Lysets barn

Jesus sier at vi er verdens lys (Matt. 5, 14) - og Paulus påminner oss om å leve som lysets barn. Lyset er noe iøynefallende. Det bringer med seg dagens klarhet og gjennomsiktighet. Ingen og ingenting kan skjule seg i det. Skal vi, som lysets barn, vende verdens oppmerksomhet mot oss selv? "Se på meg, hvordan jeg skinner!" Nei, sånn kan det ikke være. Det vi skal gjøre, er å stille oss sånn at vi kan reflektere lyset. En refleksbrikke som vi fester på klærne, lyser ikke av seg selv. Men når en lyskilde treffer den, gir refleksen gjenskinn. Paulus sier:

En gang var dere selv mørke, men nå – i Herren – er dere lys. Lev da som lysets barn! Lysets frukt er all godhet, rettferd og sannhet. Prøv hva som er til glede for Herren!  Ta ikke del i mørkets gjerninger, for de bærer ingen frukt. Avslør dem heller! (Ef. 5, 8-11)

En rett måte å være refleksbrikke på, er igrunnen bare å være hel. Å gå ut i mørket og være hel, så man kan være til nytte. Lyset er det som kommer fra oven. Vi kan bringe glimt av det videre så andre kan få øye på det. Jeg har lest noe fint om lysets tre virkninger (Sjur Isaksen, Ordet gjennom året II, s. 188): Lyset avslører, varmer og leder. Det er logisk, både konkret og billedlig. Lyset avslører alt urent og skittent - tenk på når vårsola flommer inn gjennom uvaskede vinduer. Slik får vi også øye på vår synd, som Peter der han faller på kne og utbryter: "Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann". Men lyset varmer også, om vi blir værende i det. Ber vi om nåde, møter Jesus oss med tilgivelse. Enten vi roper eller hvisker Herre miskunne deg over meg - Kyrie eleison, vil han høre. Han gir varme og fred. Så er han også den som leder oss på rett vei. Den som vandrer i mørket, vet ikke hvor han går hen. Følger vi Jesus, er vi trygge på å bli ledet til Guds rike.

Det gir mening når Paulus sier at lysets frukt er all godhet, rettferd og sannhet. I det kjenner jeg igjen det jeg leste om lysets virkninger. Siden lyset avslører, gir det sannhet som frukt. Det varmer, og gir godhet. Det leder, og gir rettferd. 

Slike frukter bærer altså lysets barn, når de reflekterer det lyset som har kommet til jorda. Han som holder hele verden, la seg selv i menneskers hender som et nyfødt, sårbart spedbarn. De første vitnene var noen himmelfalne gjetere på Betlehemsmarken en stille vinternatt:

Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. (Luk 2, 8-11)

Det var helt vanlig nattevakt med helt vanlige mennesker. Og vanlige sauer, som snart skulle få oppleve noe veldig uvanlig! Dagen hadde sunket til kveld, og kvelden til natt. Mørket lå som et teppe over landskapet. Gjeterne var neppe vant til å bli lagt spesielt merke til, og plutselig får de Guds lyskaster på seg. Herrens herlighet lyste om dem, står det. Hva betyr det? I ordforklaringene bak i Bibelen, finner jeg at "herlighet" står for den synlige åpenbaringen av Gud som den mektige Herren. Herligheten viser seg i en lysglans som omgir ham, ofte sammen med skyer og mørke.

Ut av skyer og mørke, trer altså Herrens herlighet frem, foran skrekkslagne hyrder. Som lysets barn lar de alt i seg avsløre, derfor blir de først redde ved Guds nærvær. Men som lysets barn lar de seg også varme i stråleglansen. De lytter til det engelen sier. De får nyte lovprisningen fra en himmelsk hærskare. Og de lar seg lede på rett vei. Den veien fører dem til en krybbe med et lite, uanseelig spedbarn. Der forteller de Maria og Josef om alt de har opplevd, og bekrefter dermed det foreldrene allerede hadde fått vite fra englers munn. Maria og Josef visste begge at dette barnet var den lovede, Guds sønn. Samtidig var det en ubegripelig sannhet, omgitt av et slør de ikke kunne trenge helt igjennom. Så godt det må ha vært når gjeterne kom og delte sin overveldende glede med dem! Barnet som Gud hadde overlatt i deres varetekt, han var virkelig verdens frelser. Lyset var kommet til jorda. Han skulle vokse gradvis til, gå inn i sin gjerning og til sist overvinne mørket.

