Vi må tilbake til Bibelselskapets
1930-oversettelse for å finne ordet "lønnkammer". Der står det, i
Matt. 6,6:
"Men du, når du beder, da gå
inn i ditt lønnkammer og lukk din dør og bed til din Fader, som er i lønndom,
og din Fader, som ser i lønndom, han skal lønne dig i det åpenbare."
I 2011-utgaven heter det bare
"rommet ditt". Det er litt synd, for det får ikke med seg hva slags
rom det er snakk om. På bloggen Ordfryd av Kjetil Austad finner jeg
denne definisjonen: "Rom der en er alene og uforstyrret". Han sier:
"Ordet er en oversettelse av det greske tameion, som betyr et
skjult rom (i huset), lagerrom eller skattekammer.
Ulike engelske oversettelser foreslår både inner room, private room og
closet."
Ordet lønnkammer er nok forståelig for
de fleste, og mange vil straks assosiere det med bibelstedet. Som barn kan jeg
huske at jeg forestilte meg at det rommet Jesus snakket om, var oppe i et tre -
det kom nok av ordet lønn... ;-) Jeg var kanskje ikke alene om denne
villfarelsen. Det ble jo et riktig fint bilde å tenke på; Jesus sittende i et
rom som var omgitt av greiner og grønne blader. Et lite rom, men det hadde en
dør man kunne lukke og åpne. Og der satt Jesus og ba til sin Far, som er i det
høye og i det lave, som ser over hele jorda , og som bor i
hjertet til menneskene som søker ham.
Jesus trengte av og til å være alene i
bønn. Han måtte finne sine lønnkamre den tida han hadde på jorda. Det kunne
være ute, som f.eks. i Matt. 14, 13 hvor det står at han dro i båt over til et
øde sted for å være alene. Eller tenk på bønnekampen
i Getsemane-hagen, mens disiplene sov et stykke unna.
Du kan sitte i lønnkammeret ditt på en
benk ute i hagen, eller i parken. Eller i bevegelse, på en skitur eller kanskje
en langtur i skog eller fjell med sekk på ryggen. Jeg tror det beste er å være
alene og at det er stille rundt deg. Men noen mennesker er nesten
aldri alene i løpet av en dag. Hva gjør man da? Kanskje det
gjelder å gripe de mulighetene man har.
Det går nok an å ha en
lønnkammerstund mens man gjør dagligdagse oppgaver i huset eller på jobben.
Eller sitter i bilen, bussen, på et venteværelse, et sykerom eller annet.
Nøkkelen er å stenge av larmen utenfra og alle tanker som vil forstyrre, og
bare være i stillhet hos Gud. Da kan bønnen tre frem, en forsiktig line som
forbinder deg med Gud. Denne linen kan være full av ord du har på hjertet,
eller den kan være helt stum. Den kan være fylt av sang, mismotige sukk, anger,
fortvilte rop, jubel og takk. Som i Salmenes bok, hvor alt dette
gjenspeiles. Det er verdt å komme til Gud med hele livet sånn som det er. Ikke
kan du pynte på deg selv, og ikke kan du viske ut noe. Ta til
deg det som står i Fil. 4, 6: "Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt
dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk."
Selv om jeg er opptatt av bønn, synes
jeg ikke at det alltid er lett å be på en konsentrert og hel måte. Jeg ønsker
også å bruke mer tid i ordløs bønn, bare være i Guds nærvær.
Det ligger en renselse i det å være stille for Gud - å
velge det ene nødvendige. Men hvordan finne en god praksis eller vane?
En dag fikk jeg et bilde i hodet som jeg tror hjalp meg litt på
vei. Kanskje det kan være til nytte for andre også. Jeg prøver å gjengi
det:
Jeg ser for meg at jeg er i en hule,
med høyt tak og en åpning mot himmelen. Jeg kjenner etter at jeg
sitter eller ligger godt, og det er verken for kaldt eller for varmt. Kanskje
jeg ligger på saueskinn og ser opp mot himmelen. Hvis det er mørkt, tenker jeg
meg stjerner der oppe. Det eneste jeg har å gjøre nå, er å hvile i
Guds nærvær og legge alt mitt til side. Jeg trekker pusten
dypt, trekker inn Gud, som er hellig, men ikke på en
skremmende måte. Så langt, alt vel. Men ganske snart kommer
det tanker og forstyrrer. Det er ikke til unngå - det går tross alt
ikke an å skru av hjernen... Da ser jeg for meg at en engel kommer og
blåser vekk (eller blåser ut) tanken, og tenner et lys i stedet
for. Nå legger jeg merke til lyset istedenfor tanken. Etter
hvert er den ene veggen i hula fylt av små lys. Sakte men
sikkert blir det stillere inni meg.
For å bruke dette bildet, trenger du
ikke anstrenge deg for å holde tilbake tanker. Slipp dem
heller frem, og la så engelen blåse dem bort. Det virker
i hvert fall for en stund! Kanskje vil du oppleve at noe er forandret
etterpå, at noe har funnet en slags løsning? Jeg vil gjerne understreke at jeg
ikke er "flink" til å bruke tanketeknikker. Jeg klarer bare
gjøre dette en liten stund om gangen. Etter at bildet kom av seg selv, måtte
jeg prøve meg frem når jeg skulle ta det i bruk seinere. Jeg velger å beholde
korte bibelsteder som jeg kommer på underveis. De kan jeg godt gjenta for meg
selv. For eksempel: "Tal, Herre, din tjener hører!" (1. Sam. 3,
9) eller "Kom, Herre Jesus!" (Åp. 22,20).
Ikke forvent at det skal skje noe
stort. Bare prøv å være oppmerksomt tilstede. Stillheten gir
dybde til troslivet, ting kan gro og modne. Til slutt passer det bra å
avrunde med en bønn. Kanskje kommer du på noe å be om, som du ikke ville
gjort uten den stunden i lønnkammeret? Jeg tror alle som er kristne trenger
slike stunder. Forsømmer man det, taper man noe. Jeg har nevnt de fire b'ene
før - bønn, bibel, brorskap og brødsbrytelse. Mister du noe av det, går det
sikkert bra en tid, men du kan få "mangelsykdommer" i troslivet
ditt etter hvert - det vet jeg noe om.
Gode trossannheter går aldri ut på
dato. Den hellige Anselm av Canterbury (1033-1109) har sagt:
"Kom nå, arme menneske! Legg dine
gjøremål til side en stakket stund, ta fri fra dine mange urolige tanker! Kast
dine bekymringer bak deg, og utsett de slitsomme oppgaver som venter. Gi litt
av din tid til Gud, og hvil deg i ham. Tre inn i din sjels lønnkammer, og steng
alt ute, unntatt Gud og det som kan hjelpe deg til å søke ham. Lukk døren og
søk Gud!
Tal, mitt hjerte, åpne nå din dør og
si til Gud: Jeg søker ditt åsyn; ditt åsyn er det jeg søker, Herre."
