Luk. 3, 4: "En røst roper i
ødemarken: Rydd Herrens vei, gjør hans stier rette!"
Advent i kristen forstand handler om
bot og alvor, så vel som glede og forventning. Foran Jesus gikk
Johannes døperen for å rydde vei. Han talte på en sånn måte at folk skjønte at
de trengte omvendelse, og de trengte det enkeltvis. Selv om de hadde Abraham
til far, og Gud hadde en spesiell plan med Israelsfolket, hadde de ikke
dermed alt rett med Gud. Hver og en måtte ransake seg selv. En og en ble
de døpt med Johannes-dåpen, som var en omvendelsesdåp som ga tilgivelse for
syndene.
I adventstida er det mye rydding i hus
og hjem og institusjoner rundt omkring. Så mye er det som skal gjøres og
skaffes, at den vi venter på å feire fort kommer helt i bakgrunnen. Med velstanden
øker også pengeforbruket og gjør gapet mellom rik og fattig enda grellere. Skal
tro hva Johannes hadde sagt til det? Han som levde så enkelt og nøysomt. Han
som ga hele livet sitt for det han trodde på. Kanskje han kunne gitt oss litt
ryddehjelp - sånn at det blir plass i hjertene våre til Herren kommer? Den
egentlige julegaven lyser opp hele tilværelsen og leder oss inn til evig
liv. Den vil vi ikke bytte bort i noe annet. Det er helt klisjeaktig å si
sånt som dette, men vi trenger å gi rom til Jesus. Det er ikke noe praktrom vi
skal gjøre i stand. Innenfor døra til oss selv holder det at det er ledig.
Som det står i den nydelige salmen "Jeg synger julekvad":
"Kom, trøst meg allesinne,/ tred inn om her er smått,/ la meg deg se og
finne/, å, da har jeg det godt." Det handler om å velge det ene
nødvendige, som Maria fra Betania gjorde da hun satte seg ned ved Jesu føtter
og lyttet.
Det Johannes la på folk, var ikke
urimelig eller umulig å få til. Når forskjellige folk spurte hva de skulle
gjøre, sa han at de skulle dele det de hadde med andre, de skulle
ikke kreve inn mere penger enn det som var fastsatt, og de skulle ikke
presse penger av folk. Han tok tak i det å berike seg selv. Poengene hans er
fortsatt gyldige. Vi kan tenke over hvordan vi bruker pengene våre, evnene våre
og tida vår. Å røske opp i seg selv kan være ubehagelig. Det tror jeg folk
opplevde når Johannes forkynte også. Men man har noe igjen for det. Den
ryddejobben han kan hjelpe oss med, gir noe tilbake som er mye mer verdt
enn om vi skulle levd bare for oss selv.
Da blir det også større plass for
glede i hjertet, den gleden som Johannes er med å berede
grunnen for. Jeg tror de var glade, de som steg opp av
Jordanelva, nydøpte. Jeg ser for meg at de gned vannet ut av øynene og møtte Johannes
sitt smil. Kanskje var det en ny start, et vendepunkt. En
sånn følelse kan man ikke være i resten av livet, for det
kommer andre slags stunder, prøvelser og nedturer. Da er
det nødvendig å minne seg om hva og hvem man en gang har tatt imot, og
være tro. Lar vi det være synlig både for andre og oss selv?
Innimellom må vi rydde i skuffer og
skap hjemme, i kjeller og loft. Noen av oss utsetter det så lenge det går, men
når man først har satt i gang, er det gjerne en lettelse å kaste ut det som
ikke skal være der. Så gjelder det å sette det andre på sin rette plass, så man
lett finner det igjen. Jeg tror vi trenger å gjøre en innvendig ryddejobb
av og til også. Eller - hva med hver dag? Kanskje er det akkurat det vi
gjør når vi i Fadervår sier "tilgi oss vår skyld",
eller på andre måter ber Gud å tilgi oss og lede oss på rett
vei. Heldigvis kan vi stole på at det er ingenting han heller vil! Han står
klar til å fylle oss med det som godt er. Han har glede, fred og nåde i
favnen. Hendene er rakt ut mot oss, farshender som venter på at vi skal ta
imot. Det er sin egen Sønn han sender til vår redning. Ved å ta imot ham
får vi del i Gudsriket. Når Gudsriket begynner å slå rot inne i hjertene våre,
da får vi også satt alt det andre på sin rette plass.
Da kan vi dele forventningen i
Sakarjas lovsang, han som var far til Johannes døperen. På en poetisk
måte profeterer han om Jesu inngang i verden: "Slik skal lyset fra
det høye gjeste oss som en soloppgang og skinne for dem som bor i mørke og dødens
skygge, og lede våre føtter inn på fredens vei." (Luk. 1, 78-79)
Å Visdom,
du evige Ord som Gud har talt.
Du råder
for hele verden.
Sterk og
mild leder du alt.
Kom, lær
oss å leve klokt og rett.
Kom,
Herre, frels oss, drøy ikke lenger!
Ha
miskunn med ditt folk."
(Fra Å-antifonene, katolsk bønnebok)
