Kast all deres bekymring på ham

"Kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere." 1. Pet. 5, 7.

Dette er ett av de korte versene i Bibelen som jeg synes er verdt å lære utenat, og gjenta for seg selv ofte. For her er det en dyp sannhet som - hvis vi tar den til oss - kan modne i oss og bære god frukt. Det er ikke gjort i en fei å venne seg til å legge av seg bekymringer, og legge dem frem for Jesu føtter i stedet for. Det er kanskje noe vi må minne oss selv på daglig. Jeg tror jeg kommer til å holde på med det hele livet, for min del. Men når jeg gjør det, så er det da også fordi jeg merker at det hjelper. Det gjelder både for de små og de store tingene i livet. Ikke bare bekymringer er verdt å legge frem, men også synd, likegyldighet, mismot. 

Jeg har et bilde i hodet av at jeg kommer gående mot Jesus, og når jeg ser ham er det naturlig å bøye seg. Så jeg gjør det, jeg kneler, bøyer meg helt ned til jorda. Og hva skjer da? Jo, da ramler det av, det jeg går og bærer på skuldrene. Jeg ser det for meg som en sekk med steiner. Den lar seg ikke holde oppe lenger.

Men blir det dermed borte, det som er vondt? Må jeg ikke gjøre noe selv? Det er klart, de steinene som ramler av, fordufter ikke i løse lufta. Men jeg kan be Jesus om hjelp til å rydde i steinsamlingen. Skal jeg legge steinene et annet sted? Kan de brukes til noe - kan de hjelpe en annen? De skal i hvert fall ikke henge rundt hjertet mitt og dra meg ned. For jeg skal rette ryggen, trekke pusten, tørke tårene eller slippe tårene fri, og huske at jeg ikke skal streve alene. Husk det, du også.

Han har omsorg for oss, han vil hjelpe oss og gi oss råd i vårt indre. Så kast alle dine bekymringer på ham. Gjør det gjerne til en vane, hver morgen, hver kveld, og du vil oppdage at du har en følgesvenn som vil lede deg helt til du en dag er helt fremme, hjemme i himmelriket. Takk til den hellige, treenige Gud, som favner oss med så stor kjærlighet.

Oldefar Nils Olaus Hole har skrevet et dikt med utgangspunkt i akkurat dette bibelverset. Egentlig er det en fullstendig og sangbar salme på tre vers. (Passer på melodien til "Nå la oss takke Gud", har jeg funnet ut.)

Kast al din sorg paa ham - Som omhu for dig bærer
Sjæl, legem, liv, forstand - Han gav og siden nærer
Hans navn er kjærlighed - Ei grænser har hans magt
Sit ord han og staar ved - Tro kun, hvad han har sagt.

Kast af din sorg paa ham - Som omhu for dig bærer
Din synd, din spot og skam - Og alt hvad dig besværer
Borttag, vor Herre Krist - Som frelsernavnet bær
Tro dette fuldt og vist - Og hav din Jesus kjær.

Kast al din sorg paa ham - Som omhu for dig bærer
Ved ordets lys nok han - Dig trøster, leder, lærer
Tag trøstens lædskedrik – Og følg hans vise raad

Din sjæl i Gud opkvik  -  Kast bort din jammers graad.

(24. april 1888)

Kristi himmelfart

40 dager fulle av undring for disiplene: Jesus, mesteren deres, hadde stått opp igjen fra de døde. Graven var tom. Kvinnene var de første vitnene. Men han var ikke hos dem hver tid og stund. Nå kunne han plutselig stå i rommet, midt iblant dem, der de satt bak låste dører. Han hadde vandret fra Jerusalem til Emmaus med to av dem uten at de kjente ham igjen. Ikke før han brøt brødet skjønte de at det var ham. Og så ble han borte for dem. Tilbake i Jerusalem sammen med de andre, snakker de om dette. Med ett står han der selv og sier: "Fred være med dere!" Da blir de redde, tror at det er en ånd. Han har fortsatt naglemerkene, viser dem hender og føtter. Som for å overbevise dem om at han virkelig er der og er levende, ber han om å få noe å spise. (Luk. 24, 36-43)

En annen gang hadde han stått på stranda og ventet på dem etter en natt uten fiskefangst. (Joh. 21) Han møter dem med den forunderlige, gjenkjennbare omsorgen - i spørsmålet "Har dere ikke noe å spise, barna mine?" Han hadde fått dem til å kaste ut garnet på andre siden. Da fikk de i overflod. Først da skjønte de hvem det var, Johannes først: "Det er Herren!" Bålet han sto ved, lyste og varmet, som noe hellig. Det lå brød og fisk på glørne. Han legger på noe av fangsten deres. Det er rikelig til alle, smilene går rundt. Sannelig, det er Herren.