Igjen talte Jesus til folket og sa: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.» (Joh. 8, 12)

Har vi tatt dette til hjertet, har vi all grunn til å stemme i med englekoret og med gjeterne på Betlehemsmarken:

Ære være Gud i det høyeste,

og fred på jorden

blant mennesker

Gud har glede i!

(Luk. 2, 14)

Guds bolig

Det stedet vi tilbringer mest tid gjennom livet, er nok boligen vår: Huset, leiligheten, hybelen, eller kanskje hytta. I boligen oppbevarer vi mesteparten av det vi har av verdi (kanskje utenom pengene ;-). I boligen kjenner vi oss hjemme, frie og trygge. My home is my castle, som engelskmannen sier. Nå er det ikke alle som har et godt forhold til hjemmet sitt, eller som trives der hvor de bor. Men i utgangspunktet er det likevel hjemmet som er, eller burde være, den trygge plassen både å sendes ut fra og vende tilbake til. Der er ly mot omverdenen. Et sted å hvile og hente krefter. Et sted å kjenne seg beskyttet. Et sted å kunne låse døra og være alene. Men også et sted å ønske andre velkommen inn. Det er grunnleggende viktig for et menneske å ha et sted vi kan kalle hjem. Uten det ville vi vært rotløse og villfarne. Vi trenger et senter, en magnet som trekker oss inn der hvor vi skal være.

I Bibelen kan vi se hvordan Gud binder seg til folket sitt og bor midt iblant dem. Guds kraft er sterkere enn noen magnet. Israelsfolket vandret i ørkenen fulgt av Gud: Jeg vil reise min bolig midt iblant dere og ikke ha avsky for dere. (3. Mos. 26, 11) Moses var mellommannen som bragte videre alt Gud sa til ham, enten det var til sorg og bot for folket, eller til glede og oppreisning: Du skal glede deg for Herren din Guds ansikt på det stedet Herren din Gud velger ut til bolig for sitt navn. (5. Mos. 16, 11a). I Guds bolig skulle de tilbe og ære Gud. 

Men Gud ikke bare "har" sin bolig blant menneskene, han er det selv: En bolig er den eldgamle Gud, her nede er hans evige armer. (5. Mos. 33, 27a) Dette bildet er utrolig vakkert, synes jeg. Den eldgamle Gud - han som alltid har vært til - ubegripelig og mektig - han vil være bolig for oss. Jeg ser for meg armene som strekker seg rundt jorda, strekker seg etter oss, og spør: Vil vi ha noe med ham å gjøre? Vil vi gå inn i den boligen som virkelig beskytter oss mot det onde? Ikke mot all verdens lidelse og nød, for vi lever i en ufullkommen verden hvor onde ting kan ramme oss. Men Gud vil beskytte oss mot innflytelsen fra den onde, han som Jesus advarer mot mange steder, som kalles djevelen. Gud som gikk med Israelsfolket, formante dem, oppdro dem og elsket dem, han vil like mye følge oss i vår vandring gjennom livet.

Da må vi velge Gud, velge å søke tilflukt hos ham, og han kommer oss til hjelp. Han har plass til oss, og han spør ikke etter rang og stand. I den boligen Gud er, er det mange rom. Ingen kan vitne bedre om det enn han som også har vært til helt fra begynnelsen, han som var sendt av sin Far og viste oss Guds ansikt på jorda. Jesus sa: I min fars hus er det mange rom. (Joh. 14,2)

I Johannes åpenbaring får vi glimt av hvordan det til slutt skal bli, når alt en gang blir fullkomment: Og jeg hørte fra tronen en høy røst som sa: "Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem. Han skal være deres Gud. (Åp. 21, 3)

En bolig for evigheten er det Gud byr oss. Ikke noe mindre! Et hus her på jorda har en begrenset levetid. Noen bygg kan stå i mange, mange århundrer. Mange kirker gjør det. Det kommer an på byggematerialene, arkitekturen, hvor godt de har blitt vedlikeholdt. Og om de har vært spart for bombeangrep og ødeleggelser. Uansett står de ikke til evig tid. Evigheten er ikke i våre menneskehender, bare i Guds. Bare den bolig Gud selv bygger for oss, vil bli stående.

