Oldefars dikt til Barbo

I dagboka si gjengir oldefar den 26. november 1888 et dikt han skrev til sin søster Barbos konfirmasjon, den 23. september samme år. Etter diktet skriver han i parentes: (Gaven var selvfølgelig en bibel.) Jeg vet ikke hva en bibel kostet i 1888, men den gjorde utvilsomt et mye større innhugg i lønningsposen enn en bibel i dag gjør. Nils Olaus var nest eldst av 9 søsken, Barbo var nest yngst (de to siste var tvillinger). Gaven ble nok sendt i posten, han kan ikke ha hatt mulighet til å reise til Bergen for en konfirmasjon.

Det rører meg hvordan han får frem viktigheten av at en bibel blir lest og brukt. Spesielt synes jeg slutten er nydelig: «Det ord, som glæde og trøst kan bringe/Den aand, som laaner Dig bønnens vinge/Det lys, som leder til Himmelen:/Alt findes her udi Bibelen». 

Han får også frem sakramentenes betydning. Men derunder er han inne på en tankegang som nok virker fremmed i vår tid – formaningen «prøv Dig selv efter Jesu ord, gaa ei uværdig til nadverdbord». Hva menes egentlig med det –  hvordan er det å forstå teologisk? Jeg fant noe om dette på bloggen til Arne Helge Teigen ved Fjellhaug Internasjonale skole, og siterer:

«Nattverden skal feires på verdig måte, slik Jesus innstiftet den. Dette betyr at det ikke skal spørres etter personlig verdighet hos dem som går til nattverd. Det er det troende mennesker som trenger Jesu nåde og tilgivelse, som skal innbys til å motta det nattverden gir. Selv om det ikke spørres etter personlig verdighet hos dem som innbys, er likevel behovet for syndenes forlatelse en forutsetning for å kunne ta imot det Gud gir gjennom nattverden. Den som tar imot nattverden uten å søke dette, drar Guds dom over seg (1 Kor 11. 29.

Enhver som vil gå til nattverd skal derfor prøve seg selv først, og stille seg selv spørsmål om en har bruk for den nåde Gud gir i nattverden. Mennesker som ikke vil prøve seg selv i lys av Guds ord, skal ikke gå til nattverd. Det samme gjelder mennesker som ikke vil bøye seg for, eller akseptere, det som Guds ord lærer om hva som er rett og galt.»

Dette får meg til å undres og tenke – er vi i våre dager FOR opptatt av at ingen skal kjenne seg utestengt fra nattverdbordet…. slik at det går på bekostning av en rett (altså bibelsk) forvaltning av sakramentet? Jeg vet ikke, men tror det er verdt å reflektere over. Det går an å gå fra den ene grøfta til den andre. Uansett, jeg har alltid tenkt at om noen spør «hva skal til for at jeg skal kunne gå til nattverd?», vil jeg gjerne svare så enkelt som: «at du ønsker å ta imot det Jesus gir». Det er Jesus selv som inviterer, i ren nåde. Ikke gå glipp av det. Da tenker jeg både på syndenes forlatelse, og fellesskap/enhet med Frelseren selv og våre trossøsken. 

Her er diktet:

Den største glæde for gavens giver
Er det, at gaven benyttet bliver.
Om gaven gjemmes og laases ned
Det ingen gavnes og glædes ved.
Og saadan er det og, kjære søster!
Med alle gaver, selv den som størst er.
Den største gave er Kristi blod,
Som han for syndere flyde lod.
Ved denne gave Guds børn frydes
I sakramentet den snart Dig bydes
Men prøv Dig selv efter Jesu ord
Gaa ei uværdig til nadverdbord.
Nu skal Du daabsløftet selv gjentage
Om Gud at elske alt ondt forsage,
Saalænge, som Du i verden bor.
Guds ord maa være Din rettesnor.
Det ord, som glæde og trøst kan bringe
Den aand, som laaner Dig bønnens vinge
Det lys, som leder til Himmelen:
Alt findes her udi Bibelen.