Det å lese eller høre om andre menneskers vitnesbyrd, er noe jeg setter stor pris på. Med vitnesbyrd tenker jeg på hvordan noen kom til tro, hvordan Gud begynte å virke i livene deres, eller noe de har opplevd på trosveien seinere. Det gir meg glede og undring. Det skjer så mye ondt i denne ufullkomne verdenen, og det er så mye ubesvart. Men oppe i det hele finnes altså spor av Gud. Guds finger rører ved mennesker og gjør dem nye. Strimer av lys gjennomborer mørket. Gud leter etter og kaller på oss mennesker. Noen er lydhøre og lydige, av og til mot alle odds. Det kan være den tøffe ungdommen som overhodet ikke synes det passer i imaget å bli kristen. Ingen ville ha trodd det om han eller henne. Kameratene ville ha ledd rått. Men noe trekker og drar mot kristen tro, etterhvert så sterkt at det ikke er til å stanse, som en elv som flommer over en demning. Det lar seg ikke skjule, og han eller hun lever resten av livet som en dedikert kristen. Og like tøff.
Det kan også hende med noen som ikke bare er vokst opp uten
barnetro, men dertil i et land hvor kristendommen på ingen måte er
majoritetsreligion. Det kan være en ubetydelig minoritet som er kristne, som
regel er de også forfulgt. Det frister ikke akkurat å konvertere da. Det
er ikke oppe til vurdering i tankene en gang. Men så skjer det
at noen kommer over en radio- eller TV-kanal som sender kristne programmer,
eller de får tak i en Bibel og begynner å lese. Og noe uventet skjer, noe de
aldri hadde forutsett. De kommer til tro, de blir overbevist. Ikke bare utfra
et resonnement med hodet, selv om man ikke skal undervurdere
det fornuftige ved kristen tro.
Det som skjer med dem, kan beskrives med
uttrykket Ordet blir
levende for dem. De tar til seg Guds ord, og det
begynner å virke
tro i dem. Og det kan det bare gjøre fordi Den hellige ånd
lever og virker blant menneskene. Da Jesus forlot disiplene sine, sa han at han
ikke etterlot dem (eller oss) som foreldreløse barn. Han sendte sin Ånd,
som skal være hos oss og i oss for alltid. (Joh. 14, 16-17)
Når Gud kaller på mennesker, kaller han dem også til tjeneste.
Tjeneste kan være svært mye forskjellig. Det som kan virke smått og
ubetydelig, kan være uendelig mye verdt i Guds øyne. For eksempel det å ha et
særskilt kall til å be, kan virke lite i menneskelig målestokk fordi det er
usynlig (og også umålelig). Men jeg tror at for Gud er det noe av det viktigste
vi kan gjøre. Jesus selv oppfordrer oss til å be, og han går i forbønn for oss.
Noen får store, synlige tjenester og krevende oppgaver. Man kan trygt si
at Paulus fikk det. Men var det opplagt at Gud skulle kalle akkurat Paulus
til å bli apostel for hedningene (de som ikke var jøder)? Å sørge for at
evangeliet om Jesus Kristus ble spredd fra det lille området i Midtøsten og
etterhvert utover til hele verden?
Vi kan jo selv lese hva slags menneske Paulus er når han blir
kalt: Han raser mot Herrens disipler, dem som tilhører den lille sekten som
kalles Veien. Han får dem dratt ut av husene og lagt i lenker, menn
og kvinner. Han viser ingen nåde. Når diakonen Stefanus blir steinet og
blir den første martyren i den tidlige kristne kirke, passer Paulus klærne
til dem som steiner, og han er enig i drapet på Stefanus. Han er en religiøs
fanatiker av verste sort. Selv oppfatter han seg som en from og
rettroende fariseer og skriftlærd. Han tror oppriktig at det han gjør, er rett
for Gud.
