OM VELSIGNELSE MORGEN OG KVELD (Fra Martin Luthers lille katekisme)
Om morgenen, når du står opp av sengen, skal du tegne deg med det hellige kors og si:
I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen.
Så skal du framsi trosbekjennelsen og Fadervår, mens du kneler eller står. Om du vil, kan du også be denne lille bønnen:
Jeg takker deg, min himmelske Far, ved Jesus Kristus, din kjære Sønn, fordi du har bevart meg fra all skade og fare i natt. Og jeg ber deg at du også i dag vil bevare meg fra synder og fra alt ondt, så alt jeg gjør og hele mitt liv må være etter din vilje. Jeg overgir meg med legeme og sjel og alt i dine hender. Din hellige engel være med meg, så den onde fiende ikke får makt over meg! Amen.
Om morgenen, når du står opp av sengen, skal du tegne deg med det hellige kors og si:
I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen.
Så skal du framsi trosbekjennelsen og Fadervår, mens du kneler eller står. Om du vil, kan du også be denne lille bønnen:
Jeg takker deg, min himmelske Far, ved Jesus Kristus, din kjære Sønn, fordi du har bevart meg fra all skade og fare i natt. Og jeg ber deg at du også i dag vil bevare meg fra synder og fra alt ondt, så alt jeg gjør og hele mitt liv må være etter din vilje. Jeg overgir meg med legeme og sjel og alt i dine hender. Din hellige engel være med meg, så den onde fiende ikke får makt over meg! Amen.
Om kvelden, når du går til sengs, skal du tegne deg med det hellige kors og si:
I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen.
Så skal du framsi trosbekjennelsen og Fadervår, mens du kneler eller står. Om du vil, kan du også be denne lille bønnen:
Jeg takker deg, min himmelske Far, ved Jesus Kristus, din kjære Sønn, fordi du har bevart meg fra all skade og fare i dag. Og jeg ber deg at du vil tilgi meg alle mine synder, all urett jeg har gjort, og nådig bevare meg i natt. Jeg overlater meg med legeme og sjel og alt i dine hender. Din hellige engel være med meg, så den onde fiende ikke får makt over meg! Amen.
***
Martin
Luthers lille katekisme har fått plass i Salmebok 2013, men dessverre ikke den
siste delen av katekismen, som heter "hustavlen". Under
"Om velsignelse morgen og kveld" finner jeg de flotte
bønnene som er gjengitt over, og som jeg synes er verdt å kaste lys på, ja
- gjerne lære seg utenat.
Jeg synes også det er verdt å ta opp i seg den gode vanen å tegne seg med korsets tegn, når man står opp og når man legger seg, i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Det gjør jeg. Etter å ha svingt beina utfor sengekanten, enda i halvsøvne. Lyst til å stå opp har jeg ikke alltid. Spesielt ikke klokka 6. Når jeg tegner meg med korsets tegn, er det iallefall en god begynnelse. En stadfestelse på hva livet egentlig dreier seg om, og hvem jeg tilhører. Det er viktigere enn at jeg er trøtt og synes søvnen har blitt for kort. Det er viktigere enn om jeg er frisk eller syk når jeg står opp, om jeg er heldig eller uheldig i livet, lykkelig eller ulykkelig. Korsets tegn er en symbolhandling. Det er ikke noe magisk ved det.
Og samtidig er det et hellig tegn, det eneste hellige. En kroppslig bønn, og som enhver bønn en navlestreng mellom den troende og Gud. Bønn er også bekjennelse. Kanskje det er derfor Martin Luther oppfordrer til å starte med trosbekjennelsen, og Fadervår. "Mens du kneler eller står", er Luthers oppfordring. Selvfølgelig kan man sitte, eller for den saks skyld ligge når man ber. Man kan til og med be når man går, eller arbeider... Men særlig det å knele, kan gjøre at oppmerksomheten retter seg mot bønnen med en gang. For min del vil jeg nok helst velge å sitte, men gjerne å folde hendene, eller holde rundt et gripekors eller en bønnekrans (i vår tradisjon vil Kristuskransen være den mest aktuelle). Å innrette kroppen på bønn, hjelper også på å innrette tanken - eller ånden.