Den siste gangen han er sammen med dem på jorda, er også et måltid rammen (Apg. 1, 4) - som om han gir dem en forsmak på det evige livet, på den mat og drikke de en gang skal dele i himmelen, i det fullendte Gudsriket. For mens maten og drikken holder kroppen vår i live mens vi lever her, gir Jesus seg selv til oss for at vi skal leve evig. Han er brødet fra himmelen. En gang sa han til dem: "Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste." (Joh. 6, 35).

Kanskje ble de minnet om dette, de gangene de hadde måltidsfellesskap før han til slutt forlot dem. Som han hadde sagt på forhånd, skulle han forlate verden og gå til Far igjen. Men jeg tror at om de husket det, så ønsket de å utsette adskillelsen. Kanskje er det derfor de spør "Herre, er tiden nå kommet da du vil gjenreise riket for Israel?" (Apg. 1, 6). For om han skulle gjenreise riket der på jorda, så ville han bli hos dem, være i livene deres. Der og da vet de ikke at det er det siste spørsmålet de får stilt ham. Han refser dem ikke for at de ikke har skjønt mer. Tvert imot holder han fast det han har lovet før, at Den hellige ånd skal komme over dem, og sier "dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende." 

Så skjer det noe rett foran øynene deres, de ser ham for siste gang i det jordiske livet sitt. Han løftes oppover i lufta, de følger ham med blikket. Til slutt skjules han bak en sky. Hva kan ha gått igjennom hodet på dem? Kan de ha husket noe han sa den siste kvelden før han ble tatt til fange: "Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg." (Joh. 16, 16).

Det må ha vært vanskelig å slutte å se oppover. Han var ledestjernen deres. Å se ham løftes opp i lufta kan ha vært et mektig syn, men også skremmende. De to mennene i hvite klær - englene som med ett står foran dem - spør om noe som virker opplagt: "Hvorfor står dere og ser mot himmelen?" Ja, hvor skulle de ellers se? De er som barn som ser en kjær forelder forsvinne ut av syne. Kanskje gråten var nær, enda de var voksne menn (og noen kvinner)? Men englene kommer også med trøst, for de minner om at "Denne Jesus som ble tatt bort fra dere opp til himmelen, han skal komme igjen på samme måte som dere har sett ham fare opp til himmelen." (Apg. 1, 10-11). Han skal komme igjen!

Når den hellige Ånd kommer over dem om kort tid, utrustes de til å gå ut i verden og forkynne budskapet om frelse ved Jesus Kristus. Og da er det en viktig del av budskapet at Jesus skal komme igjen. Jordelivet skal ta slutt. Både for hver enkelt av oss når vi dør, og en gang for alle på den siste dag. Dommen skal falle, rettferdigheten skal skje, alt skal settes i rette stand. Vi vet ikke når, for det er ikke oss gitt å vite. Disiplene trodde kanskje at det skulle skje i deres levetid, men slik ble det ikke.

De sto altså der og så oppover, som om de håpet at han ville komme til syne igjen. Kanskje var de også litt i sjokk. Når noen som betyr alt for oss blir tatt fra oss, kan det være sånn at vi nekter å tro det. Men englene hjelper dem videre. Mesteren er borte, men disiplene skal leve sine liv ut. Og den tida må de bruke godt, for de har verdens viktigste oppdrag. De skal gjøre Jesus kjent der de bor, på nabostedene og i hele verden. Nå har vi det samme oppdraget, selv om vi ikke kan måle oss mot disse første vitnene. Hvor ubetydelige vi enn føler oss - alle kan gjøre noe for å vise andre at Jesus er veien som fører til Gud og himmelriket.

Derfor kan vi se opp mot himmelen - i håp og lengsel, og huske at han en gang skal komme igjen. Men deretter ta blikket ned på jorda og på menneskene rundt oss. Ikke som misjonsobjekter, men som medmennesker som vi kan invitere til å bli kjent med den Gud vi kjenner.

Så gjenstår det bare å vente på Den hellige ånd, som de første disiplene. Han vet hvor vi skal gå. Han vet når tida er klar. Han utruster oss og overrasker oss og minner oss om det aller viktigste når vi trenger det: "Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende." (Matt. 28, 20).