"I all deres trengsel var det ingen trengsel"

Trengsel - det er et slikt gammeldags ord, vi bruker det nok ikke ofte i dagligtale. Men det er et godt begrep som sier noe om hva både kristenlivet og livet generelt kan bære med seg. I overført betydning handler trengsler om lidelse/nød/pine. Opprinnelsen er i ordet trangt - "en følt tilstand av å ha altfor liten plass, som regel fordi man har altfor mange mennesker tett innpå seg". 

Trengsler har en tendens til å ta mye plass i livsrommet. Det føles trangt rundt deg når du er omringet av motgang. Jeg tror alle kan kjenne seg igjen i det i en eller annen grad. Livsglede og livsmot kan bli skjøvet inn i et lite hjørne, vanskelig å se, vanskelig å få tak i. Noen får mye å streve med og mange sår allerede fra barndommen, andre langt seinere. Jo mer motgang, jo mer alene kjenner man seg gjerne. Men det er neppe noen som seiler igjennom livet på solblank sjø og i trygge farvann hver dag, hele livet. Og om så var, ville man kanskje bli temmelig grunn.

Å gå igjennom motgang skaper medfølelse med andre som strever. Det gir erfaring med hva som hjelper og hva som ikke hjelper for å komme seg opp igjen. I Bibelen møter vi ordet trengsel mange ganger, særlig i GT. Vi ser hvordan Israelsfolket tyr til Herren i all deres nød. Mange ganger har de syndet og vendt seg bort fra Herren. Men det er ham de roper på, det er ham de håper på. Det er bare han som har den rette hjelp!

Den store profeten Jesaja sier noe veldig vakkert i kap. 63, vers 9: "I all deres trengsel var det ingen trengsel. Engelen for hans ansikt frelste dem. I sin kjærlighet og medfølelse løste han dem ut. Alltid løftet han dem opp og bar dem i gamle dager".

Han skuer tilbake på Israelsfolkets ferd med Herren, og hevder at "i all deres trengsel var det ingen trengsel." Kunne vi med hånda på hjertet ha sagt det samme om vår ferd med Herren? Det er jo et spenstig utsagn. Gud er altså så mektig, så stor, at bare vi er hos ham, så er vi trygge i trengselen. Frelst, av kjærlighet og medfølelse. Da er det egentlig ikke noen trengsel. Kanskje er det lettest å få øye på det nettopp når man ser tilbake, ikke når man står midt oppe i det som er vanskelig. For når vi står i en trengsel, har vi det trangt, enten det er synd eller sorg eller andre prøvelser vi kjemper med. Så trangt kan det være at vi slett ikke ser eller merker Guds nærvær, Guds blikk på oss, Guds hjerte som følger oss. Han tryller jo ikke bort ytre og indre påkjenninger, verken for oss eller for Israelsfolket i gamle tider.

Men profeten, som løfter blikket høyt og skuer både bakover og fremover, han minner dem på at "engelen for hans ansikt frelste dem". Det viser til den gangen de gikk fra Egypt, fulgt og ledet av en engel fra Herren, som en skysøyle om dagen og en ildsøyle om natten. "I sin kjærlighet og medfølelse løste han dem ut." Jeg tror Jesaja her også ser frem mot den endelige løsningsmannen, Jesus, som tok på seg vår skyld på korset.

"Alltid løftet han dem opp og bar dem i gamle dager." Tenk på et lite barn som faller og slår seg. Når det løftes opp av mor eller far, skriker det gjerne fortsatt. Det er jo ikke sånn at smerten, forskrekkelsen, ydmykelsen eller hva det måtte være, plutselig blir borte når det er tatt opp i trygge armer. Det som er vondt, er vondt. Men mor eller far når inn med trøst etter hvert. Selv om barnet opplevde smerte, erfarer det at det er noen som holder meg og tar vare på meg når jeg har det det vondt. Det er noen som passer på meg her i verden. En sånn Gud er Herren, den eneste Gud og vår evige Far. Vi kan ta det til oss både i nåtid, fortid og fremtid. Alltid løfter han oss opp og bærer oss.

Jeg er så glad i noe Jesus sier i de siste timene med disiplene, Joh. 16, 33: "Dette har jeg sagt dere for at dere skal ha fred i meg. I verden har dere trengsler. Men vær frimodige, jeg har seiret over verden!" Takk og pris til Gud for dette: Han gir oss fred i vår Herre Jesus. Han snakker sant;  vi har trengsler i denne verden. Vi kommer ikke utenom. Men han er seierherren vår. Han har kjempet kampen for oss. Hvordan vi kommer ut av trengslene avhenger ikke av vår egen styrke, men om vi i vår svakhet er villige til å stole på hans styrke. Vi legger vår hånd i hans, som et lite barn griper etter mors eller fars hånd. Han som evig er den samme, tar imot, løfter og bærer.