge Jesus og hans ord,
vil den gamle natur få mindre makt over oss. Gud jobber i oss gjennom sin
hellige Ånd og virker helliggjørelse i oss. Rart, og litt mystisk, og vi ser
det neppe så godt selv.
I Johannes 15, hvor Jesus bruker
vintre-lignelsen, sier han til disiplene: "Dere er alt rene på grunn av
det ordet jeg har talt til dere." Når jeg leser det, synes jeg at jeg kan
føle disiplenes lettelse. For det er altså ikke de som skal prestere noe. De
har lyttet til ordene hans og tatt dem til seg, hatt tillit til Jesus og alt
det som kommer ut av hans munn. De kunne nok ha tvil og anfektelser, frykt og
beven, men de valgte å stole på Jesus uansett. Så var de altså rene - og bevart
som greiner på det eneste, sanne vintreet, Jesus selv. Han sier også: "For
uten meg kan dere ingenting gjøre." Det er viktig å huske på.
Det betyr ikke at dermed skal vi sette
oss ned og gjøre ingenting, siden vi er frelste i alle fall. Etter
Jesu død gikk disiplene ut og fullførte oppdraget sitt, og de måtte
virkelig være tapre. Men de gikk ikke alene, og de måtte ikke være tapre alene.
Den hellige ånd, talsmannen som Jesus sendte, var med dem. Den samme
talsmannen, eller hjelperen eller trøsteren, er også med i dag. Vi har forskjellige
oppdrag, oppgaver og tjenester. Noen synes sikkert at de ikke kan bidra med
noen ting. Noen er ikke klar over at de gjør noe viktig og verdifullt. Kanskje
en gang når løpet er fullendt, når vi er hjemme i Himmelen, vil de se hvordan
Gud kunne virke gjennom nettopp dem, uten at de ante det.
Mange vil kanskje synes at Chambers
gjorde et dumt valg da han ikke oppsøkte lege. Hvis han hadde kommet i tide,
kunne han overlevd og fått utrettet mer. Men han gjorde sitt valg i beste
mening, i det han satte de andre først. Han ville ikke oppta noen sykehusseng
som soldatene kunne trenge, og han stolte åpenbart fullt ut på Gud. Det å miste
livet var ikke det største tapet han kunne lide. Hva som virkelig teller,
visste han jo. Ikke lykke, ikke helse, men hellighet.
