Ryddehjelp

Luk. 3, 4: "En røst roper i ødemarken: Rydd Herrens vei, gjør hans stier rette!"

Advent i kristen forstand handler om bot og alvor, så vel som glede og forventning. Foran Jesus gikk Johannes døperen for å rydde vei. Han talte på en sånn måte at folk skjønte at de trengte omvendelse, og de trengte det enkeltvis. Selv om de hadde Abraham til far, og Gud hadde en spesiell plan med Israelsfolket, hadde de ikke dermed alt rett med Gud. Hver og en måtte ransake seg selv. En og en ble de døpt med Johannes-dåpen, som var en omvendelsesdåp som ga tilgivelse for syndene.

I adventstida er det mye rydding i hus og hjem og institusjoner rundt omkring. Så mye er det som skal gjøres og skaffes, at den vi venter på å feire fort kommer helt i bakgrunnen. Med velstanden øker også pengeforbruket og gjør gapet mellom rik og fattig enda grellere. Skal tro hva Johannes hadde sagt til det? Han som levde så enkelt og nøysomt. Han som ga hele livet sitt for det han trodde på. Kanskje han kunne gitt oss litt ryddehjelp - sånn at det blir plass i hjertene våre til Herren kommer? Den egentlige julegaven lyser opp hele tilværelsen og leder oss inn til evig liv. Den vil vi ikke bytte bort i noe annet. Det er helt klisjeaktig å si sånt som dette, men vi trenger å gi rom til Jesus. Det er ikke noe praktrom vi skal gjøre i stand. Innenfor døra til oss selv holder det at det er ledig. Som det står i den nydelige salmen "Jeg synger julekvad": "Kom, trøst meg allesinne,/ tred inn om her er smått,/ la meg deg se og finne/, å, da har jeg det godt." Det handler om å velge det ene nødvendige, som Maria fra Betania gjorde da hun satte seg ned ved Jesu føtter og lyttet.

Det Johannes la på folk, var ikke urimelig eller umulig å få til. Når forskjellige folk spurte hva de skulle gjøre, sa han at de skulle dele det de hadde med andre, de skulle ikke kreve inn mere penger enn det som var fastsatt, og de skulle ikke presse penger av folk. Han tok tak i det å berike seg selv. Poengene hans er fortsatt gyldige. Vi kan tenke over hvordan vi bruker pengene våre, evnene våre og tida vår. Å røske opp i seg selv kan være ubehagelig. Det tror jeg folk opplevde når Johannes forkynte også. Men man har noe igjen for det. Den ryddejobben han kan hjelpe oss med, gir noe tilbake som er mye mer verdt enn om vi skulle levd bare for oss selv.

Da blir det også større plass for glede i hjertet, den gleden som Johannes er med å berede grunnen for. Jeg tror de var glade, de som steg opp av Jordanelva, nydøpte. Jeg ser for meg at de gned vannet ut av øynene og møtte Johannes sitt smil. Kanskje var det en ny start, et vendepunkt. En sånn følelse kan man ikke være i resten av livet, for det kommer andre slags stunder, prøvelser og nedturer. Da er det nødvendig å minne seg om hva og hvem man en gang har tatt imot, og være tro. Lar vi det være synlig både for andre og oss selv?

Innimellom må vi rydde i skuffer og skap hjemme, i kjeller og loft. Noen av oss utsetter det så lenge det går, men når man først har satt i gang, er det gjerne en lettelse å kaste ut det som ikke skal være der. Så gjelder det å sette det andre på sin rette plass, så man lett finner det igjen. Jeg tror vi trenger å gjøre en innvendig ryddejobb av og til også. Eller - hva med hver dag? Kanskje er det akkurat det vi gjør når vi i Fadervår sier "tilgi oss vår skyld", eller på andre måter ber Gud å tilgi oss og lede oss på rett vei. Heldigvis kan vi stole på at det er ingenting han heller vil! Han står klar til å fylle oss med det som godt er. Han har glede, fred og nåde i favnen. Hendene er rakt ut mot oss, farshender som venter på at vi skal ta imot. Det er sin egen Sønn han sender til vår redning. Ved å ta imot ham får vi del i Gudsriket. Når Gudsriket begynner å slå rot inne i hjertene våre, da får vi også satt alt det andre på sin rette plass. 

Da kan vi dele forventningen i Sakarjas lovsang, han som var far til Johannes døperen. På en poetisk måte profeterer han om Jesu inngang i verden: "Slik skal lyset fra det høye gjeste oss som en soloppgang og skinne for dem som bor i mørke og dødens skygge, og lede våre føtter inn på fredens vei." (Luk. 1, 78-79)

Å Visdom, du evige Ord som Gud har talt.

