Berøring av treenigheten

Jeg holder på å lese en bok av Peter Halldorf for tida, som heter "Drikk dypt av ånden". Jeg har kommet mindre enn halvveis, og jeg må lese langsomt, for Peter Halldorfs tanker går både høyt og dypt, og jeg tar ikke alt inn umiddelbart. Men jeg synes det er verdt å lese noen setninger om igjen, for jeg merker at han som skriver øser av en innsikt som både er bibelbasert og preget av et liv i Ånden. Jeg får et innblikk i at treenigheten er en relasjon mellom Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, en levende, vedvarende kjærlighetsrelasjon fra evighet til evighet. En "trinitarisk dans".

Her om dagen leste jeg noe som umiddelbart ga mening. Han sier at kirkefaderen Ireneus sammenligner Sønnen og Ånden med "Guds to hender".

Da kom jeg til å tenke på sykesalvingen. Jeg har ikke jobbet så lenge som diakon, men ved de få anledninger jeg har fått gjøre en sykesalving, har jeg opplevd det som en dypt meningsfylt og vakker handling. Jeg har fulgt den tradisjonen som salver både i pannen og hendene. Da sier jeg: "Etter Guds ord salver jeg deg med olje i Faderens, Sønnens og Den hellige Ånds navn" mens jeg tegner korset først i pannen, så i høyre og venstre håndflate.

Det slo meg etter å ha lest Ireneus sammenligning, at på denne måten har jeg fått lov til å tegne treenigheten på kroppen til den syke. Sønnen og Ånden tegnes i hendene, de som er Guds hender på jorda og utfører det han vil.

Peter Halldorf sier også noe om salving: "Salvingen med olje forsterker den kristne tros "kroppslige" side, noe som dypest sett hører sammen med inkarnasjonen - Gud blir materie - og øker innsikten i hva Den hellige ånds nærvær i vårt liv betyr."(Side 62).

Og han sier: "Den fysiske berøringen av oljen på kroppen hjelper troen å åpne seg for den gave som rekkes oss: Åndens vennskap." (Side 63).

Alt som har med Gud å gjøre, har så lett for å bli abstrakt for oss. Ikke minst det som har med treenigheten å gjøre, fordi det er en så stor utfordring for tanken. Men vi har en Gud som steg ned til jorda, delte våre kår, berørte syke og helbredet dem. Med det har han gitt oss - også oss som lever lenge etter Jesu tid - en forsmak på evigheten hos seg, hvor det ikke skal være sykdom, sorg og lidelse. Og mens vi lever her, gir han oss over i hverandres omsorg. Å salve er en del av den omsorgen. Sykesalvingen springer ut fra en tradisjon i de unge menighetene, slik som vi kan lese om i Jakobs brev (5, 14-15), dette leses også alltid før salvingen.

Hva som skjer med den syke, har jeg ikke innflytelse over. Jeg kan få lov til å tro at den treenige Gud setter sitt fingeravtrykk på den som i tro tar imot salvingen. Så kan det skje en åpning mot noe nytt, noe bedre. Jeg kan håpe at den syke opplever en bedring på kropp, sjel og ånd. Om så ikke skjer, er det likevel enda mer verdifullt om den som er syk kjenner overgivelse og tillit til Gud med hele seg. For det er noe som varer. Til sist skal vi alle dø, og de fleste vil oppleve lidelse i en eller annen grad. Men tilliten til Gud kan bære oss igjennom også det som er tungt. Å oppleve at han er en trofast følgesvenn også i de dype dalene, kan gi en uforklarlig ro, nesten som et fysisk nærvær. Som når et teppe legger seg lunt og trygt rundt oss.

Den treenige Gud er ikke til å forstå med intellektet. Kanskje erfarer vi best med sansene, om enn stykkevis og delt. Med de fysiske sansene kan vi blant annet ta inn alt det gode i skaperverket. Den mer intuitive, skjulte sansen kan gi oss lengsel mot Gud og søken til Bibelens ord, som Ånden viser oss er sanne og livgivende. Gud er og har vært og forblir - som Fader, Sønn og Hellig ånd. Personene i treenigheten samvirker til vår frelse, om vi bare vil gripe den.

Kanskje ser vi det mest når vi snur oss og ser tilbake på livet vårt - sporene etter han som alltid har vært der. På ulike måter har han virket inn i livet, og latt oss skue mer og mer av seg.