Først visnet
fargene
Så sloktes
stemmene,
fottrinnene
over gulvet,
gråten bak
dørene
Pusten fant
ikke veien
Hjertet la
seg ned
i skyggen
sin
Jeg var død,
men skulle leve
men skulle leve
Ørene hørte
stemmen som
reiste meg opp
Øynene møtte
blikket som holder verden
Det kalde
gulvet
jublet under
føttene mine
Blodet fant
igjen sine veier
i forundring
Jeg var død,
og i døden var Han
lyset som
åpner døra,
vannet som lindrer
og fyller,
brødet som
gir liv,
og fargene som
regnbuen
bærer i evigheten
