Når jeg leser Paulus sine brev, forestiller jeg
meg Paulus som en svært sterk og energisk person. Det er et driv bak det
han skriver, en inderlighet, en fullstendig hengivelse. Han som var en nidkjær
fariseer, en forfølger av de første kristne, har blitt en som selv
forfølges, en som ikke viker unna noe offer for Kristi skyld. Han som
kunne søkt sin egen ære, søker bare menighetenes ære, det er dem han kjemper og
ofrer livet for, dem som han har lovet bort til Kristus. (2. Kor. 11,
2). Det at han er frelst, er noe han hadde vært villig til å gi avkall på,
dersom det kunne gavne hans søsken, israelittene. (Rom. 9, 3)
Desto mer tankevekkende er det at denne mektige apostelen sier til korinterne
(mine uthevinger): "Da jeg kom til dere, søsken, var det ikke med
fremragende talekunst eller visdom jeg forkynte Guds mysterium. For jeg hadde
bestemt at jeg ikke ville vite av noe annet hos dere enn Jesus Kristus og ham
korsfestet. Svak, redd og skjelvende opptrådte jeg hos dere. Jeg
forkynte ikke mitt budskap med overtalende visdomsord, men med Ånd og kraft som
bevis. For deres tro skulle ikke bygge på menneskelig visdom, men på Guds
kraft." (1. Kor. 2, 1-5).
Og i det andre brevet til korinterne sier han noe som på et vis følger opp
dette: "Brevene er myndige og sterke", sier noen, "men når
han selv kommer er han spak, og det han sier, er lite å bry seg om."
Den som mener det, skal merke seg dette: Det er ingen forskjell på det jeg gjør
når jeg er hos dere, og det jeg sier i mine brev når jeg er borte." (2.
Kor. 10, 10-11).
Det må bety at Paulus ikke gjorde et slående inntrykk på menigheten når han
besøkte dem, han var ingen blendende person som målbandt dem med talekunst.
Samtidig viker han ikke tilbake for å sette dem på plass. Han rettleder dem med
en utrettelighet som bare kan skyldes at han har oppriktig omsorg for deres
frelse. De skal bli stående i troen på Jesus Kristus. Han blir aldri
likegyldig med menighetene. Han gir dem aldri opp. Heller ikke når de begynner
å høre på andre som farer med vrang lære, og begynner å tvile
på Paulus. "Om jeg kanskje er ulærd i talekunst, er jeg ikke uten
kunnskap" sier han (2. Kor. 11, 6).
Svakhet går igjen flere steder i 2. Korinterbrev. Det er som om Paulus viser at
det er nettopp i svakheten Gud arbeider i ham. Det er ikke i flinkheten. Ikke i
evnen til å holde mektige taler. Han er ikke opptatt av å få applaus,
klapp på skulderen, popularitet. Han er faktisk bare opptatt av å få Guds
sanne budskap til å slå rot i dem. Om det koster ham liv og helse, så får det
gjøre det.
Han har denne tornen i kjødet. Han blir ikke kvitt den, selv om han har bedt.
For Gud har svart: "Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i
svakhet." (2. Kor. 12, 8).
Kraften fullendes i svakhet. I en svak, redd og skjelvende Paulus. Hvordan er
det mulig? Hvordan kan vi se for oss Jesus skinne igjennom Paulus, hvis Paulus
fremtrer spak i offentligheten? Jeg prøver å tenke på det, se det for meg. Og
da ser jeg for meg Jesus selv. I en ydmyk skikkelse. En som holdt taler, ja,
men ikke for å fremstå imponerende selv. Han hadde et klart budskap, men det
ble forkastet av mange. Heller ikke Jesus hadde en skikkelse som blendet alle.
Noen jublet, andre ville styrte ham mot avgrunnen.
Å forkynne Jesus som den oppstandne
Frelseren, han som hadde dødd på korset - det var svært anstøtelig for mange.
Paulus kom ikke med noe som "gikk rett hjem". Han satt ikke og tenkte
ut hva som var mest sannsynlig å begeistre dem han skulle tale til. Han
hadde ingen kommunikasjonsrådgivere. Han hadde bare dette ene på hjertet
- dette ene å samle dem alle inn under; Jesus Kristus og ham
korsfestet.
Det levde han for, og det døde han for. Om han noen ganger følte seg redd
og svak, så lot han ikke det hindre budskapet i å komme frem. Han stolte på
at Gud virket med sin kraft nettopp i svakheten. Når han har gitt opp
seg selv, kan Jesus virkelig slippe til, da kan kraften ta bolig i ham. Paulus
har med det lært meg noe veldig viktig, og gitt meg en verdifull trøst. Jeg
minner meg selv om det når jeg stadig vekk føler jeg ikke når opp,
ikke er på høyden med oppgavene: For når jeg er svak, da er jeg sterk. (2. Kor.
12, 10). Jeg har ikke så mye selvtillit. Men jeg trenger det kanskje
ikke heller - så lenge jeg husker å ha tillit til Jesus, min Herre.