Du råder for hele verden.

Sterk og mild leder du alt.

Kom, lær oss å leve klokt og rett.

Kom, Herre, frels oss, drøy ikke lenger!

Ha miskunn med ditt folk."

(Fra Å-antifonene, katolsk bønnebok)

Oldefars dikt til Barbo

I dagboka si gjengir oldefar den 26. november 1888 et dikt han skrev til sin søster Barbos konfirmasjon, den 23. september samme år. Etter diktet skriver han i parentes: (Gaven var selvfølgelig en bibel.) Jeg vet ikke hva en bibel kostet i 1888, men den gjorde utvilsomt et mye større innhugg i lønningsposen enn en bibel i dag gjør. Nils Olaus var nest eldst av 9 søsken, Barbo var nest yngst (de to siste var tvillinger). Gaven ble nok sendt i posten, han kan ikke ha hatt mulighet til å reise til Bergen for en konfirmasjon.

Det rører meg hvordan han får frem viktigheten av at en bibel blir lest og brukt. Spesielt synes jeg slutten er nydelig: «Det ord, som glæde og trøst kan bringe/Den aand, som laaner Dig bønnens vinge/Det lys, som leder til Himmelen:/Alt findes her udi Bibelen». 

Han får også frem sakramentenes betydning. Men derunder er han inne på en tankegang som nok virker fremmed i vår tid – formaningen «prøv Dig selv efter Jesu ord, gaa ei uværdig til nadverdbord». Hva menes egentlig med det –  hvordan er det å forstå teologisk? Jeg fant noe om dette på bloggen til Arne Helge Teigen ved Fjellhaug Internasjonale skole, og siterer:

«Nattverden skal feires på verdig måte, slik Jesus innstiftet den. Dette betyr at det ikke skal spørres etter personlig verdighet hos dem som går til nattverd. Det er det troende mennesker som trenger Jesu nåde og tilgivelse, som skal innbys til å motta det nattverden gir. Selv om det ikke spørres etter personlig verdighet hos dem som innbys, er likevel behovet for syndenes forlatelse en forutsetning for å kunne ta imot det Gud gir gjennom nattverden. Den som tar imot nattverden uten å søke dette, drar Guds dom over seg (1 Kor 11. 29.

Enhver som vil gå til nattverd skal derfor prøve seg selv først, og stille seg selv spørsmål om en har bruk for den nåde Gud gir i nattverden. Mennesker som ikke vil prøve seg selv i lys av Guds ord, skal ikke gå til nattverd. Det samme gjelder mennesker som ikke vil bøye seg for, eller akseptere, det som Guds ord lærer om hva som er rett og galt.»

Dette får meg til å undres og tenke – er vi i våre dager FOR opptatt av at ingen skal kjenne seg utestengt fra nattverdbordet…. slik at det går på bekostning av en rett (altså bibelsk) forvaltning av sakramentet? Jeg vet ikke, men tror det er verdt å reflektere over. Det går an å gå fra den ene grøfta til den andre. Uansett, jeg har alltid tenkt at om noen spør «hva skal til for at jeg skal kunne gå til nattverd?», vil jeg gjerne svare så enkelt som: «at du ønsker å ta imot det Jesus gir». Det er Jesus selv som inviterer, i ren nåde. Ikke gå glipp av det. Da tenker jeg både på syndenes forlatelse, og fellesskap/enhet med Frelseren selv og våre trossøsken. 

Her er diktet:

Den største glæde for gavens giver
Er det, at gaven benyttet bliver.
Om gaven gjemmes og laases ned
Det ingen gavnes og glædes ved.
Og saadan er det og, kjære søster!
Med alle gaver, selv den som størst er.
Den største gave er Kristi blod,
Som han for syndere flyde lod.
Ved denne gave Guds børn frydes
I sakramentet den snart Dig bydes
Men prøv Dig selv efter Jesu ord
Gaa ei uværdig til nadverdbord.
Nu skal Du daabsløftet selv gjentage
Om Gud at elske alt ondt forsage,
Saalænge, som Du i verden bor.
Guds ord maa være Din rettesnor.
Det ord, som glæde og trøst kan bringe
Den aand, som laaner Dig bønnens vinge
Det lys, som leder til Himmelen:
Alt findes her udi Bibelen.

"I all deres trengsel var det ingen trengsel"

Trengsel - det er et slikt gammeldags ord, vi bruker det nok ikke ofte i dagligtale. Men det er et godt begrep som sier noe om hva både kristenlivet og livet generelt kan bære med seg. I overført betydning handler trengsler om lidelse/nød/pine. Opprinnelsen er i ordet trangt - "en følt tilstand av å ha altfor liten plass, som regel fordi man har altfor mange mennesker tett innpå seg". 

