Hos Lukas kan vi lese at Jesu siste ord på korset er: "Far, i dine hender overgir jeg min ånd". (Luk. 23, 46)
Da jeg leste disse ordene som barn og ung, tenkte jeg på det som fromme og sterke ord, noe bare Jesus kunne si. Og noe han bare kunne si rett før han døde. For meg var det en kobling mellom det å overgi sin ånd, og å dø. Lenge etterpå skjønte jeg at Jesus siterte en salme, nærmere bestemt salme 31, vers 6. Og jeg lærte etterhvert også at Jesus kjente og brukte salmene daglig, som alle andre jøder. Det var deres bønne- og sangbok. Hver dag ba de faste bønner, morgen, middag og kveld. I disse bønnene ble salmene fremsagt, og andre deler av det som er vårt GT. Denne tradisjonen ble naturlig viderefulgt av de første kristne - å be tidebønner. Å be med Bibelens egne ord.
Det er i grunnen rart å tenke på at i vår del av kristenheten har dette blitt sett på som noe fremmed. En del forbinder det bare med katolske og ortodokse kristne, og så avviser de det uten videre som en tillært religiøsitet, noe dødt, noe som mangler ånd. Men det er jo tvert i mot. Det er en del av vår felleskristne arv, fra lenge før det ble en delt kirke. Og hva kan være mer levende - og levendegjørende - enn å be med Bibelens ord? Det er jo i Guds ord jeg blir kjent med Gud. Jesus leste og resiterte Moses, Salmene, profetene, han som både var sant menneske og sann Gud. Det er klart han ba fritt til Gud. Men han ba også faste bønner til faste tider. Han må ha ment at det var verdifullt. Han sier ikke noe sted til disiplene sine at "nå kan dere slutte med denne bønnetradisjonen. Heretter gjelder bare frie bønner!"
For meg er
det gripende at Jesus i sin siste time finner trøst og tilfukt i å samstemme
med David i dette salmeverset. David var et menneske som hadde en spesiell
salvelse og posisjon i Guds plan. Samtidig var han bare et menneske. Han gjorde
feil og hadde mangler. Likevel kunne Jesus, den fullkomne, bruke salmene i sine
egne bønner, gjøre Davids ord til sine egne. Salmene må ha vært dyrebare for
Jesus. Mange, mange ganger i livet hadde han nok fremsagt det salmeverset, som
i følge Lukas er det siste han sier før han dør. Han har fullført sin gjerning,
hele hans liv og død er overgivelse i sin Fars hender.
Jo mer jeg grunner over denne setningen i
dine hender overgir jeg min ånd, jo mer poetisk kraft synes jeg den har.
Likeså fortsettelsen av salmeverset: "du forløser meg, Herre, du trofaste
Gud (eller i ny oversettelse: du løser meg ut, Herre, du trofaste Gud). Men det
er også gåtefulle ord. Hva er det egentlig å overgi sin ånd i Guds hender? Jeg
prøver å tenke meg det helt konkret, at jeg legger ånden min (som jo
er usynlig) over i Guds hender. Eller pusten, ordet pneuma betyr jo både
ånd og pust. Og han tar imot. Å overgi sin ånd tror jeg innebærer å legge alt mitt over i Guds hender, også strev og bekymringer, og trangen min til å ha kontroll på ting jeg ikke kan ha kontroll på. Jeg slipper tak i det og lar Gud ta imot. Fordi han er min Herre og jeg tilhører ham, uansett om jeg kjenner meg uverdig. Da kjenner jeg smaken av lettelse! Som å trekke pusten dypt, og fylle lungene med noe reint. Gud er rein luft for meg. Ja, ikke at han er luft i betydning "ingenting"! :-) Men han er luft i betydning noe jeg må ha for å leve.
Så får jeg se at salmeverset henger sammen, det ene fører til det andre: Når jeg overgir min ånd til Gud, da forløser han meg. Gud tar imot meg på den andre sida. Og på den andre sida venter et nytt liv. Livet i Guds nærvær. Ikke bare en gang til slutt når jeg dør, men også her og nå. Hver dag kan jeg komme på nytt med alt grumset mitt. Hos ham blir jeg født på ny. Jeg blir tilgitt, jeg får nytt mot. For Gud er trofast. Han står ved sitt ord. Det lener jeg meg på.
Så jeg ber denne bønnen hver kveld, og da hender det tanken streifer alle dem som ber de samme ordene. Og dem som nå er døde, men som har bedt denne bønnen opp igjennom århundrene. Kanskje de ser oss i Himmelen, kanskje de ber sammen med oss. Jeg håper det. Jeg vil være der, i Guds hender. Han tar imot oss fra første til siste åndedrag, uavhengig av om vi føler det eller ikke. Frans av Sales (1567-1622) har skrevet: "Hva annet gjenstår da for meg ved livets utgang enn å overgi min ånd i hans hender, slik jeg gav ham den fra mitt livs første stund og alltid siden?"
Lovet være Gud, vår Far, som rommer oss i sine hender i sin uendelige nåde.