"Om du vil, kan du også be denne lille bønnen", sier Luther. Og så følger en vakker liten bønn, verdt å gjøre til sin egen. Jeg lurer på om noe av grunnen til at jeg er så glad i ferdigformulerte bønner, er at jeg er ganske dårlig på å be selv. Jeg ber mer enn gjerne, men de frie bønnene kan flyte ut - forsvinne i andre tanker. De ferdige bønnene oppdrar meg i bønnelivet. De hjelper meg å holde fokus der fokus skal være. De er til stor trøst.
Jeg trenger den påminnelsen som ligger i bønnen, om å starte med å takke. Men kunne jeg bedt denne bønnen uansett - å takke "fordi du har bevart meg fra all skade og fare i natt/i dag"? Hva om livet hadde rast sammen på en eller annen måte - ville jeg fortsatt følt mening i denne bønnen? Jeg vet ikke. Kanskje den eneste bønnen jeg ville vært i stand til å be, hadde vært et stumt rop eller klage. Men hvis jeg er istand til å be, er jeg i det minste i live, og troen min er i live. Hvis noe ondt har skjedd, og jeg likevel er bevart fra selvmedlidenhet og bitterhet, kan jeg sannelig takke.
Aller mest kan jeg takke for å bli bevart fra det største ondet, det eneste som virkelig er å frykte - det å snu ryggen til Ham som frelser oss, vår Herre Jesus Kristus. Et sted sier Jesus: "Vær ikke redde for dem som dreper kroppen, men ikke kan drepe sjelen." (Matt. 10, 28). Det er en sterk påminnelse om at det er ikke det forgjengelige livet her på jorda vi skal klamre oss til. Det er bare èn det gir mening å klamre seg til, og det er Jesus Kristus, som tar oss med inn i det evige liv, inn i sitt rike.
Derfor lærer M.L. oss å be om å bli bevart fra "synder og fra alt ondt", så livene våre må være etter Guds vilje. Da blir det ikke noe offer å overgi seg med alt man er og har i hans hender. Synden er det som skiller oss fra Gud, og Guds motstander vil alltid utnytte menneskers syndige natur til å trekke oss vekk fra Gud og hans gode vilje med oss. Men Gud vil beskytte oss - vi er hans barn i troen, i dåpen, i Ånden, som er det seglet han har merket oss med helt til frihetens dag (Ef. 4,30).
Din hellige engel være med meg, lærer vi å be med Luther. Det er en deilig bønn! I frykt for å bli satt i bås med new age-tenkende engledyrkere, kan det være fort gjort å skyve englene ut av trosbevisstheten. Men Bibelen vitner om dem, og de vitner om Guds vei blant menneskene. I Hebreerbrevet står det: "Er ikke alle englene ånder i Guds tjeneste, som sendes ut for å hjelpe dem som skal arve frelsen?" (Hebr. 1, 14) Vi kan ikke påkalle dem, vi kan ikke merke nærværet deres. Men jeg synes vi kan stole på at de er der, de som kommer med bud fra himmelen, de som står for Guds ansikt. "Så den onde fiende ikke får makt over meg", sier Luther. Det er i Guds varetekt og under hans makt vi skal være. Bare der finner vi den hvilen som er sann, ekte og som varer helt inn i himmelen.
Jeg synes også det er verdt å ta opp i seg den gode vanen å tegne seg med korsets tegn, når man står opp og når man legger seg, i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Det gjør jeg. Etter å ha svingt beina utfor sengekanten, enda i halvsøvne. Lyst til å stå opp har jeg ikke alltid. Spesielt ikke klokka 6. Når jeg tegner meg med korsets tegn, er det iallefall en god begynnelse. En stadfestelse på hva livet egentlig dreier seg om, og hvem jeg tilhører. Det er viktigere enn at jeg er trøtt og synes søvnen har blitt for kort. Det er viktigere enn om jeg er frisk eller syk når jeg står opp, om jeg er heldig eller uheldig i livet, lykkelig eller ulykkelig. Korsets tegn er en symbolhandling. Det er ikke noe magisk ved det.