Trengsler har en tendens til å ta mye plass i livsrommet. Det føles trangt rundt deg når du er omringet av motgang. Jeg tror alle kan kjenne seg igjen i det i en eller annen grad. Livsglede og livsmot kan bli skjøvet inn i et lite hjørne, vanskelig å se, vanskelig å få tak i. Noen får mye å streve med og mange sår allerede fra barndommen, andre langt seinere. Jo mer motgang, jo mer alene kjenner man seg gjerne. Men det er neppe noen som seiler igjennom livet på solblank sjø og i trygge farvann hver dag, hele livet. Og om så var, ville man kanskje bli temmelig grunn.

Å gå igjennom motgang skaper medfølelse med andre som strever. Det gir erfaring med hva som hjelper og hva som ikke hjelper for å komme seg opp igjen. I Bibelen møter vi ordet trengsel mange ganger, særlig i GT. Vi ser hvordan Israelsfolket tyr til Herren i all deres nød. Mange ganger har de syndet og vendt seg bort fra Herren. Men det er ham de roper på, det er ham de håper på. Det er bare han som har den rette hjelp!

Den store profeten Jesaja sier noe veldig vakkert i kap. 63, vers 9: "I all deres trengsel var det ingen trengsel. Engelen for hans ansikt frelste dem. I sin kjærlighet og medfølelse løste han dem ut. Alltid løftet han dem opp og bar dem i gamle dager".

Han skuer tilbake på Israelsfolkets ferd med Herren, og hevder at "i all deres trengsel var det ingen trengsel." Kunne vi med hånda på hjertet ha sagt det samme om vår ferd med Herren? Det er jo et spenstig utsagn. Gud er altså så mektig, så stor, at bare vi er hos ham, så er vi trygge i trengselen. Frelst, av kjærlighet og medfølelse. Da er det egentlig ikke noen trengsel. Kanskje er det lettest å få øye på det nettopp når man ser tilbake, ikke når man står midt oppe i det som er vanskelig. For når vi står i en trengsel, har vi det trangt, enten det er synd eller sorg eller andre prøvelser vi kjemper med. Så trangt kan det være at vi slett ikke ser eller merker Guds nærvær, Guds blikk på oss, Guds hjerte som følger oss. Han tryller jo ikke bort ytre og indre påkjenninger, verken for oss eller for Israelsfolket i gamle tider.

Men profeten, som løfter blikket høyt og skuer både bakover og fremover, han minner dem på at "engelen for hans ansikt frelste dem". Det viser til den gangen de gikk fra Egypt, fulgt og ledet av en engel fra Herren, som en skysøyle om dagen og en ildsøyle om natten. "I sin kjærlighet og medfølelse løste han dem ut." Jeg tror Jesaja her også ser frem mot den endelige løsningsmannen, Jesus, som tok på seg vår skyld på korset.

"Alltid løftet han dem opp og bar dem i gamle dager." Tenk på et lite barn som faller og slår seg. Når det løftes opp av mor eller far, skriker det gjerne fortsatt. Det er jo ikke sånn at smerten, forskrekkelsen, ydmykelsen eller hva det måtte være, plutselig blir borte når det er tatt opp i trygge armer. Det som er vondt, er vondt. Men mor eller far når inn med trøst etter hvert. Selv om barnet opplevde smerte, erfarer det at det er noen som holder meg og tar vare på meg når jeg har det det vondt. Det er noen som passer på meg her i verden. En sånn Gud er Herren, den eneste Gud og vår evige Far. Vi kan ta det til oss både i nåtid, fortid og fremtid. Alltid løfter han oss opp og bærer oss.

Jeg er så glad i noe Jesus sier i de siste timene med disiplene, Joh. 16, 33: "Dette har jeg sagt dere for at dere skal ha fred i meg. I verden har dere trengsler. Men vær frimodige, jeg har seiret over verden!" Takk og pris til Gud for dette: Han gir oss fred i vår Herre Jesus. Han snakker sant;  vi har trengsler i denne verden. Vi kommer ikke utenom. Men han er seierherren vår. Han har kjempet kampen for oss. Hvordan vi kommer ut av trengslene avhenger ikke av vår egen styrke, men om vi i vår svakhet er villige til å stole på hans styrke. Vi legger vår hånd i hans, som et lite barn griper etter mors eller fars hånd. Han som evig er den samme, tar imot, løfter og bærer.