Det rare er at vi mennesker rommer noe av den evige Gud, vi også, allerede i dette livet, her nede på jorda. Paulus sier i 1. Kor. 3, 16: Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere? Gud rommer oss, og vi rommer noe av ham, siden vi har tatt imot den Ånd han har gitt oss ved troen på vår Herre Jesus Kristus. Og Paulus sier i den vakre bønnen i Efeserbrevet: Må Kristus ved troen bo i deres hjerter, og dere stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet. (Ef, 3, 17).

Det at hans Ånd bor i oss - det er en forunderlig nåde. For vi fortsetter å være ufullkomne. Det er verdt å komme til Gud hver dag og be om tilgivelse. Han gir oss ikke opp, og han blir aldri lei av at vi kommer tilbake. Han har merket oss med sitt segl og tatt oss til seg.

På jorda trenger vi nøkkel for å komme oss inn i boligen vår. Til Guds bolig er Jesus Kristus selv vår nøkkel. Han har låst opp en gang for alle. Det som er innenfor den døra, er skjult for oss nå. Noe avdekker Bibelen, ofte i bilder, men det er vanskelig å fatte med vår menneskelige forstand. Ikke noe hjem vi har hatt på jorda, kan måle seg med eller minne om det som venter i evigheten. Å stole på det som står, gir både trygghet og glede. Som verdens sterkeste magnet vil Guds kraft holde oss inntil ham. Hans Ånd bor i alle som har tatt imot ham. Og han, på sin side ... som sitter på tronen, skal reise sin bolig over dem. (Åp. 7, 15b).

"Jeg minnes navnet ditt om natten"

Å ligge søvnløs er en av de ubehagelige og slitsomme erfaringene som menneskelivet byr på. Noen har usedvanlig gode sovehjerter og kan sove nærmest hvor som helst og når som helst. Andre sliter med søvnen i perioder i livet eller mer kronisk. Årsakene til at søvnen ikke kommer kan være stress, uro og bekymring. Det kan være sorg og krise, hendelser som ryster grunnen man står på. Det kan være smerter og andre fysiske plager. Det kan være ytre faktorer som støy, lys og varme; fortvilende nok når det fører til at søvnen uteblir. Uten et visst minimum av søvn blir vi litt frynsete i kantene. Man får ikke fylt opp energien man trenger for å komme igjennom hverdagen på en god måte. Humør, hukommelse og initiativ lider. Noen får hodepine, andre kan kjenne seg uvel eller svimmel. Søvnen hører til primærbehovene våre. Og primærbehov som ikke blir oppfylt, tar fort alt fokus. Som hvis man opplever ekstrem tørste - tanken på noe å drikke vil bli altoppslukende.

Så hva kan en troende som opplever søvnløshet, gjøre? Her - som i alle livets situasjoner - kan bønnen være den stigen som bærer over dypet. Ikke utenom, men over og igjennom. Prøv derfor å folde ut den stigen! I bokhylla mi på kontoret står en bok av den kjente salmedikteren Svein Ellingsen, "Mens jeg her er tatt til side" (Verbum 1989), med underteksten "utvalgte skriftsteder, salmer og bønner under sykdom og motgang." Svein Ellingsen har opplevd nok av motgang selv, og har rike skatter å dele med oss, både gjennom salmene han selv har skrevet, og gjennom bønnene og skriftstedene han har samlet i denne boka. Det å bruke Bibelen og skrevne bønner som man gjerne lærer seg utenat, kan være til stor hjelp og trøst. Det kan gi en rytme i hverdagen hvor man kjenner seg nærmere Guds puls. Han er nær deg i sitt ord. Derfor er det så viktig å ty til det, holde det kjært, gjenta det. Enten man bruker bibelvers eller bønner skrevet av andre, kan de hjelpe oss til å fortsette å be med våre egne ord. Svein Ellingsen sier i forordet: "De skrevne bønner er jo egentlig å regne som inngangsdører til bønnens verden, hvor vi kan tale med Gud om alt."

