Av og til kan vi høre andakter, for eksempel på radio, hvor Guds ord får en heller beskjeden plass. I iveren etter å nå ut til mange, skape gjenkjennelse i folks liv, og for all del ikke støte noen, ligger det kanskje en fristelse til å overvurdere sitt eget budskap og skyve tilside Bibelens forvandlende kraft.
Jeg har hørt
en fantastisk frelseshistorie, som har utspring i nettopp en radioandakt. Dette
handler om en dame som var vokst opp i en kristen familie og en frikirkelig menighet.
Hun deltok i alle slags aktiviteter i menigheten som barn og ung, men hadde
ingen stor, personlig trosoverbevisning. Lillesøsteren derimot, hadde en våken
og levende tro fra helt ung alder av. Som ung voksen bevegde storesøsteren seg
etter hvert langt fra kristen tro. Hun gjorde en del uheldige valg i livet. Hun
holdt seg på god avstand av alt som het kristendom, og så ikke etter noen vei
tilbake.
En morgen
står radioen på P1, og når hun oppfatter at det er andakten som er i gang, skynder
hun seg straks bort for å skru av. Andakt vil hun i hvert fall ikke høre på!
Men før hun rekker frem, hører hun disse ordene, fra Paulus brev til romerne, kap.
8, vers 1: ”Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus”. Og
hun blir stående. Hun slår ikke av radioen. Hun hører resten av andakten. Og
hun vender om til Jesus – der og da.
Dette får
meg til å reflektere over minst to ting. Det ene er hvor viktig det er å gi
Guds ord plass – aldri undervurdere kraften i Guds ord! Det andre jeg tenker
på, er: Hva var det i akkurat dette
ordet som ble så avgjørende, så forløsende for henne? For å forstå det, må man
se på livssituasjonen og livshistorien hennes. Hun hadde gjort så mye dumt med
livet sitt og glidd så langt fra mange kristne normer, at hun lett kjente på
fordømmelse. Kanskje kom fordømmelsen mest fra henne selv, og dermed antok hun
at andre også ville dømme. Ikke minst Gud. Dermed holdt hun seg unna kristne –
og Gud – hun følte ikke lenger at hun hadde noen plass der.
Så kommer
dette ordet inn og snur opp ned på alt. Jeg ser for meg hvordan hun forter seg
bort til radioen med sin opparbeidede motstand og irritasjon. Ordene møter henne,
nesten på en fysisk måte. De stopper den hånda som er klar til å slå av lyden. Så er
det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. Det er et
løfte, et håp, en mild bris som velter motstanden hennes. Det er en åpning. En
åpning hun kan gå gjennom, og komme ut på den andre siden som kristen.
Seinere
husker hun ikke selve andakten. Men Rom. 8,1 glemmer hun aldri. For med det
ordet slipper Jesus inn i livet hennes.
Jesus døde
på våre vegne, slik at vi ikke blir dømt for syndene våre. I verset som følger, sier Paulus: ”For Åndens
lov som gir liv, har i Kristus Jesus gjort deg fri fra syndens og dødens lov.”
Du er ikke evig og håpløst fordømt, når du lar Jesus bli Herre i livet ditt. I
Joh. 5, 24 sier Jesus noe som bekrefter dette: ”Sannelig, sannelig jeg sier
dere: Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, har evig liv og
kommer ikke for dommen, men er gått over fra døden til livet.”
Det hører
med til historien at lillesøsteren aldri sluttet å være glad i og be for
søsteren sin. Uansett hvor mye dumt hun gjorde, og uansett hvor mye hun skuffet
sine nærmeste. Og bønnesvar fikk hun så visst. Fra å være en som avviser Jesus totalt,
ble denne storesøsteren en som elsker Jesus mer enn alt annet. Det er en
radikal forskjell i et menneskes liv. Hun har båret på en skjult hjemlengsel
til Gud, og så har ordet blitt et kraftfullt ”velkommen hjem” for henne.
Det
skriftstedet åpnet etterhvert resten av Bibelen for henne. Hun måtte brenne en
del broer til det gamle livet sitt. Hun fikk kraft til å kvitte seg med mye synd,
men selvsagt er det ikke slik at hun fra da av ble feilfri. Den hellige ånd
overbeviser om synd. Når vi blir frelst, vil vi kunne oppleve å få legge fra
oss enkelte ting nærmest på dagen. Det blir utenkelig å dra det med seg inn i
et kristent liv. Samtidig er det andre ting vi aldri blir ferdig med, og vi
fortsetter å skuffe oss selv som kristne. Dette kan også handle om det gode vi ikke gjør, eller gjør for
lite av. Vi vil alltid trenge Guds tilgivelse og Guds nåde, også etter å ha
tatt i mot frelsen.
I Kristus – det er noe Paulus stadig kommer
tilbake til. Det kan settes som overskrift på livet hans, som livsmotto eller
slagord. Jesus selv sier ”Bli i meg, så blir jeg i dere”. (Joh. 15, 4). Det er
Jesu gode vilje at vi skal høre han til. At vi skal få være i han, som greinene
på vintreet - det levende og hellige vintreet.
Jesus, takk
for at du kommer oss i møte, på underlige måter og veier vi ikke kan forutse.
Takk for din store nåde, og hjelp oss å ta i mot den med hele og villige
hjerter. Amen.
