torsdag 26. november 2015

Fem brød og to fisker


(Joh. 6, 8-15)

I fars kastenot
de to fiskene
trukket opp fra havets munn,
de røde gjellenes
stråletegning

På bakerens spade
ut av ovnen
de fem byggbrødene,
glørne som sluker morgenmørket

Ved bredden av Tiberiasjøen
bølger lengsler i tusentall

Ånden glir mellom oss,
åpner bekker av trøst,
fører lydløse stier

frem til Jesus
med det jeg har

Smilene våre 
møtes på midten
Han ber takkebønnen

Ånden ligger i gresset,
folder armene bak hodet,
holder himmelen fast
med blikket

Han deler ut
mine brød, mine fisker,
stykke for stykke
trenger vi
inn i Gudsriket

ser lyset spenne buen,
sikte

Vingeslagene stiger og stiger
i hjertet

mandag 16. november 2015

Når jeg er svak, da er jeg sterk (2. Kor. 12, 10)


Når jeg leser Paulus sine brev, forestiller jeg meg Paulus som en svært sterk og energisk person. Det er et driv bak det han skriver, en inderlighet, en fullstendig hengivelse. Han som var en nidkjær fariseer, en forfølger av de første kristne, har blitt en som selv forfølges, en som ikke viker unna noe offer for Kristi skyld. Han som kunne søkt sin egen ære, søker bare menighetenes ære, det er dem han kjemper og ofrer livet for, dem som han har lovet bort til Kristus. (2. Kor. 11, 2). Det at han er frelst, er noe han hadde vært villig til å gi avkall på, dersom det kunne gavne hans søsken, israelittene. (Rom. 9, 3)

Desto mer tankevekkende er det at denne mektige apostelen sier til korinterne (mine uthevinger): "Da jeg kom til dere, søsken, var det ikke med fremragende talekunst eller visdom jeg forkynte Guds mysterium. For jeg hadde bestemt at jeg ikke ville vite av noe annet hos dere enn Jesus Kristus og ham korsfestet. Svak, redd og skjelvende opptrådte jeg hos dere. Jeg forkynte ikke mitt budskap med overtalende visdomsord, men med Ånd og kraft som bevis. For deres tro skulle ikke bygge på menneskelig visdom, men på Guds kraft." (1. Kor. 2, 1-5).

Og i det andre brevet til korinterne sier han noe som på et vis følger opp dette: "Brevene er myndige og sterke", sier noen, "men når han selv kommer er han spak, og det han sier, er lite å bry seg om." Den som mener det, skal merke seg dette: Det er ingen forskjell på det jeg gjør når jeg er hos dere, og det jeg sier i mine brev når jeg er borte." (2. Kor. 10, 10-11).

Det må bety at Paulus ikke gjorde et slående inntrykk på menigheten når han besøkte dem, han var ingen blendende person som målbandt dem med talekunst. Samtidig viker han ikke tilbake for å sette dem på plass. Han rettleder dem med en utrettelighet som bare kan skyldes at han har oppriktig omsorg for deres frelse. De skal bli stående i troen på Jesus Kristus. Han blir aldri likegyldig med menighetene. Han gir dem aldri opp. Heller ikke når de begynner å høre på andre som farer med vrang lære, og begynner å tvile på Paulus. "Om jeg kanskje er ulærd i talekunst, er jeg ikke uten kunnskap" sier han (2. Kor. 11, 6).

Svakhet går igjen flere steder i 2. Korinterbrev. Det er som om Paulus viser at det er nettopp i svakheten Gud arbeider i ham. Det er ikke i flinkheten. Ikke i evnen til å holde mektige taler. Han er ikke opptatt av å få applaus, klapp på skulderen, popularitet. Han er faktisk bare opptatt av å få Guds sanne budskap til å slå rot i dem. Om det koster ham liv og helse, så får det gjøre det.

Han har denne tornen i kjødet. Han blir ikke kvitt den, selv om han har bedt. For Gud har svart: "Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet." (2. Kor. 12, 8).

Kraften fullendes i svakhet. I en svak, redd og skjelvende Paulus. Hvordan er det mulig? Hvordan kan vi se for oss Jesus skinne igjennom Paulus, hvis Paulus fremtrer spak i offentligheten? Jeg prøver å tenke på det, se det for meg. Og da ser jeg for meg Jesus selv. I en ydmyk skikkelse. En som holdt taler, ja, men ikke for å fremstå imponerende selv. Han hadde et klart budskap, men det ble forkastet av mange. Heller ikke Jesus hadde en skikkelse som blendet alle. Noen jublet, andre ville styrte ham mot avgrunnen. 

Å forkynne Jesus som den oppstandne Frelseren, han som hadde dødd på korset - det var svært anstøtelig for mange. Paulus kom ikke med noe som "gikk rett hjem". Han satt ikke og tenkte ut hva som var mest sannsynlig å begeistre dem han skulle tale til. Han hadde ingen kommunikasjonsrådgivere. Han hadde bare dette ene på hjertet - dette ene å samle dem alle inn under; Jesus Kristus og ham korsfestet.
 

Det levde han for, og det døde han for. Om han noen ganger følte seg redd og svak, så lot han ikke det hindre budskapet i å komme frem. Han stolte på at Gud virket med sin kraft nettopp i svakheten. Når han har gitt opp seg selv, kan Jesus virkelig slippe til, da kan kraften ta bolig i ham. Paulus har med det lært meg noe veldig viktig, og gitt meg en verdifull trøst. Jeg minner meg selv om det når jeg stadig vekk føler jeg ikke når opp, ikke er på høyden med oppgavene: For når jeg er svak, da er jeg sterk. (2. Kor. 12, 10). Jeg har ikke så mye selvtillit. Men jeg trenger det kanskje ikke heller - så lenge jeg husker å ha tillit til Jesus, min Herre.


lørdag 7. november 2015

Elia på Guds fjell

(1. Kong. 19, 9-14)


Ikke i stormen
som kløyvde fjell og knuste klipper,
ikke i jordskjelvet
og ikke i ilden

men i stillheten som duver
foran Elias nakne føtter
i huleåpningen,
ansiktet skjermet
mot hellig lys

i hvelvet av stillhet
bredt ut mot alle himmelhjørner

venter
vingespennet i Guds stemme
venter
de nedrevne altere
å bli reist