Og samtidig er det et hellig tegn, det eneste hellige. En kroppslig bønn, og som enhver bønn en navlestreng mellom den troende og Gud. Bønn er også bekjennelse. Kanskje det er derfor Martin Luther oppfordrer til å starte med trosbekjennelsen, og Fadervår. "Mens du kneler eller står", er Luthers oppfordring. Selvfølgelig kan man sitte, eller for den saks skyld ligge når man ber. Man kan til og med be når man går, eller arbeider... Men særlig det å knele, kan gjøre at oppmerksomheten retter seg mot bønnen med en gang. For min del vil jeg nok helst velge å sitte, men gjerne å folde hendene, eller holde rundt et gripekors eller en bønnekrans (i vår tradisjon vil Kristuskransen være den mest aktuelle). Å innrette kroppen på bønn, hjelper også på å innrette tanken - eller ånden.
"Om du vil, kan du også be denne lille bønnen", sier Luther. Og så følger en vakker liten bønn, verdt å gjøre til sin egen. Jeg lurer på om noe av grunnen til at jeg er så glad i ferdigformulerte bønner, er at jeg er ganske dårlig på å be selv. Jeg ber mer enn gjerne, men de frie bønnene kan flyte ut - forsvinne i andre tanker. De ferdige bønnene oppdrar meg i bønnelivet. De hjelper meg å holde fokus der fokus skal være. De er til stor trøst.
Jeg trenger den påminnelsen som ligger i bønnen, om å starte med å takke. Men kunne jeg bedt denne bønnen uansett - å takke "fordi du har bevart meg fra all skade og fare i natt/i dag"? Hva om livet hadde rast sammen på en eller annen måte - ville jeg fortsatt følt mening i denne bønnen? Jeg vet ikke. Kanskje den eneste bønnen jeg ville vært i stand til å be, hadde vært et stumt rop eller klage. Men hvis jeg er istand til å be, er jeg i det minste i live, og troen min er i live. Hvis noe ondt har skjedd, og jeg likevel er bevart fra selvmedlidenhet og bitterhet, kan jeg sannelig takke.
Aller mest kan jeg takke for å bli bevart fra det største ondet, det eneste som virkelig er å frykte - det å snu ryggen til Ham som frelser oss, vår Herre Jesus Kristus. Et sted sier Jesus: "Vær ikke redde for dem som dreper kroppen, men ikke kan drepe sjelen." (Matt. 10, 28). Det er en sterk påminnelse om at det er ikke det forgjengelige livet her på jorda vi skal klamre oss til. Det er bare èn det gir mening å klamre seg til, og det er Jesus Kristus, som tar oss med inn i det evige liv, inn i sitt rike.
Derfor lærer M.L. oss å be om å bli bevart fra "synder og fra alt ondt", så livene våre må være etter Guds vilje. Da blir det ikke noe offer å overgi seg med alt man er og har i hans hender. Synden er det som skiller oss fra Gud, og Guds motstander vil alltid utnytte menneskers syndige natur til å trekke oss vekk fra Gud og hans gode vilje med oss. Men Gud vil beskytte oss - vi er hans barn i troen, i dåpen, i Ånden, som er det seglet han har merket oss med helt til frihetens dag (Ef. 4,30).
Din hellige engel være med meg, lærer vi å be med Luther. Det er en deilig bønn! I frykt for å bli satt i bås med new age-tenkende engledyrkere, kan det være fort gjort å skyve englene ut av trosbevisstheten. Men Bibelen vitner om dem, og de vitner om Guds vei blant menneskene. I Hebreerbrevet står det: "Er ikke alle englene ånder i Guds tjeneste, som sendes ut for å hjelpe dem som skal arve frelsen?" (Hebr. 1, 14) Vi kan ikke påkalle dem, vi kan ikke merke nærværet deres. Men jeg synes vi kan stole på at de er der, de som kommer med bud fra himmelen, de som står for Guds ansikt. "Så den onde fiende ikke får makt over meg", sier Luther. Det er i Guds varetekt og under hans makt vi skal være. Bare der finner vi den hvilen som er sann, ekte og som varer helt inn i himmelen.