Å be aftenbønner er ofte beroligende i seg selv. Bruk gjerne tidebønner, barnebønner, gjenta et bibelvers eller en salme som gir deg noe spesielt. Noen ganger kan det være nok til at søvnen kommer. I tillit kan vi si med David i salme 4: "I fred vil jeg legge meg ned og sove. For du, Herre, du alene lar meg hvile trygt." Å få en sårt tiltrengt søvn er en velsignelse. Å våkne uthvilt er en gave man vet å sette prise på, når man også har erfart det motsatte. Når gode ting skjer, kjennes det riktig og viktig for en troende å takke Gud for det, å gi Gud æren. Men hvordan ærer vi Gud når ting ikke går rette veien? For det hender jo at søvnen uteblir, selv om man har bedt aldri så fromt og tillitsfullt. Å skulle bruke den våkne tida til å fortsette å be, kan bli et urealistisk prosjekt, fordi man gjerne er for sliten, eller motløs, til å formulere ord. Så gir man opp litt, og Gud kjennes langt borte. Husk da på at Gud er i stillheten også. Husk på Gud, selv om du ikke orker å be. "Herre, jeg minnes navnet ditt om natten" (Sal. 119, 55). Man trenger ikke alltid komme med ord. Han hører sukkene våre. Han vet.

Kanskje kan det være en trøst å søke gjenkjennelse hos noen av Bibelens skikkelser. Den hardt prøvede Job sier: "Måneder med tomhet ble min lodd, netter med lidelse min skjebne. Så snart jeg legger meg, spør jeg: "Når kan jeg stå opp?" Natten blir lang, til det lysner, er jeg full av uro." (Job 7, 3-4).

Og Davids klager minner oss på at det faktisk er lov til akkurat det - å klage: "Hvorfor er du så langt borte når jeg trenger hjelp og skriker ut min nød? Min Gud, jeg roper om dagen, men du svarer ikke, jeg roper om natten og får ikke ro." (Sal. 22, 2-3) Men legg merke til at han i samme salme erkjenner også dette om Gud: "For han har ikke foraktet den som er hjelpeløs, og ikke vendt ryggen til den som lider. Han skjulte ikke ansiktet, men hørte da han ropte om hjelp." (Sal. 22, 25) Det kan virke som Gud ikke hører, men han hører. Jeg kan ikke forklare Gud, men jeg tror det er rett å si at Han ser i et lengre perspektiv enn oss. Når vi snur oss og ser tilbake på livet, kan vi kanskje takke for at han bevarte oss tross alt.

I Svein Ellingsens bok er det et eget kapittel for bønner i søvnløse netter. Der finnes denne bønnen (etter en eldre bønn): "Herre, jeg ber om søvnens gave. Men om jeg blir liggende våken, hjelp meg da, så jeg ikke fortviler. Gi at jeg kan få legge bort tankene på de vonde ting som har vært - og bekymringene for de ting som kan komme. Lær meg å telle dine velsignelser og takke for ethvert lys som tennes i mørket."

Å ære Gud også i motgangen, er å fortsette å holde oss innunder vingene hans. Som David gjør både når han klager og når han priser Gud. Å søke til ham også når ting ikke går bra i det ytre i det hele tatt, når søvnen uteblir eller kreftene svinner bort. Å takke ham for det Jesus har gjort for oss på korset, det viktigste av alt. Å huske på at han en gang vil utfri oss og gi oss et hjem i sitt fullendte rike, det seirende riket. En gang skal vi utfris fra det legemet vi har her på jorda og de vilkårene vi lever under. Vi skal oppstå med legemer som ikke vil lide under verken søvnløshet, sorg eller smerte. Det er verdt å vente på. Det er verdt å glede seg over. Det er til og med verdt å vitne om, selv om "verden" sikkert kan synes vi er rare. I salme 42 leser vi: "Tårer er mitt brød dag og natt. Hele dagen spør de meg: "Hvor er din Gud?" (Sal. 42, 4) Så vet salmisten likevel at det ikke stopper der, og lar det uslokkelige håpet tale: "Hvorfor er du tynget av sorg, min sjel, hvorfor er du urolig? Jeg vil vente på Gud! Enda en gang skal jeg prise ham, min frelser og min Gud."