Ut fra menneskelige kriterier, er det ingen av hans
samtidige som hadde kommet på at "Paulus, ja, han passer
godt til å bli den største kristne misjonæren og teologen noensinne, han satser
vi på!" Men Guds tanker er større enn menneskenes. Det viser seg igjennom
hele Bibelen. Gud gjør stadig vekk overraskende valg. Paulus opplever en
dramatisk omvendelse. Blendet av lys og talt til av Herren selv, faller han til
jorden. Blindheten blir som en slags renselse. Han mister bokstavelig talt
det synet han hadde. Når han etter tre dager igjen kan se, ser hele verden
annerledes ut. Fra nå av handler alt om å utbre navnet til Jesus Kristus, den
korsfestede og oppstandne, som han før forfulgte tilhengerne til. Alt er snudd
på hodet, han tilber den han før raste over.
Andre menneskers frelse, enten de
er jøder eller hedninger, blir så viktig for Paulus at han er villig til å
selv bli forfulgt. Ja, ikke bare det, han hadde vært villig til å være
forbannet og skilt fra Kristus, som han sier, om det bare kunne være til hjelp
for mine søsken, som er av samme folk som jeg. (Rom. 9,3). Der det før var en
kald ubarmhjertighet i Paulus sin nidkjærhet for loven, er det nå oppriktig
kjærlighet i Kristus. Og kjærligheten driver ham til å utbre
evangeliet overalt hvor han blir ledet - alle må få mulighet til
å høre, og bli frelst.
At dette skal skje, vet jo ikke Ananias, som får i oppdrag å
helbrede synet til en beryktet forfølger. Se, han ber, sier Herren om
Paulus. Paulus hadde nok bedt mange bønner i sitt liv, han, og kunne skriftene.
Men først nå ber han etter Guds hjerte, nå som han har gitt opp seg selv. Selv
om Ananias skjønte at han snakket med Herren, begynner han å argumentere
litt. Hør her, skal jeg helbrede denne onde og farlige mannen? Han
får til svar at han skal gå, for Paulus er Guds utvalgte redskap til å
bære hans navn frem for hedningfolk og konger og for Israels
folk. "Og jeg skal vise ham alt han må lide for mitt navns
skyld." Som de andre disiplene, skulle Paulus bli nødt til å
lide. Mange varianter av forfølgelse måtte han igjennom. Til slutt mistet
også han livet for sin tros skyld. Men som han selv sa - og levde
etter; enten vi lever eller dør, hører vi Herren til. (Rom. 14,8)
Straks etter at Paulus får hilsenen fra Ananias, blir lagt
hendene på og får synet igjen, blir han døpt. Det skjer før han
tar til seg mat og drikke. Så viktig er det for ham å få del i dette
sakramentet, å bli merket med Guds segl. Å bli født på ny av vann og
ånd. Blant de første kristne var naturlig nok rekkefølgen først tro, så
dåp. Men vi leser også om at hele familier eller husstander ble døpt. Når
små barn og babyer blir døpt - slik det er mest vanlig i dag - hører det
med at foreldre og faddere følger opp med enkel trosformidling, og at
menigheten de tilhører også bidrar med det. For hvordan skal de ellers komme
til tro? Uten troen blir dåpen et "hvilende" sakrament. Men Gud
ønsker å virke i oss ved Den hellige Ånd, som han i sin nåde øser ut
over oss. Troen kan spire ved at foreldrene ber aftenbønn
med barna fra de er små. Det er en god trygghet å gi barnet helt fra
begynnelsen, vissheten om at Gud alltid er der.
Paulus sin omvendelse er vel det sterkeste vitnesbyrdet jeg vet
om. Og antagelig det som har hatt størst betydning for flest mennesker. Godt at
han hadde vitner til opplevelsen, ellers hadde det nok vært vanskelig for
andre å tro på! Paulus var en modig mann, en brennende engasjert apostel.
Selv om hans liv og gjerning var helt unik, er selve trosvirkningen den samme
hos alle: Ordet blir
levende - for oss og i oss ufullkomne
mennesker. Og når Ordet blir levende, vet vi også at det har et navn, ja, at
det er en person - Jesus Kristus, Guds sønn, verdens
frelser. Følg ham!
