Hele 613 bud hadde (har) jødene å forholde seg til. 248 bud og 365
forbud. Og oppå dem kommer det som kalles den muntlige loven - som er
tilleggsforskrifter, samt restriksjoner som skal hindre at man uforvarende
kommer til å bryte et av budene. Budene griper inn i hverdagen på en
detaljert måte. Selv for en skriftlærd må det ha vært vanskelig å sette seg inn
i alt, og gjøre riktige fortolkninger av budene. Siden det å holde loven
var avgjørende for å være i et rett forhold til Gud, ble det desto viktigere å
ha en rett forståelse av den. Jeg vet ikke om det er av oppriktig interesse -
ydmyk religiøs iver - den skriftlærde spør Jesus, eller om det er for å
sette ham på prøve (Matt. 22, 35), når han kommer med dette: Hvilket bud er det
første av alle? (Eller største). Det kan høres ut som en elev som ber læreren
gi et sammendrag av et vanskelig stoff. Hva koker det hele ned til, hva er det
vesentligste?
Jesus gir et svar, og det er ikke tvetydig. Det kommer fra en som
vet, en som kjenner Guds
vilje. Han begynner med å sitere den jødiske trosbekjennelsen, Hør
Israel.. (Sjemà Israel). Den som alle troende jøder fremsier morgen og kveld.
Først bekjennelsen av at Herren vår Gud er èn, så et påbud om å elske ham. Så
tar han frem et annet bud, som står et annet sted i Mosebøkene, hvor det
opptrer i en bisetning: Du skal elske sin neste som deg selv. (3.
Mos. 19, 18). Også et påbud. Og det er tydelig at de henger
sammen. Ikke noe annet bud er større enn disse, sier Jesus. I Matteus-versjonen
føyer han til: På disse to budene hviler hele loven og profetene. (Matt 22,
40). Det er en ganske grei klargjøring, vil jeg si. Alt Gud
har villet lære folket for å lede dem på rett
vei, hviler på kjærlighet, drives av kjærlighet. Men om det er
klart - er det dermed enkelt?
Hvis vi trekker den slutning at bare vi skrur følelsene
våre på full styrke, så klarer vi nok å holde disse budene - da er vi på
villspor! Vi forbinder nok det å elske med en bestemt følelse.
Fortrinnsvis en følelse som er forbeholdt noen få. Noen kan riktignok synes det
er lett å inkludere Gud på den lista. Men alle mulige slags mennesker, dem
vi kjenner og dem vi ikke kjenner... det er litt for drøyt. Vi kan da ikke gå
rundt og elske dem, eller var det Guds mening at vi skulle det? Det er nok
viktig å skjelne mellom ulike typer kjærlighet her. Vi har bare ett ord for det
på norsk. Men på gresk var det flere. Og ordet som er brukt her er agape. Det
er den kjærligheten som ikke søker sitt eget. Den uselviske kjærligheten. Den
guddommelige kjærligheten, om man vil. Og den viser seg i holdning og handling,
ikke først og fremst i følelser. Ikke at følelser ikke også kan være med i
bildet. Men det er hvordan vi møter andre, hva vi konkret gjør og hvordan vi
ser på dem, som er det avgjørende.
Det er altså gjennom holdninger og handlinger vi skal
vise vår kjærlighet til Gud og vår neste. Vel og bra,
men blir det enklere av den grunn? Jeg vet ikke det. Om jeg gransker
meg selv, synes jeg i grunnen jeg stryker på kjærlighetstesten, enten
jeg måler den i følelser, handling eller holdning. Jeg har ikke mye å
skryte av. Og jeg innser også straks at det er bedre å se på Jesus enn på seg
selv. For han døde for alle mine synder, og blant dem er også denne: å ikke
evne å elske verken Gud eller andre som jeg skulle. Det betyr ikke at jeg ikke
skal strekke meg etter det, vokse i det. Men jeg kan aldri nå det, fullt og
helt. Jesus kunne, for han var syndfri, og han var i Guds sted på jorda.
Og Gud er kjærlighet. Det tror jeg på. Det betyr at jeg kan ta
min tilflukt til Jesus, i ett og alt. Jeg kan prøve å følge ham.
Jeg vil ta vare på hans ord, og jeg kan be om hjelp til at det skal lede
meg konkret i hverdagen.
Men jeg kan ikke elske noen fullkomment, etter Guds målestokk. Det
kan ingen av oss. Det er derfor vi trenger Guds nåde. Vi kommer ikke inn
i himmelriket av vår egen makt og kraft, ved våre egne gjerninger,
men fordi Jesus har åpnet den døra for oss.
Tilbake til den skriftlærde. Ofte kan vi se i
evangeliene at de skriftlærde går hardt ut mot Jesus (og motsatt). Men her ser
vi en skriftlærd som er fornøyd med svaret til Jesus. Det sammendraget han
har fått av loven, det gir mening. Han føyer til at kjærlighet er viktigere enn
brennoffer og andre offer. Og det tar han ikke fra løse lufta, men fra
skriftene, som han jo kjente. Blant annet sier David i salme 51: "For
du har ikke glede i slaktoffer, mitt brennoffer bryr du deg ikke om. Offer for
Gud er en sønderbrutt ånd. Gud, du forakter ikke et knust og nedbrutt
hjerte."
Det er et hjerte, eller vi kan heller si et
sinn, som legger vekk all egenrettferdighet, alt hovmod, og vender
seg til Gud som et barn. I syndserkjennelse, og i tillit og
kjærlighet. Vi elsker fordi Han elsket oss først. (1. Joh. 4, 19) Det hele
startet i Guds hjerte. Vår kjærlighet kan aldri bli noe annet eller
mer enn et gjensvar. Og selv om heller ikke vårt gjensvar er helt og
ubrutt, så er det så mye verdt i Guds øyne at Jesus holder det frem
som det største vi kan gi.
