Arve evig liv

(Luk. 10, 25-37)

Mester, sier han. Det lyder ærbødig. Og han er mester, Jesus, ikke bare for de tolv nærmeste. Han har en stor tilhengerskare, og mange lytter nysgjerrig - også de lovkyndige. Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv? Jeg synes den lovkyndige kommer med et vesentlig spørsmål. Jeg prøver å se for meg at jeg er en i folkemengden. Kanskje jeg har lett etter Jesus, forsøkt flere ganger å komme så nær at jeg kan høre hva han underviser om. Og nå er jeg der, endelig! Jeg tror ikke jeg hadde tort å spørre om noe som helst, bare lyttet i stillhet. Så når den lovkyndige spør, er jeg så glad for at han spør om det jeg har på hjertet. Jeg vet ikke om jeg får med meg at han spør for å sette Jesus på prøve. Jeg vil bare høre hva Jesus svarer. Dette handler om hvordan vi skal tilbringe evigheten. Det er det viktigste av alt. 

Men Jesus sender et spørsmål tilbake til den lovkyndige, hvor han ber ham finne svaret i loven selv. Og jeg blir spent på hva den lovkyndige svarer. Loven er jo svær og mangfoldig. Hva skal han trekke frem? Jeg kjenner høytidsstemning og glede ved å høre de vakre ordene i de to budene. Jeg fornemmer at her er selve essensen i loven, han har svart rett. Og Jesus bekrefter det. Men den lovkyndige virker ikke fornøyd. Han virker litt forurettet. Som om han hadde sett for seg en diskusjon han kunne vinne. Så han gir seg ikke helt, han spør hvem er så min neste?

Det kommer en stillhet som får meg til å holde pusten. Angrer han allerede spørsmålet sitt, den lovkyndige? For Jesus har bekreftet at han har svart rett. Nå byr han på en lignelse som utfordrer ham på om han ville ha gjort rett.

I takt med at historien skrider frem, kjenner jeg at jeg både overraskes, gleder meg, og at hjertet synker i livet på meg. Jeg overraskes over at det er en samaritan som er helten i historien. Jødene omgikkes ikke samaritanerne, de så på dem som urene, de hadde en annen gudsdyrkelse. Datidens religiøse frontfigurer, presten og levitten gikk bare rett forbi den stakkars mannen, tenk på det - for en skam! Gud har jo fått tydelig frem gjennom Moses og profetene, at man skal ta seg av de svake. Jeg ser meg rundt i forsamlingen, er det noen fra presteskapet der - og hva tenker de nå? Kan jeg se noen ansikter som virker støtt? Jeg gleder meg likevel over at mannen fikk hjelp, og det av en helt fremmed. Den barmhjertige samaritanen gjør alt han kan for et menneske han ikke kjenner, og som ikke kan gi noe tilbake. Attpåtil, når han selv må dra videre, sørger han for at mannen fortsatt får hjelp. Det gjør han ved å avtale med verten, og betale ham for det. Han handler altså som om det var en kjær, nær slektning han kom over på veien. Det gjør at hjertet synker i livet på meg, for nå begynner jeg å tenke på "hva ville jeg ha gjort? Hvor langt hadde jeg strukket meg?" 

Gå du og gjør som han, sier Jesus. Eller han kunne like godt sagt: Gjør som meg. For ingen andre kan fullt ut være som den barmhjertige samaritanen. Noen mennesker ofrer riktignok alt for andre, til og med livet. Noen har gjort det for helt fremmede. Men heller ikke det betyr at man fullt ut mestrer lovens krav. Og hvem kan fullt og helt oppfylle det første budet som trekkes frem her - du skal elske Gud - av hele ditt hjerte, din sjel, av all din kraft og forstand...? Så hele og fullkomne er vi ikke. Vi er syndige mennesker som igjen og igjen trenger tilgivelse, både for det gale vi har gjort og for det gode vi har unnlatt å gjøre.

Det er derfor vi trenger frelse for å arve evig liv. Vi kan ikke streve oss frem til det på lovens vei. Denne frelsen har Jesus rakt ut til oss da han tok på seg all vår skyld på korset. Han seiret over døden og djevelen. Han sa: "Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg." (Joh. 12, 32). Alle som vil, får del i dette evige livet. Det er det som er nåde. Det er mulig å vende seg bort og si nei. Mange gjør det. Men det er ikke mulig å få "nei" fra Jesus om du faller ned for ham og ber om frelsens gave. Han holder ikke sine gaver tilbake. Den som kommer til meg, vil jeg aldri støte bort. (Joh. 6, 37).

Betyr det så at dermed er det ikke så nøye med å gjøre slik Jesus ber oss om, "gå du og gjør som han"? Jo, det er viktig. For det handler om å være en Jesu etterfølger. Hvis jeg elsker Jesus, så må jeg ta ordene hans på alvor. Også de ordene jeg ikke helt forstår, og også der jeg tenker at "det klarer jeg ikke uansett".

Ville jeg i det hele tatt ha stoppet for å sjekke om det var liv, om det var jeg som kom forbi den forkomne mannen? Jeg skulle gjerne ha svart ubetinget ja på det. Men jeg kan tenke meg situasjoner hvor jeg ville ha nølt. Strekningen mellom Jerusalem og Jeriko var øde og ikke helt ufarlig. Det kan hende at jeg ville ha angret på at jeg ikke tok en annen vei. "Nå som jeg har sett ham, blir jeg nødt til å hjelpe". Et bedre menneske er jeg ikke. Jeg bærer på mine egne svakheter, de har en viss tyngde. 

Jeg hadde ikke klart å løfte mannen opp på eselet. Men jeg kunne løpt etter hjelp. Jeg kunne også ha forbundet sårene hans. Kanskje hadde jeg ikke hatt krefter til å sitte nattevakt over ham, men hadde visst om andre som kunne bidratt. Hvis jeg var rik, ville jeg ha betalt verten alene. Hvis jeg var fattig, kunne jeg ha gitt det jeg hadde å avse, for hvis flere bidro kunne vi til sammen ha skaffet det han trengte. Sånn går det an å tenke. Ingen kan gjøre alt alene. Men vi kan bruke hodene og hjertene og hendene våre, og til sammen gjøre en innsats. For vår neste, det får Jesus tydelig frem - er hvem som helst som trenger oss. Den gylne regel skinner i mot oss i lignelsen: Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem. (Matt. 7, 12).

Så kan vi også stole på at den barmhjertige Jesus selv bryr seg så mye om hver og en av oss, at han aldri vil gå forbi, men løfte oss opp, forbinde sårene våre og bringe oss hjem - hjem til himmelen. For han har betalt for oss, til evig tid.